Klassekampen.no
Lørdag 2. desember 2017
For øvrig: I andre punerkrig forserte Hannibal alpene med kigselefanter. Illustrasjon: «Die Karthager – Hannibals Übergang über die Alpen» av Heinrich Leutemann (1824–1905), ukjent dato
Kontekst: Gisselet Polyb tok Roma med storm og skrev historien om et gryende imperium.
En stat herdet i krig

Antikken er krig. Iliaden er nedslakting. Sparta og Athen kvelte hverandre til utmattelse. Aleksander den store slo seg gjennom Asia. Den romerske republikken kollapset i borgerkrig. Opp av asken steg keiserdømmet som drepte Kleopatra, bygget murer over Storbritannia og forvandlet Jerusalems tempel til støv. Sverdene satt løst i sliren da antikkens helter møttes.

Krig er kultur, sier William til Noora i «Skam». Antikkens lærde nikker anerkjennende. Krigen ga heroiske epos, tunge tragedier og massive monumenter. Krigen er til og med kreditert med å gi ansats til demokratiet. Hoplittene i den greske falanksen var bønder og krevde stemmerett i bytte mot å slåss, slik de sveitsiske bøndene gjorde på 1400-tallet. Ikke minst ga krigen antikkens folk en historie. 480 f.Kr., år 9, 260, 1066, 1812 eller 1945. Felttog og slag gir tiden sin rytme.

Grekernes seier over perserne fikk Herodot i femte århundre f.Kr. til å gripe sin stylus og skrive den første historie-boken. Han begynte imidlertid i mytisk fortid og gjenga både fakta og fleip om hverandre. Det er ikke bare postmodernister som tar en god historie fremfor kjensgjerninger. Hans motsetning, den kjølige generalen Thukydid, forstod allerede ved utbruddet i 431 f.Kr. at den peloponnesiske krig mellom Sparta og Athen ville bli et storslått emne. Han løftet fagets finesser til nye høyder i fortellingen om de to byenes tvekamp. Thukydid erstattet overtro med kronologi, historiske lover og analyser av land og folk for å tilfredsstille det greske historiefagets imperativ: Forklar krigen!

Fakta:

historie

Polyb

Romas vei til

verdensherredømme

Oversatt av Bente Lassen

Gyldendal 2017, 558 sider

Også Polyb, en offiser fra Arkadia, hadde erfaring fra slagmarken. I 168 f.Kr ble han sendt som gissel til Roma og endte opp hos den adelige Scipio-familien. Han var imidlertid ikke alene. Byen i det gryende imperiet var full av grekere. Deler av den romerske overklassen snakket like godt gresk som latin og beundret grekernes litterære, filosofiske og kulturelle bragder. «Fangen Hellas fenget sin brutale seierherre og førte de skjønne kunster til det rustikke Latium», som Horats sier. Den kunst Polyb brakte, var et historiefag i beit for et godt emne. Heldigvis var krig romernes forse. Å overvinne og styre andre folk var etter sigende deres lodd her i verden. Romernes suksesshistorie ble Polybs inspirasjon til et massivt historieverk. De burde være ham takknemlig. Han er i dag vår beste kilde til hva som skjedde i denne del av verden rundt det tredje og andre århundre. Det var andre som også prøvde seg på et slikt fremragende emne. Kun Polyb står igjen av samtidige kilder.

Polyb er nå tilgjengelig på norsk i Gyldendals strålende Kanon-serie for oversatte antikke tekster. Dessverre er det kun de fem første av opprinnelig førti bøker som har overlevd tidens tann. De fem beskriver første og starten på andre punerkrig, og gir et sveip over de mange ulike konfliktene i den gresk-romerske verden fra 220 til 216 f.Kr. Selv om de bare delvis kan knyttes til krigen med Kartago, gir de oss en idé om Polybs store prosjekt: Romerne ville trekkes inn i disse konfliktene, ofte invitert inn av en av partene, og slik ville den rustikke byen ved Tiberen sakte men sikkert fylle verden med latin, vin og legionærer.

Vi har bare fragmenter av de øvrige førti bøkene. Viktigst av disse er den innflytelsesrike institusjonelle analysen av Romas forfatning i bok seks, inkludert i Gyldendals utgivelse. Den er hovedgrunnen til at vi husker Polyb i det hele tatt. Imidlertid er analysen en slags oppsummering av de øvrige bøkene. Den romerske forfatning ble herdet i krig, og kanskje mest av krigen mot punerne.

Ved Forum sto et tempel til ære for den tohodede guden Janus. Templets enorme dører var lukket i fredstid og åpen i krig. Da kongen Tullus Hostilius (sic) åpnet dørene for å gå til krig mot nabobyen, ble de ikke lukket igjen på over 400 år. Begivenheten som var viktig nok til å feire freden, var at første punerkrig hadde endt med en fredsavtale. De tre krigene mellom 264 og 146 f.Kr. mot den nordafrikanske bystaten Kartago, sto i en særstilling i romernes selvbevissthet. I den første lærte bondesoldatene å seile, og fikk smaken på oversjøiske besittelser. I den andre møtte de den geniale hærføreren Hannibal, som forserte Alpene, knuste Romas legioner med letthet og raserte Italia fremfor føttene deres. Dette satte en så stor støkk i romerne at selv etter fredsavtale nummer to, kunne Cato den eldre avslutte alle sine taler med ordene «for øvrig mener jeg Kartago burde ødelegges!».

