Klassekampen.no
Torsdag 30. november 2017
Lukrativ økonomi: Kristenfundamentalistiske grupper betaler enorme summer for skriftfragmenter fra Dødehavsrullene. Foto: Israel Museum/Wikimedia Commons
Plyndring og forfalskning av kulturhistorsk materiale blir stadig mer utbredt. Forskerne bidrar sterkt til dette markedet.
Forfalskinger som bestilt
HOBBY LOBBY: Bibelformidler David Green, her med sin kone ­Barbara. Foto: Chip Somodevilla, AFP/NTB scanpix
Gullgruve: Her, i Qumran, ble noen av Dødehavsrullene funnet. Foto: Eric Matson, Wikimedia Commons

Den 17. november åpnet Museum of the Bible i Washington DC. En hovedbidragsyter er Steve Green, grunnlegger av det amerikanske selskapet Hobby Lobby. Målet med museet er å gi Bibelen den sentrale plassen den ifølge Green og meningsfeller lenge har manglet i amerikansk politikk og samfunnsliv. Før åpningen har museet fått kritikk for sin lettvinte omgang med innkjøp. Mange av gjenstandene i museet antas å være hentet ulovlig fra opprinnelseslandene, mens andre trolig er rene forfalskinger. Det meste er donert eller utlånt til museet av private eiere. I tillegg til konkrete tilfeller av forfalskinger blant de forhistoriske manuskriptene, har museet nå problemer med å sannsynliggjøre at annet viktig materiale i samlingene deres har kommet til veie på en måte som ikke er strid både med internasjonalt regelverk og med lovverket i opprinnelseslandene.

En påfallende tendens har preget handelen med forhistoriske manuskripter siden 2009. Etter at rike, amerikanske evangelister for alvor meldte seg som kjøpesterk aktør, har det dukket opp flere skriftfragmenter som passer markedet svært godt. Spektakulære, gammeltestamentlige tekster, eksempelvis en som fordømmer homofili, har særlig møtt betalingsvilje hos kristenfundamentalistiske grupper i USA. 500.000 dollar for et skriftfragment på noen få kvadratcentimeter kan virke som en stiv pris, men beviset på Guds fordømmelse kan nok være en verdifull politisk investering.

Fakta:

Dødehavsrullene:

• En samling av nær 900 tekster fra jødisk tro og kultur, nedskrevet mellom 200 f. Kr. og 70 e.Kr. Tekstene ble funnet i perioden 1947–1956 i ørkenen ved Qumran, like ved Dødehavet.

• Tidligere i år ble det avslørt omfattende svindel i handelen med Dødehavsrullene. Det store flertallet av fragmentene på markedet antas å være falske.

• I denne teksten forteller forfatteren om plyndring og forfalsking av kulturhistorisk materiale. Hun argumenterer for at forskere må ta sin del av ansvaret.

Om forfatteren:

• Josephine Munch Rasmussen er førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

Den siste tiden har det blitt avslørt omfattende forfalsking blant de såkalte Dødehavsrullene, gammeltestamentlige håndskrifter som ble oppdaget i huler omkring Dødehavet i 1947. Det er særlig skriftfragmenter med lite informasjon om hvor de faktisk er funnet og som først dukket opp på markedet etter 2002, som viser seg å være moderne forfalskinger.

Stor etterspørsel og høye priser på kulturhistoriske gjenstander har ikke bare gjort forfalsking til en lukrativ geskjeft, men også ført til bølger av ødeleggende plyndring i utsatte områder. De siste femten årene har omsetningen av plyndret kulturhistorisk materiale på antikvitets- og kunstmarkedet trolig vært mer omfattende og lukrativt enn noensinne. Den internasjonale omsetningen av bibelskrifter domineres av få, men kapitalsterke kjøpere.

