Klassekampen.no
Tirsdag 28. november 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Petter er Petter – han gjør som han gjør. Men er gull alltid gull, eller forvandles det til gråstein når idretten gir slipp på sine verdier? spør Tore Løberg.
Skisportens svar på Trump?

«Petter er Petter», er den tanketomme klisjeen som resirkuleres fra så mange hold. Den skal liksom være forklaring nok for å gi utøveren moralsk fripass hver gang han bryter selvskrevne regler innenfor idretten han utøver, hvor han med ujevne intervaller undergraver bærende verdier som likebehandling, fair play og respekt for spillet og konkurrentene.

Nå er han i gang igjen, og de som hadde trodd at han skulle ha vokst av seg barnesykdommene og vokst med rollen og oppgavene, må innse at med Petter forholder det seg som med Donald Trump: De er begge såkalte «vinnerskaller», pansret inne i et evig barnesinn hvor egen behovstilfredsstillelse trumfer og trumper alle verdier. Donald er barnekongen som vil styre de voksnes selskap i Det hvite hus.

Visepresidentens ansikt er ved de fleste anledninger et studie verdt i såkalt blandede følelser – fra tappert tilbakeholdt forskrekkelse til mimet beundring når presidenten opptrer i fri dressur foran kamera.

Det er også grunn til å tro at ledelsen i Skiforbundet lurer på hvilken maske de skal ta på seg overfor mediene når Petter med sitt siste Instagram-utspill drar i gang nok en runde med barneskirenn, enda mannen har rundet 30 år og driver med voksenidrett.

Evige barnekonger med og uten krone kjenner verken sine egne begrensninger eller andres grenser (det ligger i den narsissistiske egolomanias natur), og derfor må systemer og godt voksne rundt dem ta ansvar og være tydelige så ikke de elleville barna slår spillet over ende.

Så – når nå Petter offentlig har gjort forsøk på å latterliggjøre ledelsens uttak av lag og eksplisitt hengt ut egne lagkamerater som udugelige kandidater i kommende mesterskap, skulle det ikke være vanskelig å se utfordringen og provokasjonen i den åpenbare krenkelse av de mest sentrale verdier som norsk skisport skal stå for og som forbundet og ledelsen er satt til å forvalte. De må nå ta et valg: Skal de fortsette å sette hensynet til nasjonalidretten og egne seriøse utøvere på vent for å holde hånda over en som alltid setter egne hensyn foran andres? Skal de nok en gang bare ta en prat med Petter (slik veike skoleledere gjør med mobberen i skolegården før han får fortsette)? Eller har de nå innsett at de har større verdier å forvalte enn dagspopularitet i en opportunistisk løssalgspresse som aldri gir slipp på en anledning til å selge på urokråka?

Kanskje har de også økonomer i sin midte som vurderer kost-nytte effekten av inntekter til forbundet fra Petters mulige reklameverdi i resten av hans langrennskarriere opp imot langsiktige inntekter fra skiforbundets merkenavn – som jo skal stå for andre verdier enn det melkekua fra Trøndelag rykkvis representerer (det demonstrerer kua når hun så ofte sparker om kull nevnte forbundsverdier og omskaper seg til villdyret Petter for egne reklameinntekters skyld). Den kalkylen bør straks legges til side. En ideell virksomhet som selger sine prinsipper for kortsiktig gevinst, mister troverdighet og eksistensberettigelse på sikt. Som det heter: Den som regner alt i penger, kjenner til slutt ikke verdien av noe.

Vi kan for øvrig være sikre på at Petter vil sukre nedskitingen av eget landslagsreir og utskitingen av lagkamerater med at dette jo skulle være morsomt, ironisk og underholdende – omtrent som når han med egne ord vil «håne» utenlandske konkurrenter, også en form som aldri kan bli morsom i en idrettskontekst fordi den så skjærende tydelig støter an mot det man samles om og feirer. Å gjemme seg bak en liksom-god intensjon som å ville være morsom, er det klassiske kortet som mobberen alltid drar når han blir konfrontert. Medflirende støttespillere kjøper seg også fri med det.

