Klassekampen.no
Mandag 27. november 2017
Det var ikke liberalistene som fremmet det liberale demokratiet.
Liberalt sjølbedrag

Fornyelsen av sosialdemokratiet under Jonas Gahr Støre går vanskelige tider i møte. Et liberalt hegemoni råder grunnen i politisk tenkning og offentlig ordskifte.

Liberalismen forteller oss at alle er født frie. Da denne Sannheten ble utfordret i «Ingen er født frie», ble den kommentert på Facebook av Civitas spesialhistoriker, Bård Larsen: «Alle som ikke er kommunister, er liberalister». Civita får støtte fra Hilde Nagell i den LO-finansierte Tankesmien Agenda: «Jeg kan ikke komme på noen annen ideologi enn liberalismen». Agenda og Civita går opp i en høyere syntese. Ett liberalt hegemoni snører seg sammen rundt Arbeiderpartiet.

I 1992, det året da Francis Fukuyama ga ut boka om «liberalismen som det menneskelige styresettes endelige form», «The End of History», ble en stor empirisk undersøkelse om sammenhengen mellom kapitalistisk utvikling og demo­krati utgitt: «Capitalist Development & Democracy» av Dietrich Rueschemeyer, Evelyne Huber Stephens og John D. Stephens (RS & S). Med utgangspunkt i sosiologi, økonomi og statsvitenskap sammenliknet de demokratiets vilkår i høyt utviklende kapitalistiske land.

De viser at det var den organiserte – og organiserende – arbeiderklasse gjennom fag­foreninger og partier, alltid i allianser med andre klasser, som er den sentrale kraften, «the key actor», i utviklingen av demokratiet. Det vi kaller liberalt demokrati (allmenn stemmerett, partimangfold og så videre), har lite med liberalisme å gjøre. Liberalernes rolle var og er å være politisk og ideologisk motkraft til arbeiderbevegelsen slik at klassens sjølforståelse og handlekraft svekkes. Undersøkelsen hos RS & S druknet i ideologisk larm rundt historiefilosofen Fukuyama, den gang sterkt påvirket av den tyske filosofen Hegel.

For å forstå hvordan demokratiet ble mulig, må vi undersøke hvordan ulike samfunn er formet av sine klassekonstellasjoner over tid, hvordan styrkeforholdene har utfoldet seg og hva som ble de politiske og institusjonelle følgene av dette. Vi må altså bruke en kommunistisk metode der filosofien stilles på hodet: Det er maktbalansen mellom klassene, ikke de filosofiske ideene, som avgjør om og hvordan demokrati blir mulig.

RS & S konkluderer slik: «Det var verken det kapitalistiske markedet eller kapitalistene som en ny, dominerende kraft, men snarere motsetningene i selve kapitalismen, som fremmet demokratiets sak». Det er verken den kapitalistiske økonomien eller liberalistisk ideologi i ulike former, men en bredt organisert kamp mot de sosiale virkningene av kapitalismen, som fremmet «det liberale» demokratiet. Ordet ‘liberal’ tilslører dette demokratiets ikke-liberale forankring. Hegemoniet er dermed et sjølbedrag.

Hva med Norge? Her hadde bonde- og småborgerbevegelsene bak partiet Venstre i 1884 en viktig rolle. Men alt 34 år tidligere var Thrane-bevegelsen den første massebevegelse for demokrati her til lands. Den ble knust – nettopp av blant annet liberale og nasjonale strateger som Anton Martin Schweigaard og Frederik Stang.

I det liberale hegemoniet er Marcus Thrane glemt som den strateg han vitterlig var, nettopp fordi han primært var arbeiderklassens strateg, ikke nasjonens. Først med klassens nye organisering i arbeidslivet og inntreden på den politiske scene rundt 1900 sammen med kvinnebevegelsene og deler av Venstre ble demokratiet etter hvert allment og befestet.

I dag er det den statsorganiserte liberalismen i form av EU, EØS og kapitalkreftenes globalisering som truer demokratiet. Hva kan Jonas Gahr Støre og Ap gjøre med det?

hnk.ebbing@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2017 kl. 13.52