Klassekampen.no
Mandag 27. november 2017
Underkjent: Lege og forfatter Bushra Ishaq har skrevet bok om norske muslimer, men debatten har handlet om helt andre ting enn boka, skriver Sumaya Jirde Ali.Foto: Tom Henning Bratlie
Mottakelsen av Bushra Ishaqs bok viser farene ved å stikke seg fram.
Brun valmue

Den australske forfatteren og aktivisten Yassmin Abdel-Magied skrev i høst et sterkt innlegg i magasinet Teen Vogue om fenomenet «brown poppy syndrome» og om å bli utsatt for en offentlig hatkampanje. Tidligere i år ble Abdel-Magied invitert til et debattprogram på australsk tv, der hun stod opp mot Jacqui Lambie, en politiker på ytre høyreside. En opphetet diskusjon oppsto da Abdel-Magied utfordret Lambie på om hun egentlig viste hva sharia var. Videoen gikk viral på nettet. Det var starten på en hatkampanje som varte i flere måneder og som senatorer, politikere, aviskommentarer, Sky News og andre offentlige personer har støttet opp under. Målet: å sette en svart, muslimsk kvinne på plass. Abdel-Magied skriver at hun føler hun ble gjort til et eksempel. Alt det gode arbeidet hennes gjaldt plutselig ikke lenger.

En ny runde med hets fulgte da Abdel-Magied postet en solidaritetserklæring med folk i pågående konflikter, som i Syria, på Anzac Day, en hedersdag for australske og newzealandske soldater som kjempet under første verdenskrig.

«Brown poppy syndrome» beskriver fenomenet der minoritetspersoner som tar mer plass enn det majoriteten er komfortabel med, og oppfører seg som mer enn ett «tillegg» til storsamfunnet, opplever massiv motstand. Å ta for gitt at du har samme ytringsrom og -frihet som alle andre, kan fort bli din undoing.

Her ser jeg paralleller mellom behandlingen av Abdel-Magied og mottakelsen av legen Bushra Ishaqs nye bok «Hvem snakker for oss?» og hennes kritikk av de «skamløse jentene». Riktignok er ikke konsekvensene like fatale her – Abdel-Magied måtte flytte fra Australia, endre telefonnummer og deaktivere sosiale medier. Men det hun og Ishaq har til felles er dette: De er ikke unnskyldende i sin kritikk. Selv når den koster mer enn den burde.

På NRK Debatten 19. oktober sa Bushra Ishaq at hun støtter de skamløse jentenes kamp, men er imot premissene, som hun mener eksotifiserer kampen. Kritikken falt mange tungt for brystet, og for enkelte så det ut som et etterlengtet vendepunkt for hvilket lys de ønsket å se Ishaq i. Kritikken hennes kan en være enig eller uenig i. Det som er urettferdig, er at ballen for mottakelsen av Ishaqs bok – som har tatt fem år å skrive og som inneholder en av de mest omfattende holdningsundersøkelsene blant norske muslimer – startet å trille allerede i NRKs debattstudio før boka kom. I likhet med Abdel-Magied skulle Ishaq bli gjort et eksempel av, og arbeidet hennes usynliggjøres.

Det har kommet mye kritikk på undersøkelsens lave svarprosent på 12,7 prosent. Ifølge professor Ottar Hellevik er dette likevel innenfor rimelighetens grenser. Undersøkelsen bør ikke skrotes, skriver han. Videre er det påfallende at anmeldelsen av Ishaqs bok i Aftenposten av Sylo Taraku, inneholdt sitatmanipulering, noe Dag Herbjørnsrud har påpekt. Sitater fra to ulike sider ble presentert som ett. Tarakus anmeldelse fikk vannet i den norske andedammen til å koke og beskyldningene til å hagle. Enkelte hevdet at Ishaq rosemalte islam og muslimer, undergravde debatten og at undersøkelsen ikke er representativ for alle norske muslimer. Mens noen mente at Ishaq unngikk de viktigste temaene, var det andre som hevdet at hun beskyttet mørkemenn, tok for lett på islamisme og terrorisme og det ene og det andre. Har man ikke en problematiserende tilnærming til islam og muslimer, begår man visst rosemaling.

Da jeg leste Aftenpostens videre dekning av boka, forsto jeg hvor ille det sto til. Forsker Jon Horgen Friberg sendte Ishaqs bok til de samme skyttergravene boken forsøkte å frelse oss fra (10. november). På Facebook skriver Friberg at han var litt motvillig til å skrive kritikken, men ble «pusha» og mast på av andre forskere. Stortingspolitiker Abid Q. Raja på sin side gjør Ishaq mindre når han skriver at det viktigste ikke er tallene hun legger frem, men at hun deltar i det offentlige ordskiftet (17. november). Mina Bai (16. november) reduserer boka til et spørsmål om hvem som egentlig støtter de skamløse jentene. Alle tre knytter boka opp mot de skamløse, som presenteres som Ishaqs rake motsetning. Lesson learned: først utgi bok, kritiser de skamløse, ikke omvendt.

Det kritikerne har til felles, er en be­lærende tone overfor en muslimsk kvinne som har vært litt freidig. Tatt mer plass og definisjonsmakt enn nødvendig. Reaksjonene forteller meg én ting: vi trenger flere Ishaq-er.

sumsum97@outlook.com

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Kristina Leganger Iversen og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2017 kl. 13.51