Klassekampen.no
Onsdag 8. november 2017
Han ser deg: Japanske Yanagi Yukinoris «Project Godzilla» skal illudere rekvisitter fra et kjernekraftverk. Monsterøyet tilhører ingen ringere enn Godzilla. foto: kato ken, Yokohama triennale
Med undertittelen «Islands, Constellations & Galapagos» ble kunsttriennalen i Yokohama i Japan i år arrangert for sjette gang.
Japansk hvisking fra en øy
GIGANTOMANI: Ai Weiweis verk bestående av livbåter på fasaden av Yokohama Museum of Art er både grovt estetiserende og hult formanende. foto: KATO Ken, Ai Weiwei Studio/Yokohama Triennale
STAKKARSLIG: Italienske Maurizio Cattelan har hengt seg selv på veggen. foto: Zeno Zotti, Maurizio Cattelan’s Archive og Perrotin gallery
For 150 år siden åpnet Japan seg mot verden. Likevel har begrepet isolasjon fremdeles en egen valør her.

«Yokohamatriennalen 2017: Islands, Constellations & Galapagos»

Yokohama Museum of Art og andre visningssteder i Yokohama.

ANMELDELSE

Et sveip av en togtur unna supermetropolen Tokyo ligger Yokohama, hvis kunsttriennale arrangeres for sjette gang. Årets mønstring av både japanske og utenlandske samtidskunstnere har tittelen «Islands, Constellations & Galapagos», noe som lett kan plassere kunsten som en lukket og intern aktivitet, avkuttet fra fastlandet.

Men samtidig uttrykkes et ønske om en kunst som kobler seg på en turbulent verden. Kuratorteksten til Yokohamatriennalen nevner dramatiske politiske hendelser og tendenser de siste årene, som brexit, fremmedfrykt og isolasjon.

Men akkurat her, i det japanske øyriket, har tanken på reelle og metaforiske øysamfunn kanskje en ulmende gnist, om enn subtilt kritisk. I et land som etter sigende tok imot tre flyktninger første halvdel av 2017, får konseptet isolasjon en egen valør.

Den dominerende homogene kulturen, som vel å merke har en myriade av dels eksentriske subkulturer, gjør det vanskelig for vestlige øyne å spore eventuelle konflikter i det offentlige rom. Fra spektakulært kommersialisert (gatekryss med lysreklamer), til stilistisk perfeksjonert (japanske hager) synes det fravristet sin latente meningsutveksling.

Bare få dager før valget som sikret Shinzo Abes statsministerpost, var bybildet fullt av pekere mot sesongens løv og halloween, men tilsynelatende renset for valgkamp. Den sofistikerte japanskheten kan oppleves som en kode pakket inn i en kode – frapperende, men vanskelig å knekke.

Yokohama som geografisk og historisk utgangspunkt er heller ikke tilfeldig i denne sammenhengen. Som en av de første havnene i Japan som åpnet seg mot verden, endret denne tidligere fiskelandsbyen seg drastisk som følge av nasjonens hurtige modernisering.

I år er det 150 år siden makten ble flyttet fra samuraiene til keiseren – 1867 markerer slutten på Japans selvvalgte isolasjon. Denne fortellingen blir en undertekst i utstillingen, som dels vises i gentrifiserte historiske bygninger i havneområdet.

I kjelleren til en av disse har den japanske kunstneren Yanagi Yukinori installert vrakgods som skal illudere rekvisitter fra et kjernekraftverk, og et monsterøye på et skjerm tilhører ingen ringere enn Godzilla. De fiktive skikkelsene synes i disse omgivelsene nesten like virkelige som de mer overhengende truslene.

