Klassekampen.no
Mandag 20. november 2017
Blue Note Festival i Paris: For første gang siden oppstarten i 2014 programmerer festivalen nå band som ikke nødvendigvis er hentet fra plateselskapets egen katalog. Og etter et par kvelder i Paris kan det virke som jazzens fremtid kommer fra bak trommesettet. Pluss selvfølgelig fra Norge også.
Jazzfestival: Der de innovative bruker sjangeren som veien heller enn målet.
Lyden av her og nå

festival i Paris

Rohey

Le Flow, 15. november

HHHHJI

Moses Boyd Exodus

Le Flow, 15. november

HHHHHI

Mark Guiliana

Le New Morning, 16. november

HHHHHI

Soulens fremtid befinner seg i det kalde landet i nord, står det i den franske Blue Note-festivalens beskrivelse av Rohey. Norge har vel ikke vært første stoppested for folk som vil oppleve ny og eksperimentell soulmusikk opp gjennom årene, men bare i løpet av det siste året har det begynt å skje en del ting. Roheys debutalbum «A Million Things» fra i vår var i hvert fall et friskt pust, som på mange måter ryddet opp der mange andre såkalte nu jazz- og neo soul-prosjekter har trådt feil her til lands.

Det er onsdag kveld på Blue Note Festival i Paris når de spiller på Le Flow, som er et veldig betimelig navn tatt i betraktning at scenen er en båt som ligger og flyter på Seinen. Konserten starter dessverre litt treigt, som nok er mye på grunn av at selve stedet er fylt opp av noen litt skeptiske franskmenn stående i hjørnet, og som mest sannsynlig bare forstår 30 prosent av hva som blir sagt. Heldigvis tar det ikke lang tid før stemningen er snudd og folk begynner å strømme, dansende, mot scenen.

Roheys låtmateriale stråler virkelig live, når de vrir og vender på låtene til du nesten ikke kjenner dem igjen – og pakker dem inn i glitter, hiphop-inspirerte beats og futuristiske synth. Det er når de trøkker til at det fungerer best denne gangen, de mer nedpå innslagene falmer litt i forhold. Sounden deres blir for øvrig bare stadig freshere, og i det siste har de fire musikerne tatt en vending mot den ekstremt euforiske L.A.-duoen Knower og produsenten Louis Cole. Med låta «Can’t Get This» løfter de taket, og når de halvveis i settet presenterer noen av sine nye låter, er den tidlige skepsisen for lengst glemt. Rohey akselererer mot slutten og mot sin nye utgivelse som forhåpentligvis kommer om ikke så altfor lenge. Når fyrverkeriet er over snur sidemannen min seg fortumlet rundt og gir meg en tommel opp.

Moses Boyd er en 25 år gammel trommis, produsent og bandleder fra sørøst i London. Han vokste opp med basstunge beats fra grime, garage og jungle fra piratradiostasjoner i byen, samtidig som han forsøkte å finne ut av Miles Davis’ fusion, Tony Allens afrobeat og de kosmiske lydene til Sun Ra. Parallelt med trommesettet har han utforsket elektronikken siden han startet, og han åpner konserten på Blue Note-festivalen med den kosmiske låta «After Tomorrow» fra soloprosjektet Absolute Zero – hvor han nettopp kombinerer den akustiske og elektroniske verdenen.

«I’m not a man of many words», forteller han publikum, men sier samtidig mer enn nok når han setter i gang med sin unike spillestil som veksler mellom kompliserte rytmer, dansbare beats og ekstatiske improvisasjoner – alt uten å kaste bort en eneste svettedråpe. Han omringes av trombone, tuba, saksofon og gitar – altså gruppa Moses Boyd Exodus, der alle musikerne er nykommere på den britiske jazzscenen. De ser først litt malplasserte ut der de står, med en stil der Puma-joggebukser blandes med Guns N’ Roses-T-skjorter, men det er likevel noe forfriskende over det hele. Alt handler om musikken.

Og musikken ryker av intensitet. Spesielt leverer saksofonisten Binker Golding noen eksplosive soloer i løpet av kvelden. Jeg innrømmer at han nesten står enda sterkere i frijazz-duoen med Boyd som ga ut «Dem Ones» fra 2015. Når det er sagt har jeg vel heller aldri hørt en like intens improvisasjon komme fra tuba før. Og når Theon Cross starter det enkle bassriffet til Boyds mest kjente låt, «Rye Lande Shuffle», vibrerer hele rommet.

Sammen drar Moses Boyd Exodus lyden like mye fremover mot britiske klubbscener som tilbake til Miles Davis sitt «Nefertiti»-album fra 1968, hvor rollene mellom blåsere og rytmeseksjonen for første gang i jazzhistorien virkelig ble snudd på hodet. Over og under sine medmusikere spiller han abstrakt, flytende eller akkurat helt på slaget. Det gir nesten følelsen av at han kan forme tid og rom.

Boyds amerikanske tvillingsjel er Mark Guiliana, som spiller trommer foran en fullsatt sal på konsertscenen Le New Morning. Guiliana er i motsetning til de forrige innslagene en allerede godt etablert jazzmusiker – han rakk vel til og med å bli kåret til årets beste jazztrommis i fjor, og ble spesielt lagt merke til da han var en del av bandet på David Bowies siste album «Blackstar».

Jeg var spent på hvordan Guiliana ville låte på scenen i sin nye jazzkvartett. Forrige gang jeg så ham live var i sammenheng med albumet «My Life Starts Now» fra 2014. Som Boyd er han en trommeslager som like gjerne slår på elektriske pads som på trommesettet, og i dette prosjektet var han så på millisekundet presis at det nesten låt mekanisk. Albumet har en hypermoderne New York-estetikk med sine subtile poprock- og r&B-innflytelser, mens den nye kvartetten er et gigantisk steg tilbake til en mer tradisjonell jazzsound. Jeg lurte derfor på hvordan han ville fylle inn dette mer åpne spillerommet. Men det viser seg at han bare har enda mer å gi av seg selv i den nye besetningen – sammen med tenorsaksofonist Jason Rigby, pianist Fabian Almazan og kontrabassist Chris Morrissey.

De åpner konserten tilbakeholdent med tittelsporet fra det nye albumet «Jersey», og bygger seg sakte opp i intensitet når Rigbys først korte initiativtoner går over til slående melodilinjer. Morrissey og Guiliana følger melodien og fyller inn, og selv om trommisen er en lederskikkelse som ikke nøler med å gi andre plass, er det nesten som om han ikke klarer å skjule entusiasmen – noe som merkes for hvert eneste trommeslag. Kvartetten hopper fra blåtoner og jagende varslingslyder fra saksofonen, til en silkemyk og klassisk solo fra pianoet. Mark Guiliana Jazz Quartet er sofistikert, enkelt, og til tider noe av det vakreste jeg har hørt på en god stund.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. desember 2017 kl. 11.49