Klassekampen.no
Mandag 20. november 2017
Fra The Shoals, Alabama: Den 38-årige sangeren, låtskriveren OG gitaristen Jason Isbell på scenen. Foto: Do512/Maggie Boyd/Flickr
Jason Isbell: To kvelder på rad med americanaens fremste.
Bedre og bedre

Konsert

Jason Isbell & The 400 Unit

Sentrum Scene, Oslo

10. november

HHHHHI

Sentrum Scene, Oslo

11. november

HHHHHH

Jason Isbell har alltid vært spesiell, med de lungene og den sårheten. I hvert fall siden han tidlig i tjueårene jobbet seg til en reservert, men toneangivende plass på sørstatenes rockescene som en voldsomt uttrykksfull vokalist med en hvass penn. Som tredjefiolin på Drive-By Truckers’ «Decoration Day» (2003) var han en følsom-melodisk åpenbaring, før han etter fire år forsvant ut av bandkonstellasjonen og ned i dype daler, der rusmisbruk kostet ham ekteskapet og nesten karrieren – før han reiste seg, ble tørrlagt og etter hvert også en stadig mer stabil låtskriver, de siste årene i stand til å lage album som henger i hop som nettopp album.

Gjort av enten soloartisten Isbell eller med bandet The 400 Unit, som løfter årets «The Nashville Sound» enda et hakk fra forgjengeren «Something More Than Free» (2015). Mer rock i den soul-fylte americanaen, et større spenn i stemninger, jevnt over bedre låter. Og med tanke på røsten og lyden av Isbells tre siste Dave Cobb-produserte album, er det egentlig selvsagt at han har tatt steget til toppen av sjangerens absolutte elite, i dag med en posisjon som på halvannet år har flyttet ham fra John Dee-booking til to fulle hus to kvelder på rad på fire ganger større Sentrum Scene.

Dit han og The 400 Unit ankom uten fiolinist og korist Amanda Shires, Isbells andre kone og mor til parets to år gamle datter. Og hun var ikke det eneste som manglet fra høstens USA-turné – her var heller ingen scenepynt eller fancy lyssetting, uten at det egentlig opplevdes som en svekkelse. Sangene klarer seg uansett, særlig når Isbell lener seg vekk fra mikrofonen og trykker til, som i country-rock-balladene «Tupelo» og «Cover Me Up», der stemmens stikkende smerte og evinnelig lengsel fyller rommet fra vegg til vegg og gulv til skyhøyt tak.

Men kveldene var forskjellige, distinkt forskjellige, forklart av at 40 prosent av settlista ble bytta ut, kombinert med at bandet slappet mer av og fant hverandre med større presisjon på dag to. For selv så god fredagens konsert var – fra «The Nashville Sound»-kuttene, via tittelsporet fra «Decoration Day», til et av turneens faste suksessinnslag: Tom Petty-coveren – så var lørdagen noe ganske annet.

Tydelig fra første låt ut, sisteplatas bredt anlagte nøkkelspor «Anxiety», som låter stort, massivt og som et åpent verkende sår med en triumferende utgang. En ideell åpner som ble utelatt dag én. Og der trommis Chad Gamble, bandets svakeste ledd, kommer mer til sin rett. Selv om han fortsatt er for tung og litt for lite jazz, Charlie Watts og Brad Morgan for å mestre dette rockegamet fullt ut, så fungerer han når tempoet varieres, og særlig når han kan holde det nede.

Og variere gjør de, til gagns – fra «Anxiety» videre over i to år gamle «24 Frames» og nye «Hope the High Road». Ja, selv «White Man’s World» står løpet ut, også med sitt i overkant banale sistevers, der han rimer white man’s nation på I think the man upstairs must’a took a vacation. En linje han åpenbart kunne ha jobba mer med.

For sammenliknet med den virkelig kremen av nordamerikanske låtskrivere etter Dylan har Isbell fortsatt noe å gå på, uten at lørdagskvelden får det til å høres sånn ut. I det ene øyeblikket med John Prine-inspirasjon, i det neste med fortellergrep lært av Bruce Springsteen, og på «Codeine» – med en energisk Derry Deborja på trekkspill – gjør han en ypperlig imitasjon av Steve Earle-country.

Bandet introduseres for andre kveld på rad som «from Muscle Shoals, Alabama – for the most part», uten at Isbell bruker mye tid på småprat. Han skifter mellom elgitar og akustisk og beveger seg uanstrengt fra album til album, med et emosjonelt tyngdepunkt i den ensomme og fortvila «Alabama Pines» og den kliss nakne kreftperlen «Elephant» – to små mesterverk som er alt annen enn banale.

Tre utsøkte versjoner av høydepunkter fra «The Nashville Sound» følges av tre utsøkte versjoner av høydepunkter fra gjennombruddsplata «Southeastern» (2013), mens vi går mot slutten. Og mer og mer framstår gitarist og korist Sadler Vaden som konsertens nest største helt, når gitaren hans kommer gråtende inn fra siden i «Cover Me Up», eller når han korer som om han er på The Flying Burrito Brothers-audition på «If It Takes a Lifetime».

Eller når han går i gitarduell med Isbell på «Never Gonna Change», Drive-By Truckers-låta som aldri har vært noen favoritt i studioversjon, men som live kan gjøres om til et jambandmonster, der hele kvintetten lander synkront på beina etter å ha svingt seg fra lysekronene. En hardtrockende og perfekt avslutning, før de to ekstranumrene gjør det ditto mesterlig: først en «If We Were Vampires» som senker roen og finner kjærligheten i det faktum at vi alle skal dø, deretter en annen som også er trigga av døden, mer presist Tom Pettys dødsfall i høst.

Nå gjorde de riktignok en fullkommen versjon av synthrockeren «You Got Lucky» kvelden før, men hvis noen var i tvil – «American Girl» forblir den definitive Petty-hiten, Byrds-på-speed på vei inn i en ny-bølge. Og du vet at det er den siste sangen Petty spilte noen gang, 25. september 2017? Og selvsagt gjorde han det, for han visste vel innerst inne at det ikke finnes noen bedre låt å avslutte med.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. desember 2017 kl. 11.49