Det er interessant å se hvordan den japanske kunsten manøvrerer seg parallelt ut fra både tung klassisk tradisjon og teknisk repertoar, og popkulturens innflytelse. Sachiko Kazama utmerker seg med sine tresnitt med referanser til ukiyo-e og manga. Med stort overskudd og eminent håndverk går hun inn i visuelle troper helt fra Edo-tiden på 1600-tallet og aktualiserer dem ved å blande inn anakronistiske historiske lag som er knyttet til japansk identitet, inkludert den digitale bildebruken og en generell visuell maksimering. I hennes svart/hvit-motiver ser vi soldater fra andre verdenskrig krøke seg over mobilskjermer i sine skyttergraver. Motivene flommer over av mytologisk materiale og kick-ass hevnscener med mobbede barn.

Kunstnergruppen MAP Office, basert i Hong Kong, behandler eksplisitt, og gjennom samarbeid med ulike fagmiljøer, øyer, territorier og havområder. De har laget skulpturelle øykonstellasjoner som fremstiller menneskelige neglisjering via skjell og små plastmodeller – den pedagogiske overskriften er destruksjonen av marine miljøer.

Miljøødeleggelsenes formløshet får i utstillingen som sådan et samlingspunkt i det forferdelige jordskjelvet i 2011, hvis etterdønninger naturlig nok fortsatt preger samfunnet og den japanske samtidskunsten.

Prosjektet «Don’t Follow the Wind» er et kunstverk installert i sonen rundt kjernekraftverket i Fukushima. Området er inntil videre evakuert, så verkene vil først bli tilgjengelige for publikum i uoverskuelig framtid.

Også fotografen Naoya Hatakeyama gjenspeiler jordskjelvets effekt på landskapet og mentale konsekvenser, ved å fokusere på det ødelagte landskapet og prosessen med å bygge det opp igjen.

Kunstens reaksjon på krise er typisk nok også representert av den kinesiske kunstneren Ai Weiwei, som er fast inventar på slike mønstringer.

Igjen gjør han gigantomani ut av individuell tragedie: Livbåter som har brakt flyktninger over Middelhavet er hengt i et geometrisk mønster på fasaden av triennalens hovedbygning Yokohama Museum of Art – akkompagnert av brukte flytevester som har hopet seg opp på Lesbos.

Weiweis grep synes like grovt estetiserende som hult formanende.

Av vestlige kunstnere finner vi blant annet italienske Maurizio Cattelans

manierte kopi av seg selv som en stakkarslig figur hengt høyt på en vegg, og karikerte masker av eget ansikt i en ubehagelig sverm.

Stjernelaget Carsten Höller, Tobias Rehberger, Anri Sala og Rirkrit Tiravanija har tatt opp den surrealistiske øvelsen Equisite Corpse, utviklet på 1920-tallet i Paris, som handlet om å fullføre et verk kollektivt, uten å se den større komposisjonen. Drivmotoren var intuitiv flyt og tilfeldigheter. I verket «Exquisite Trust (Blindly Collective Collaborations)» gjenopptas denne metoden.

Gapet mellom det kollektive og individet, idealer og konsumsamfunn, blir overraskende gripbart i Olafur Eliassons «Green Light»-prosjekt, gjennom et misforhold til verkets opprinnelige og ganske diskutable intensjon. Den islandske kunstneren har i en rekke byer tilrettelagt for en workshop for asylsøkere, flyktninger og publikum, som sammen har laget lamper og deltatt i et pedagogisk program. Sist jeg så dette i sving var under årets Veneziabiennale, hvor kombinasjonen av prekaritet, sosial utsatthet og underholdning ble behørig kommentert.

Her blir Japan selv den ekstreme faktoren som lager verket. For i Yokohama viser dokumentasjonen av workshopen godt voksne, veltilpassede japanere, med teoretisk interesse i flyktningsaken kose seg med lampelagingen som meningsfull syssel – flyktningene selv er det manglende leddet. Denne ironien gir verket en underliggende og megetsigende punch; Isolasjonen polstrer, men gjør det som faktisk ikke er der til et omdreiningspunkt.

kunst@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. november 2017 kl. 09.26