Klassekampen.no
Fredag 10. november 2017
Sin egen diskurs: Terje Tvedts sveipende generaliseringer over vår nære historie kan fort vippe over i det konspiratoriske, skriver Andrew Kroglund. Foto: Linda Bournane Engelberth
Er Terje Tvedt så forelsket i sitt eget retoriske univers at han skaper «sannheter» som ikke eksisterer?
Den norske refseren

kronikk

Få norske akademikere har høyere ‘standing’ i det internasjonale historiemiljøet enn Terje Tvedt. Hans innsats for å forstå Nilens, og vannets historie, er godt kjent. Her hjemme er Tvedt også synlig som gjentagende kritiker av det han har kalt ‘godhetsregimet’. I Klassekampen den 8. november bringer han det hele et skritt videre. Artikkelen ‘Den norske samaritan’ er et omskrevet forord til en ny bok han nå kommer med, kalt «Det internasjonale gjennombruddet».

Etter å ha lest gjennom artikkelen flere ganger, spør jeg meg: Er Tvedt så forelsket i sitt eget retoriske univers at han skaper «sannheter» som ikke eksisterer?

Tvedts tese er i korte drag følgende: En ny, norsk elite i andre halvdel av forrige århundre erobret «makten over nasjonens dannelse og de to internasjonaliseringsprosessene»; henholdsvis utvikling av fattige land og mottak av fattige immigranter.

Ifølge Tvedt utviklet og utvidet den norske staten fra 1960-årene «ganske plutselig et utenrikspolitisk prosjekt som endret Norges internasjonale rolle» og som fikk stor innenrikspolitisk innflytelse. Dette internasjonale gjennombruddet, som Tvedt kaller det, gjorde at utviklingshjelp og fredspolitikk på den globale arenaen ble et overordnet mål for staten og for nasjonen. Det ble vår nye identitet.

Men det Tvedt kaller det «plutselige», var del av en internasjonal trend. Norge fikk Marshall-hjelp, FN og flere av de store FN-organisasjonene ble grunnlagt før 1950. Alle Bretton Woods institusjoner var på plass. Sverige startet sitt Sida før vi startet vårt Norad og de ble medlem av OECDs giverlands-gruppe før oss, sammen med flere andre. Dette er selvsagt bare pirk fra min side, men det er for å dra teppet litt under følelsen av en eller annen dulgt konspirasjon, som jeg synes Tvedt fremprovoserer.

Tvedt setter det han kaller Norges internasjonale gjennombrudd i en egenartet kontekst. Han drar inn Jens Arup Seips kjente foredrag om Norge (fra 1963) og det Seip kaller landets overgang fra embetsmannsstat til en ettpartistat. Denne nasjonalstaten var konsolidert av det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet. Men Seips analyse er arkaisk, skriver Tvedt. Vi må fortolke på nytt og nå vil Tvedt gå i Seips fotspor, slik jeg leser ham, ved å lage sin egen kategori.

Hans analyse forsøker å underbygge dette. Tvedt drar frem at Bjørnson og Wergeland har blitt mindre anvendelige som nasjonale identitetsmarkører. Kanskje – eller kanskje ikke? Bjørnson-festivalen og dikterens internasjonale engasjement for nasjoners og folks rettigheter feires fremdeles. I dag hadde Bjørnson helt sikkert vært aktiv medlem i Besteforeldrenes Klimaaksjon. Wergelands tvisyn når det gjald islam er fortsatt kjent.

Men viktigere for å forstå Norges hang til internasjonale spørsmål, fred og nasjonsbygging kan like godt være arven etter Fridtjof Nansen. Eller det faktum at vi hadde vært okkupert under krigen. Og at vi fikk Trygve Lie som FNs første generalsekretær. Vi hadde, og har, institusjonen Nobels fredspris. Klart dette spiller en rolle i vår nasjonale selvforståelse. Slike ting vil vel de fleste historieinteresserte legge vekt på?

Men der det skurrer mest for meg, er når Tvedt hopper fra vårt internasjonale engasjement til migrasjon og antallet innvandrere, og «de radikale følger på en lang rekke områder», som ha sier. Koblingen mellom de som har tilranet seg «makten over (…) dannelsen» og de som nærmest er skyldige i at landet nå står overfor et endret politisk fellesskap, virker igjen for konspiratorisk for min del.

Jeg har ingen ting imot å diskutere problemer og utfordringer, hverken med innvandring, islam eller internasjonal solidaritet/bistand/utviklingspolitikk. Men jeg har problemer med å både forstå og akseptere Tvedts forsøk på å skape et paradigme, en ny forståelsesramme/en ny historisk sannhet gjennom denne koblingen. Jeg finner ikke sammenhengen godt nok forklart. Andre lands selvforståelse ligner overraskende mye på vår egen. Og deres retoriske hulhet er selvsagt lett å få øye på.

Men svada er det selvsagt også hos oss. Derfor har det i årevis vært jobbet hardt for etiske retningslinjer hos Oljefondet, bedre kontroll med skatteparadis, norske investeringer ut av regnskogsødeleggelse, mer rettferdige handelsordninger, et mer gjennomregulert regime når det gjelder salg av våpen og ammunisjon og så videre. Mye av dette arbeidet har vært og er drevet av «det norske godhetsregimet», via norske organisasjoner, delvis sponset av den norske statskassen, gjennom informasjonsordninger og andre. Hvorfor? Fordi staten forstår at det er viktig å understøtte en fri, informert debatt om samstemt utvikling. Det er del av den dannelsen vi oppfatter som den norske modellen. Det kommer selvsagt ikke av seg selv. Det er en kamp ved verdt fremlegg av statsbudsjettet.

Tvedt glemmer også at sosiale bevegelser fortsatt er del av denne samfunnsstrukturen, via både kirke, fagbevegelse og andre, med et sterkt engasjement på de omtalte områdene.

Vi er sikkert mange som kan settes i båsen «Den gode samaritan». Og om vår «dannelse» er et gode for nasjonen, må vi selvsagt tåle at debatteres. «Den gode refser» har derfor en viktig rolle. Men ønsket om å få likningen til å gå opp må ikke trumfe holdbare analyser.

andrewkroglund@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 29. november 2017 kl. 10.06