Klassekampen.no
Tirsdag 28. november 2017
Hvordan klarte to så ulike personer å skape så mye harmoni?
Far og mors historie

Det er ingen i familien jeg har kranglet mer med enn min nylig avdøde far. Det var aldri enkelt, fordi uansett hvor åpen han trodde han var, så tilhører jeg en ny generasjon.

Jeg tror mitt syn på verden ble beriket av at jeg tidlig begynte å lese bøker som ikke sto på pensum. I starten skjedde denne selvundervisningen litt tilfeldig, og mest for moro skyld. Men seinere ble jeg mer fokusert og brukte selvundervisningen for å understøtte min formelle utdanning.

Mamma pleide å presse meg til å være best i klassen, noe jeg klarte. Etter hver eksamen feiret vi, selv om det gjorde meg flau. Faren min var ikke like ivrig på å presse meg, men fulgte tilfreds med fra sidelinja.

Pappa var avslappet på alle måter, selv når det var han som måtte bade oss. Han var så varsom med den unge huden vår, noe som plaget mamma fordi hun mente vi ikke ble reine nok.

Hun var full av kraft og besluttsomhet, mens far var enkel og høflig. Hun var ambisiøs og kravstor, mens han bare ville leve i fred. Det var kun kjærligheten og nærheten deres som sørget for at det ble skapt en bru over dette gapet mellom to svært forskjellige ektefeller.

Nettene deres var en helt annen historie. Det var en helt annen verden, full av stearinlys, frukt og parfyme. Vi, barna, ble misunnelige fordi vi måtte legge oss tidlig for å kunne stå opp og rekke skolen dagen etter.

Men siden jeg var den eldste sønnen, fikk jeg lov til å være oppe litt lenger. Det betydde at jeg fikk tilgang til søtsaker og nøtter, og at jeg fikk høre på den myke musikken foreldrene mine spilte fra radioen og platespilleren.

De levde i en romantisk verden, med egne tegn som jeg ennå ikke hadde lært meg å tyde. Øynene deres var alltid livlige og smilende, og ordene deres var alltid myke og fulle av sjarm. Foreldrene mine var åpenbart sjenerte foran meg, men hele stemningen var full av kjærlighet, intimitet og – som jeg skjønte først seinere – lyst.

Fra tid til annen fortalte de hverandre om konflikter i landsbyene de kommer fra. Jeg lyttet og lot fantasien løpe løpsk. Jeg følte at jeg så på en episk Hollywood-film. Faren min pleide å framstille seg selv som en helt da han beskrev hvordan hans klan kom under angrep fra andre.

Under et stort slagsmål sloss faren min med kjepp mot fire andre menn. Han fortalte stolt hvordan han greide å brekke beinet på han ene og slå en annen i hodet. Oppgjøret, som førte til en større kamp mellom to klaner, startet med uenigheter om et lite stykke jord. En annen konflikt startet med noen sauer som trengte seg inn i en fremmed gård.

Mens pappa fortalte mamma om disse slagene, hendte det at hun smilte til meg, som om hun visste at pappa overdrev.

De var ulike på alle måter. Han var lys, med honningøyne. Hun var brun med svarte øyne. Han var en landsbygutt fra et konservativt samfunn vest i Syria, mens hun vokste opp i et urbant, liberalt miljø øst i Syria. Hun hadde stort temperament, var følsom og hadde store planer, mens han var ydmyk, stille og tilfreds.

Hvordan i all verden klarte de å skape så mye kjærlighet og harmoni av alle disse motsetningene?

Når det er sagt, visste mamma akkurat hvordan hun skulle gjøre opp for sin utålmodighet og egen lunefulle oppførsel.

Hun sang for pappa, sanger som hun lagde selv. Som denne:

Åh, Mustafa!

Din skjønnhet gjør meg søvnløs

Om jeg måtte betale for å se deg

Ville jeg brukt alt jeg eide

hmaxos@gmail.com

Hussein Maxos bor i Damaskus, der han pleide å undervise i arabisk språk og kultur. Han skriver jevnlig i Klassekampen.

Oversatt av Yohan Shanmugaratnam

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 10.18