Klassekampen.no
Lørdag 2. desember 2017
MENNESKEDYRET: Morten Langeland tillater seg å være både inderlig og lite selvhøytidelig. Foto: Christopher Olssøn
Swoosh: Morten Langelands dikt fra dyreparken i Kristiansand er åpnende.
Nesten menneske

For noen år tilbake var jeg på besøk i New Orleans, og på vei ned byens hovedgate for musikk og turister møtte jeg og mitt reisefølge en «gatepoet» som tilbød «poetry on demand»: Ut fra et par-tre stikkord, hvorav minst ett måtte ha med naturen å gjøre, og for ti dollar, skulle han der og da produsere et dikt på sin medbrakte skrivemaskin. Litt gimmicky, kanskje, og diktet har jeg mistet, men jeg husker at det slett ikke var så verst.

Det å binde seg opp til visse vilkårlige restriksjoner – i dette tilfellet begrenset tid og andres stikkord – kan legge til rette for en egen oppfinnsomhet. På samme måte kan det å tilpasse seg en bestemt poetisk form være like stimulerende som hemmende, idet man tvinges til å tenke utenfor boksen og sine egne språklige førstevalg. Mange forfattere og bevegelser har bevisst eksperimentert med slike «stilleker» for å stimulere til nytenkning og kreativitet, som de franske Oulipo-forfatterne.

Tidligere i år fikk Morten Langeland i oppdrag å lage en «poesimaskin» for Bergen Offentlige Bibliotek, der han skrev hundrevis av enkeltlinjer som ble samlet i en ordsky besøkende i sin tur kunne velge fra for å sette sammen et dikt – som en virtuell versjon av Raymond Queneaus «Hundre tusen milliarder dikt», der leserne kunne sette sammen uendelige sonettekombinasjoner av linjene fra de samme ti sonettene.

Fakta:

dikt

Morten Langeland

Zoonetter

Flamme forlag 2017, 76 sider

I «Zoonetter» har Langeland også valgt seg sonetteformen, og følger et rimskjema som, liksom som en innskytelse, selv dukker opp i margen til et av diktene: ABAB ABAB CCD CCD. Han leker seg likevel liberalt innenfor formen, og tidvis skal det en del språklig akrobatikk til for å få rimene på plass: Hva tongue-in-cheek-rim angår tror jeg «Lacoste, eh?/ namaste» må være toppen av kransekaka, men ganske morsomt blir det.

Zoonettene tar utgangspunkt i en faktisk zoo, Dyreparken i Kristiansand, og blir dermed den andre utgivelsen i høst der den spiller en rolle – etter Alfred Fidjestøls Julius-biografi «Nesten menneske». Bokas to deler – den er innbundet i et slags ying-yang-format, og kan leses fra begge ender – har titlene menneske og dyret, sammenslått altså menneskedyret.

Gjennom boka leker Langeland seg med flytende overganger mellom dyre- og menneskeliv. «å vekkes hver morgen til karusell/ sprer vegring og slumrer alle sanse/ skaller mot muren, glemmer sitt gospel» kan man for eksempel lese – om en kenguru i ferd med å opptre i parken, men noe en hver som er fanget i «hverdagsspetakkelet™» (sic) kan kjenne seg igjen i. «Menneskedelen» åpner med en referanse til filosofen Louis Lavelle: «evig jakt, å bli», for straks å kontrastere den metaforiske eksistensielle jakten med hammerhaiers jakt på søsken i livmoren. Djevelen er i detaljene, mennesket i metaforene?

Enkelte definisjoner av mennesket har tatt utgangspunkt i vår evne til å bruke verktøy eller våpen, vårt forhold til teknologi – som antydet i filmklassikeren «2001: Space Odyssey»s overgang fra slagvåpen til romskip. Slik Space Odysseys mystiske svarte monolitt til forveksling kan ligne på smarttelefonen min, som av og til føles som en forlengelse av meg selv, blir menneskets forhold til, og evolusjonære utvikling gjennom, teknologi ofte hentydet til i «Zoonetter», der vi alle «avventer ny opplastet intel» i et «høyere tempo per sekund og sekel».

Livet i det til stor del selvforskyldte og frivillige overvåkningssamfunnet på sosiale medier – the product is you, som det heter – finner også sine paralleller i den droneovervåkede dyrehagen:

selvinnsikt akklimatiseres

bak gitteret

reguleres gjennom ­

egen­­­smidde spjeld:

hunden gaper om metallet, vil

bli sett

Tilværelsen i sosiale medier-samfunnet, med sin sanseslumring og sine «injiserte drøvtanker», sine aldri opphørende distraksjoner og oppmerksomhetskrav, er et gjennomgangstema i samlingen. Mellom spilloppene finner man også flust av refleksjoner over økologiske kriser, naturen presset til bristepunktet av mennesket, og en kapitalisme som «hever lik og forsikringspremier».

Likevel har diktene dette elementet av letthet og uærbødighet ved seg, gjenkjennelig fra Langelands tidligere poesi. Frekvensen av utropstegn – eller regelrette lydeffekter, som schmock! og swoosh! – er høyere enn jeg tror jeg har lest siden Gombrowicz, og det stadige innslaget av utrop både overrasker og gir uttrykk for det jeg oppfatter som en bevisst innstilling om å tillate seg en forbløffelse over livsmangfold og eksistens, å kunne utbryte «har ikke sett på maken!», som det står et sted.

Nettopp denne mangelen på selvhøytidelighet gjør at den mer eller mindre strenge formen ikke oppleves som forsert, selv der den vitterlig er det. Tilstedeværelsen av humor går heller ikke på akkord med eksistensielt alvor, innslag av inderlighet, eller håpløshet: Tvert imot eksisterer disse side om side. Det finnes en viss form for eksistensiell pessimisme som ikke kan eksistere i samme verden som en vits, og som, når den prøver å omfatte hele den menneskelige tilværelsen, dermed må kvele alle tilløp til humor, hverdagslighet eller banal godhet, eller omdefinere disse som falskhet og hykleri. Langelands dikt går aldri i den fellen, og for denne anmelderen – som jeg har skrevet tidligere – er denne toleransen for optimisme noe av det mest tiltalende ved forfatterskapet.

Gjenkjennelig fra Langelands tidligere diktsamlinger er for øvrig også interessen for makrosystemer, menneskelige eller økologiske, og eksperimentene med form. I motsetning til denne anmeldelsen er «Zoonetter» helt fri for ordet «jeg», og burde dermed tilfredsstille kravene til virkelighetslitteraturtrøtte kritikere. Til gjengjeld kan referansetettheten og vridningene som skal til for å tilpasse seg sonetteformen til tider gjøre noen av diktene litt vel obskure: De gir i hvert fall denne kritikeren trang til regelmessige turer innom Google. I «Zoonetter» makter Langeland å innkapsle erfaringer som virker veldig nåtidige, samtidig som man gjennom sprinklene, så å si, skimter en større himmel: de større systemene som virker inn i våre liv, og som vi selv virker inn i.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 14.05