Omsetning av forhistoriske gjenstander plyndret i konfliktområder alene, er en milliardindustri. Så stor var for eksempel bekymringen for at en del terrororganisasjoner baserer en vesentlig del av sine inntekter på å organisere plyndringsutgraving, smugling og omsetning av kulturminner, at FNs sikkerhetsråd i 2015 påla alle medlemslandene å iverksette umiddelbare tiltak for å hindre at antikvitetsmarkedet genererer inntekter til IS og al-Nusra. Oppdraget har imidlertid vist seg vanskelig. Heller enn å forsøke å legge hindringer på et hjemlig antikvitets- og kunstmarked som i vesten stort sett oppfattes som en legitim kulturindustri, har kulturmyndigheter, fagfolk og kunst- og kulturinteresserte av ymse slag med høylytt harme fordømt den målrettede ødeleggelsen av kulturminner og verdensarvsteder i særlig Syria og Irak.

I skyggen av den høyprofilerte og tilsynelatende ideologisk motiverte ødeleggelsen foregår det en mer stillferdig og kommersielt motivert plyndring av forhistoriske skatter. Voksne og barn som frivillig eller ufrivillig er involvert i plyndring gjør ikke det fordi de skal pynte peishylla si med en forhistorisk keramikkbolle eller steinfigur. Plyndringen foregår fordi det er en etterspørsel etter materialet som graves opp, og når myndighetsstruktur bryter sammen, kan sysselsetting gjennom organisert kriminalitet fungere som en erstatning.

Opprullingen av forfalskingene er ubehagelig for involverte samlere og forskere, men burde ikke være uventet. Situasjonen er i en viss forstand selvforskyldt. De store oppkjøpene og tilstrømningen av tidligere ukjente dødehavsrull-fragmenter har gitt arbeid til paleografer, religionshistorikere og teologer. Takket være tett kontakt med samlerne, evangelistene og investorene har fagfolkene fått tilgang på et spennende studiemateriale. Disse fagmiljøene har sjelden uttalt noen bekymring for at forskningsmaterialet deres kan representere andre lands plyndrede kulturarv. Inntil nylig har fagmiljøene tatt for gitt at materialet de har fått tilgang til, er eldgamle autentiske håndskrifter, på tross av svak eller i noen tilfeller direkte tvilsom historikk.

Forfalskingene skaper imidlertid hodebry. Avsløringene kom etter at enkelte utenforstående forskere har stilt spørsmål ved skriftfragmentenes troverdighet, og viste hvordan kunnskapen om innholdet i gammeltestamentlige skrifter kan manipuleres, ofte med åpenbare implikasjoner for religionspolitiske debatter i vår egen tid. De involverte forskerne anser forfalskingene som en forurensing av det vitenskapelige datasettet, og mange føler seg lurt.

Det finnes et underkommunisert paradoks i denne historien: De involverte fagmiljøene har selv en vesentlig rolle i den økte handelen med tidlig-semittiske manuskripter. Markedet lener seg nemlig tungt på den kompetansen ekspertene representerer. Det er imidlertid ikke bare forhandlere og samlere som har tjent på dette.

Gjennom tette bindinger til ressurssterke velgjørere, for eksempel i form av private eiere av kulturhistoriske gjenstander, kan en forsker bygge faglig renommé: Ved å være den første fagpersonen som får tilgang til et tidligere ukjent materiale får en også mulighet til å være først ute med å publisere det. Samlere og forhandlere på sin side, får bekreftet gjenstandens faglige betydning. Dette er i mange tilfeller avgjørende for den økonomiske verdivurderingen. I kjølvannet av det faglige godkjent-stempelet vil nemlig også tilsvarende gjenstander typisk få økt omsetningsverdi. Markedet for bibelfragmenter er altså ikke bare et resultat av tilbud, men også av etterspørsel.

Også norske forskere er berørt av det de karakteriserer som utspekulert svindel. I Vårt Land og Aftenposten har Torleif Elgvin, professor i bibelfag, denne høsten fortalt at forfalskingene også har nådd hans forskningsmiljø. Siden 2009 har Elgvin og en gruppe kolleger analysert og publisert materiale som er blitt stilt til disposisjon for dem av den norske samleren Martin Schøyen. Den såkalte Schøyensamlingen er kontroversiell, og har blant annet fått flere utleveringskrav etter at det på 2000-tallet ble avslørt at noen av manuskriptene i samlingen trolig var stjålet, i ett tilfelle fra Nasjonalmuseet i Kabul.

