Klassekampen.no
Mandag 27. november 2017
Tamara Linderman: Som The Weather Station er hun nå ute med sitt første selvtitulerte og selvproduserte album, som ifølge britiske Uncut er årets fjerde beste. Foto: Shervin Lainez
Når detaljene forteller: Og frykten møtes ansikt til ansikt.
Øyeblikkets magi

Album

The Weather Station

«The Weather Station»

Paradise Of Bachelors/Playground

HHHHHJ

Kanadiske Tamara Linderman ville at hennes fjerde utgivelse skulle bli et rock’n’roll-album, men lydene hun til slutt fant frem til viste seg å være langt fra skrikende gitarer og hamrende cymbaler – eller hvordan hun egentlig hadde seg for seg at rock skulle låte. Når alt kom til alt var dette et språk som bare hennes tidligere mannlige produsenter snakket og forstod, og en verden hun til slutt innså at hun uansett aldri hadde tatt del i.

All these years I have followed you / It never occurred to you to follow me, er linja hun åpner sitt første selvproduserte og selvtitulerte album med. På «The Weather Station» møter vi fra første akkord en musiker som møter frykten ansikt til ansikt – og som kommer ut av det hele som en mer kreativ, energisk og ikke minst tryggere versjon av seg selv.

Den 32 år gamle låtskriveren og skuespilleren fra Toronto har stått for nedstrippa og impresjonistisk folkpop siden debutalbumet «All of It Was Mine» i 2011. Med sin klare stemme akkompagnert av gitarspill, og på grunn av stedet hun kommer fra, har flere fans og kritikere sammenlignet henne med Joni Mitchell.

For min egen del ble dette tidlige materialet registrert som behagelig å lytte til, men ikke så mye mer enn dét. Om de tidligere utgivelsene ble stående som litt usynlige og uskyldige i mengden, er det et annet trøkk som kommer fra høyttalerne nå. Og det er nok ikke et fåtall mennesker som nå stopper opp i døra og virkelig begynner å lytte etter hva Linderman har å si.

Enda viktigere er selvfølgelig at det med denne utgivelsen virker som mer står på spill for henne, samtidig som hun rett og slett gir litt mer faen. Med andre ord: et slikt krysningspunkt som det sjelden oppstår uinteressante greier i.

Selv om Linderman selv mener at «The Weather Station» ikke ble særlig rock’n’roll, slår albumet mot deg med all sin impulsive kraft. I tillegg har hun byttet ut de myke cymbalene som tidligere summet under henne og heller gått for elektrisk gitar og energiske trommer. Dette bygger opp under strykerarrangementene og hennes egne ekspressive vokal. Når hun samtidig beholder de flytende gitarakkordene, gir det på sitt beste samme gåsehud som Nick Drakes «Five Leaves Left» (1969).

Musikeren Linderman bygger låter som hun skriver tekster: De strømmer bortover i lange vers, alltid i bevegelse. I don’t know what to say, so I say too much, synger hun i den nedpå pianoballaden «I Don’t Know What to Say», og leker seg med betoningen av ord og setninger fylt opp av mer innhold enn de har plass til.

Tekstene henvender seg alltid til et «du», og fortelles på samme måte som når man har ruget på en indre monolog så lenge at når den først kommer ut, er det verken med start, slutt eller konklusjon.

Det er nemlig detaljene som får styre disse historiene, der hun refererer til feminisme, politisk ustabilitet, masseskytinger og klimaendringer, alltid subtilt og fortalt gjennom scener og små observasjoner. I låta «Black Flies» synger hun om det finurlige i å virkelig nyte et øyeblikk ute i naturen, for deretter å sette seg i bilen og kjøre derfra som om det aldri skjedde.

Men aller mest handler «The Weather Station» om kjærlighet. Kjærlighet som i balansespillet mellom å holde fast i en annen person og å samtidig holde fast i seg selv – og alle de små og usynlige forandringene forholdet går gjennom, som du bare maktesløst kan stå og se på.

Like kaotisk og utydelig som forandringene selv setter Linderman ord på det hele. I lost myself in you, or in some kind of fiction, or in some kind of truth, synger hun i «Complicit», og når hun en dag våkner opp i en annen persons liv og ikke lenger finner meningen i å gjøre akkurat dét, er løsningen i «In an Hour» å vente på at den kanskje kommer tilbake om en time. Kjærligheten er likevel ikke mystisk, skal vi tro henne: I love because I see.

I siste låt, «The Most Dangerous Thing About You», blir du som lytter sittende igjen som et spørsmålstegn der vokalen midtveis i en historie tas over av noen varme toner fra strykere som deretter forsvinner like raskt som de kom. Det føles som når du ser et stjerneskudd, men er den eneste – og når det i seg selv er litt irriterende. Men sant skal sies: Det er vel også dette som gjør «The Weather Station» til et såpass levende album. Alt skjer i øyeblikket.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 13. desember 2017 kl. 14.08