Til Petters forsvar denne gangen skal det tilføyes at det særlig var en heiagjeng av kommentarer i massemediene som denne uka fyrte opp guttungens allerede sårede og eksplosjonsklare ego, da de stilte absolutte krav om Petters verdenscupdeltakelse i Kuusamo, uansett om det brøt med etablerte og inngåtte kriterier for deltakelse i forkant av sesongen. Esten Sæter i Dagbladet var og er for øvrig det eneste innsiktsfulle korrektiv i medienes hav av uforstand og emosjoner på idrettsfeltet. Siden han ser det store bildet – og i dette tilfellet andre hensyn enn Petters – blir han også oppmerksomt hånet i Northugs medieutspill. Dette stjernedyrkende og hysteriske kommentariatet innbiller seg å ha like mye innsikt i realitetene på bakken – i skisporet og i treningsarbeidet – som erfarne trenere som Tor Arne Hetland og Vidar Løfshus. De har øret til marken, har vært ute med skiløpere i mange vinterdager før og vet hvor skoen trykker når det skal gås fort på ski. Støttekorpset av ubalanserte synsere trenger derimot mest å støtte hverandre, og argumenterer med samme grad av uhildethet og objektivitet som om de alle var engasjerte foreldre til guttungen.

I framtiden må de opptre mer som kloke foreldre og ta ansvar for gullgutten sin! Det er kontraproduktivt for medaljene som de gjerne vil henge på ham, dersom de ikke bedre forstår frelseren som de har satt alt sitt håp til. Fortsetter de å hisse barnekongen opp utover i sesongen på denne ukloke måten, resulterer det garantert i en energiutladning av nukleært format fra den kanten, med det resultat at batteriene definitivt er flate før (eventuell) start i Sør-Korea.

Det den evig lojale heiagjengen til Northug også bør prøve å ta innover seg – i alle fall de av kommentatorene som aspirerer til en viss grad av intellektualitet – er denne gamle sannhet: På samme måte som saltet kan miste sin kraft, kan også gullet det.

Om den gjeveste medaljen ikke lenger vinnes gjennom å respektere den symbolkraft av verdier som spillet, idretten og tradisjonen har investert i den (for eksempel ved å jukse, dope seg eller å krenke konkurrenter og lekens ånd), ja, så er det ikke sublimt og løftende for «det store vi» når disse utøverne får seiersmedaljen. Vi, publikum, har nemlig også investert noe av en unik menneskelig egenverdi i det vi håper er en rettferdig kamp om edle medaljer, nemlig vår beundring, som både er individuell og kollektiv. Derfor krenkes også vi under slike seiersseremonier. Høytidsstunden har mistet sin kraft til å bevege og løfte og gjort seg selv meningsløs gjennom tap av det bærende verdigrunnlag. Det er grunnen til at dopingtatte aldri kan få vår beundring tilbake. Følgelig bør de også – for vår og egen del – utestenges fra idretten for alltid. Vel å merke gjelder dette det klart dokumenterte og forsettlige, ikke det kapitalt uheldige, tilfeldige og åpenbart virkningsløse som i det ulykkelige og tragiske Johaug-tilfellet. (Om du leser dette, Therese Johaug: alle med vett i skallen og hjerte i kroppen ønsker deg tilbake i skisporet. Vi tør ikke tenke på hvor fort det kommer til å gå – god jul fra vanvittig mange!)

Så, for å banke sluttpoenget på plass: I rekken av tidligere forseelser kan ikke Northugs siste medieutbrudd leses som annet enn det groveste bruddet på norsk skisports verdigrunnlag til nå. Han håner lagkamerater, i et lag som skal gjøre hverandre gode inn mot nok en viktig sesong, og altså løfte hverandre framfor å henge hverandre ut og skape splid for egen vinnings skyld, i tråd med Trump-modusen. Mang en landsmann som med rette er stolt av idealene i norsk skisportstradisjon, vil nok allerede nå ane hvordan en gullmedalje i OL vil smake om det er Northug som står der framme og biter i den med et seiersglis. Uansett blitzregn og medieoverskrifter: Det er smaken av norsk gråstein vi kjenner, ikke ekte gull.

Er det så flere likheter mellom Petter og Donald? Den åpenbare er at Northug akkurat som Trump har et urokkelig bakland av supportere, som står her oppe i steinrøysa og tror at alt som glimrer er gull. De vil alltid støtte en såkalt vinner. Som stedfortreder for alle som har noe å revansjere i sitt liv, gjør han alle great again. Og føkk nå reglene da, for en gangs skyld – en gang til.

Gull kan vi ikke få nok av, akkurat som i Trump Tower. All den idealistiske tåkepraten i verden, som i denne teksten, kan skjule det faktum at gull er gull, stafett er stafett og Petter er Petter.

Et siste fellestrekk mellom de to? Ikke utover det åpenbare forhold som jo utløste hurlumheien i mediene: foreløpig har ingen av kroppene offisielle resultater å vise til som skulle kunne kvalifisere for deltakelse i første verdenscuprenn i langrenn i Finland. Om dette fravær av resultater så langt i år ikke kan sies å være et vesentlig fellestrekk med en amerikansk president, så er påvisningen av dette enkle faktum et avgjørende poeng for en tidligere norsk skikonge. Men sesongen er lang.

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 10.16