I sin siste publikasjon Gleanings from the Caves fra 2016 om nylig fremkomne dødehavsrull-fragmenter, bruker Elgvin og medforfatterne unnvikende formuleringer når de omtaler oppkomsten til disse manuskriptene i Schøyensamlingen. Andre forskere hadde allerede begynt å stille spørsmål ved lignende fragmenter solgt og kjøpt gjennom de samme kanalene. Først etter at publikasjonen er trygt i havn, tilkjennegir Elgvin at deler av materialet han har vært redaktør for, dreier seg om forfalskinger. Han er fortørnet over at noen med viten og vilje har forsøkt å føre kjøperne og forskerne bak lyset. Men hva om de mystiske fragmentene som plutselig dukket opp på markedet på totusentallet, virkelig var ekte?

Opp til et punkt har skriftforskerne utvilsomt vært overbevist om at gjenstandsmaterialet de har fått tilgang på, i hovedsak er autentisk. Den erkjennelsen burde i seg selv være god grunn til å stille spørsmål både ved gjenstandenes juridiske status og de forskningsetiske implikasjonene av å bidra med faglig legitimitet til et mulig urettmessig eierskap. Å ikke stille spørsmål ved slike gjenstander kan karakteriseres som lite aktsomt. Hvis forskere derimot har rådgitt samlere til å kjøpe tvilsomme gjenstander, har de i beste fall utvist dårlig forskningsetisk skjønn.

Det finnes altså gode grunner til at forhistorikere bør være skeptisk i møte med forskningsmateriale uten dokumenterbare funnomstendigheter eller avklart eierhistorikk. Årsaken til at materialet ikke tidligere er kjent er gjerne én av to: Det er enten kommet til veie ulovlig, eller det dreier seg om forfalsking.

Et mantra for enkelte forskere, forhandlere og samlere involvert i materiale med tvilsomt opphav, er at de bidrar til å redde uvurderlige skatter som ellers ville blitt ødelagt i opprinnelseslandet. Argumentet er et hult ekko fra kolonitiden. Omsetning på antikvitetsmarkedet er langt fra en garanti for bevaring. Tvert imot. Så lenge det finnes en allianse av akademiske fagmiljø og interesserte investorer som synes de har rett til å ta løsrevet arkeologisk materiale i sin besittelse, vil slikt materiale fortsatt bli gravd ut, hakket løs og delt opp for å møte etterspørselen.

Det pågår for øyeblikket en interessant kildekritisk nyorientering i miljøene som tradisjonelt har vært involvert i forskning på Dødehavsrullene. Blant forskerne som har tatt for seg Schøyenmaterialet, er professor ved Universitetet i Agder Årstein Justnes den første som åpent problematiserte dem. Mens Elgvin med flere tilsynelatende omgår skriftenes tvilsomme historikk i sitt verk fra 2016, publiserte Justnes en forbilledlig nøktern gransking av materialets ekthet og legitimitet i Teologisk tidsskrift 5(1) 2017. Man kan kanskje litt polemisk si at bibelforskningen ettertrykkelig har mistet sin forestilte uskyld.

Med den etter hvert nokså brede kjennskapen både til omfanget av plyndring og omfanget av forfalskinger, vil det i fremtiden bli vanskelig for involverte fagmiljø å forsvare en fortsatt manglende aktsomhet.

Tilveksten av både autentiske manuskripter og forfalskinger er svar på etterspørselen i et kjøpevillig marked for eldgamle gjenstander. Kostnadene er ikke bare forfalskinger som korrumperer troverdigheten til visse forskningsresultater. Plyndring etter materiale som kan omsettes, har store menneskelige omkostninger og innebærer systematisk ødeleggelse av historiske kilder til kunnskap. Forskere bør ikke bidra til en slik bestilling.

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 11.15