Klassekampen.no
Mandag 27. november 2017
Sharon Jones: Uttrykksfull sanger med nytt album og gamle soulrøtter. Foto: Jacob Blickenstaff
To kvinners soul
Mavis Staples: Uttrykksfull sanger med nytt album og gamle soulrøtter. Foto: Blickenstaff
Maviscover

Album

Sharon Jones & The Dap-Kings

«Soul of a Woman»

Daptone/Border Music

HHHHJI

Mavis Staples

«If All I Was Was Black»

Anti-/Playground

HHHHJI

Da Sharon Jones døde av kreft seksti år gammel i fjor, ga det enda en knekk til et klassisk souluttrykk som allerede lå nede, for det meste redusert til en perifer pastisj etter midlertidig kommersiell suksess rundt Amy Winehouse’ «Back to Black» (2006). En suksess som jo, som kjent, for alltid er knytta til nettopp Jones’ backingband The Dap-Kings – de som ga Winehouse den liksom-autentiske følelsen av downhome soul, sprekkeferdig av blåserdominert, bluesa gospel-funk med en sår country-lengsel.

Selve Sharon Jones-lyden. Den hun utviklet i samarbeid med Gabriel Roth aka Bosco Mann, en California-jøde med hesteskobart og uregjerlige krøller, i femten år mest kjent som bassist og bandleder i The Dap-Kings, låtskriver for nettopp Jones og grunnlegger av uavhengige Daptone Records, soulnisjeselskap med egenart.

Solide album til tross, det var som liveartister Jones og hennes kongelige bakmenn virkelig briljerte. Med en frontkvinne som trampet seg framover til scenekanten mens hun slang på håret, langt mer effektiv på klubb enn for eksempel under Øya i 2011. Og også bedre på sine første album enn etter hvert, med «Naturally» (2005) som undertegnedes favoritt.

Så da må det vel ansees som en ekstra stor seier at de på sitt aller siste album sammen, spilt inn med en syk Jones, låter bedre enn på lenge – og det ved å høres helt ut som seg selv, bare enda litt større. I et klassisk uttrykk, men umiddelbart gjenkjennelig som dem – med anstrøk av både Stax, Hi og Philly-soul, og med den samme varmen du kan finne i kirka.

Passende nok helt til slutt med en gospellåt som Jones påbegynte som ungt kormedlem i 1970, og som ble fullført av bandet hennes etter at hun døde. «Call on God», med det orgelet, er rørende. Men kjernen hos Jones har alltid vært sanger om menn og kvinner, om utroskap, brudd og en kjærlighet så sterk at den aldri kan brytes. Slik her og, fra balladen «These Tears (No Longer for You)» til selvforklarende «Girl! (You Got to Forgive Him)», dramatisk som en James Bond-låt, der Jones’ vokal framstår som en missing link mellom Shirley Bassey, Gladys Knight og – heldigvis – Etta James.

Eller kanskje har den noe Mavis Staples-aktig over seg? Åpningslåta «Matter of Time» har i hvert fall et tema som kan kobles til Staple Singers’ borgerettighetssoul fra årene før og etter 1970. Og Staples selv er så visst også innom protestsangen på sitt sekstende studioalbum som soloartist – som i «Build a Bridge»-kuttet som dempet sier det så klart man kan: When I say my life matters / You can say yours does too / But I betcha never have to remind anyone / To look at it from your point of view.

Albumet «If All I Was Was Black» er Staples’ tredje laget i samarbeid med Wilco-frontmann Jeff Tweedy, som har skrevet samtlige spor til nettopp Mavis – ja, tre med henne – og dessuten står oppført som produsent. Og disse 35 minuttene føyer seg lett inn i rekken av fullengdere 78-åringen har laget siden Ry Cooder-plata hun debuterte med på Anti- i 2007 – både stilfull, luftig, selvsikker og omkranset av en avspent visom som virker å komme med alderen, i ånden til Johnny Cash-platene med Rick Rubin.

Denne altså utelukkende med nyskrevet originalmateriale, plassert i et mørkere og mer alt-folkrocka gitarlandskap sammenlignet med den groovy retro-soulen hos Sharon Jones. Like fullt låter de beslekta, med rytmer og blues som peker tilbake til Chicago-gospelen som Thomas A. Dorsey fant opp på trettitallet parallelt med at tekstene kommenterer samtidas politiske klima – uten sinne, med omtanke, og med en stemme som pakker inn temaene i slitt og utvaska fløyel.

Selvsagt uten rekkevidden stemmen engang hadde, men med bøttevis av det vi på godt norsk kaller soul. Innom en duett med Tweedy, struttende funk, minst én minimalistisk gospel-trall og et tittelkutt som står rakrygget igjen, med tekst av Staples selv – som holder det helt enkelt, så alle kan forstå. For det er vel det det dreier seg om – å prøve å forstå. Du vet, andre mennesker.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 13. desember 2017 kl. 14.06