De fulgte rådet til slutt. Den tredje punerkrigen var en ren utsletting. De saltet sågar byens åkre for å sikre ruinen. I følget til seierherren Scipio den yngre, finner vi den romerfrelste grekeren Polyb. Han grunnet over hvorfor Roma vant holmgangen mot Kartago og deretter kom til å underlegge seg hele den kjente verden. Gjennom sine førti bøker forsøkte han å få orden i en floke av årsaker og virkninger, og finne frem til «årsakenes årsaker», som han formulerer det. Slike årsaker hviler ofte i bakgrunnen og krever en dyktig historiker for å tre frem.

Han betviler for eksempel årsaken til den første punerkrigen, at romerne kom mamertinerne i Messina på Sicilia til hjelp mot punerne. Polyb viser at man i Roma egentlig ikke sympatiserte med mamertinerne, tidligere leiesoldater som hadde drept lokalbefolkningen, men brukte dette som anledning til å stoppe Kartagos voksende makt på Sicilia. I det store sikkerhetspolitiske spillet er det en mengde faktorer som sammen fremprovoserer krig. For Polyb er gjerne det viktigste hvorvidt stater opplever seg som truet eller ikke. De som tror at den russiske okkupasjonen av Krim utelukkende er Putins ego, bør lese sin Polyb. Årsaken til den andre punerkrigen er vel greiere? Punerne beleiret Sagunt, en by romerne garanterte friheten til. Polyb peker istedenfor på at romerne tidligere, i fredstid, hadde erobret Sardinia da Kartago var svekket, og dertil påført punerne et urimelig krigserstatningskrav. Kartago, som Tyskland på 1930-tallet, ble ydmyket i freden. Her kommer Polyb med en metodologisk kommentar: «Årsak eller påskudd kommer alltid først, begynnelse sist.» En åpenbar begynnelse har gjerne en skjult kontekst som gjorde den mulig. De følelser og vurderinger som partene huser før ting eskalerer er for Polyb viktigere enn i hvilken sammenheng sverdet først trekkes. Dette kan sammenlignes med Tolstojs historiesyn i «Krig og fred», der enkeltindividenes påvirkning på historien er ubetydelig, sammenlignet med det intrikate nettverket av årsaker og virkninger som danner bakteppet for dem.

Men Polyb er dessverre ingen Tolstoj. Oversetter Bente Lassen har gjort en svært god jobb med å oversette gresken, og hun kan ikke klandres for at Polybs prosa er en tung og knotete affære. Hans sans for detaljer resulterer i side på side med troppeforflytninger gjennom steder kun de mest ihuga antikkelskere har oversikt over, selv om noe hjelp er å finne i fotnotene. Mellom detaljene blomstrer en del kuriosa. Han har for eksempel lite til overs for folk som ikke planlegger, og blir forbannet på kong Filip av Makedonia fordi han tar med for korte stormstiger til erobringen av Meliteia. Hannibal får derimot ros for å ha holdt seg med parykker og utkledningstøy for å unngå snikmordere.

Detaljer og kuriosa til side, Polyb er best når han bruker sine kunnskaper til å analysere de store trekkene. Hans ettermæle er bygget på fragmentene av bok seks, der han finner årsaken til romernes suksess i deres forfatning. Hva holdt dem gående, da Hannibal herjet i Italia og alle romernes allierte falt fra? Hvorfor klarte romerne i større grad enn andre å unngå forråtnelse innenfra i kampen mellom eliter og folk?

Polybs tanker om den republikanske forfatningens gode trekk har holdt seg bemerkelsesverdig levende. Han mente at datidens tre kjente styreformer, enevelde, fåmannsvelde og demokrati, alltid ville avle indre fiender fordi enten elitene, folket eller begge ville være misfornøyde. Romerne hadde derimot en blandingskonstitusjon, med elementer fra alle tre. Konsulene var eneveldige militært og politisk i det året de var valgt. Senatet var en elite som styrte budsjettet og diplomatiet. Folket fikk velge sine ledere, tildele dem ære og straff og den endelige beslutning om lover, krig og fred. Lyder dette kjent? Det er en grunn til at både Paris og Washington huser senater. Revolusjonsfedre på begge sider av Atlanteren var influert av tanken om republikkens maktbalanse hos Polyb, og Montesquieu, maktbalansens moderne far, lånte mye av arkadieren.

Polyb mente at et slikt system var fleksibelt nok til å overleve endringer innad og farer utenfra. Det var bygget på en stadig balanse mellom interessene til eksisterende samfunnsgrupper, og dermed ikke et idealsamfunn fra tegnebrettet. Romernes pragmatiske samfunnsutvikling var mer robust enn grekernes abstrakte statsteorier. Polyb påpekte at å se Roma, Kartago eller Spartas konstitusjoner opp mot Platons statslære var som å sammenligne levende mennesker med livløse statuer, en meningsløs affære. Dette poenget ble blant annet plukket opp av Machiavelli i hans bok om den romerske republikken, og burde kanskje ha vært i bakhodet til de som nå i lang tid har forsøkt å bygge vestlige demokratier i Midtøsten. Når Polyb forsøker å avsløre årsakenes årsaker kan man skimte en rød tråd: Gode institusjoner er avgjørende, men må bygge på eksisterende interesser i samfunnet.

Det er mange godbiter i sjette bok, men bla ikke over de øvrige fem, for her finner du det empiriske grunnlaget for analysene. Den overveldende kompleksiteten i de mange ulike trefningene, hendelsene og slagene fra Iberia i vest til India i øst illustrerer hvordan historien er et organisk hele, tilsynelatende kaotisk og uregjerlig. Imidlertid viser Polyb at det er mulig å sette hendelsene i en kontekst av årsaker og virkninger, lære av dem og ruste seg for fremtiden. Har han rett, burde man kunne skape samfunnsinstitusjoner som motstår punere, tyranner, turbokapitalister, fascister, og en og annen høyrepopulist.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 14.04