Klassekampen.no
Mandag 27. november 2017
Mann med misjon: Noel Gallagher ønske å være en mann for framtida. Foto: Lawrence Watson
Lekende lett: Noel Gallagher gjør et vellykket hamskifte.
Lov å være blid

Album

Noel Gallagher’s High Flying Birds

«Who Built the Moon?»

Sour Mash/Playground

HHHHHI

«Noels musikalske evolusjon har gått fra oppreist, men hårete apemann til sonisk avansert, elektronisk, romjazzet fremtidsmann med små sølvstøvler på.» Heter det i presseskrivet som ledsager Noel Gallaghers tredje soloalbum, der innsalget altså handler om å være mindre rocka og å distansere seg fra den delen av Oasis-fansen Noel omtaler som parka monkeys. Heldigvis er den virkelige verden lang ifra så karikert.

Og kanskje er det en spøk når Noel Gallagher tilsynelatende undervurderer folks evne til å ha opptil flere tanker i hodet samtidig, og at de rigide oppfatningene om hva som er rock, eller bare god musikk, ikke lenger er så bastante.

Så det spørs om de nevnte parkasapene lar seg avskrekke av denne skiva. Særlig når eksperimenteringen og utviklingen er så vellykket som på «Who Built the Moon?», så langt det klart beste fra Gallagher med High Flying Birds (Chris Sharrock, Mike Rowe og Gem Archer). Noe man får bevist allerede i starten, der han på åpningslåten «Fort Knox» messende synger you gotta get yourself together, rammet inn av et fyldig lydbilde komplett med ringeklokker og tjukke koringer i bakgrunnen. Låten har et voldsomt drama og nerve, nesten en actionfilm verdig.

Det vitale tempoet er noe som også er framtredende på singelen «Holy Mountain», en smittende artighet der han byr opp til en slags skrudd twist, girl group-koringer inkludert, med vokalen herlig langt inni grøten der. Plata, som er produsert av David Holmes, er i det hele tatt krydret med mange kledelige effekter, som fuglelyder, bjeller og franske samples. Og så synger Noel så bra! Mindre distinkt enn sin lillebror Liam, men likevel med akkurat passe egenart.

Ankepunktet må være tekstene, såpass flate at man nesten kan mistenke at også dette er en slags joke. Men fra en type som er såpass oppfinnsom i den Noel-versjonen man møter i mediene, kunne man håpet på en større lekenhet. Resultatet blir uansett et sprik mellom ordene på plata og dens fyldige lydbilde.

For det låter bra. Den ene melodiøse perlen følger den andre, hans ønskede hamskifte «bort fra rock’n’roll» og det gode humøret er noe som kler Gallagher svært godt. Forfriskende dansemusikk og betryggende, uanstrengte ballader gjør «Who Built the Moon?» til en av årets mest gledelige overraskelser.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 13. desember 2017 kl. 14.07