Klassekampen.no
Onsdag 8. november 2017
Norge i verden: Den norske samaritan – her representert ved Jan Egeland, FNs dæværende visegeneralsekretær for humanitære spørsmål i 2006 – har de siste tiårene vært i sentrum for norsk oppmerksomhet og politikk, skriver Terje Tvedt. Foto: Tugela Ridley, AFP/NTB Scanpix
En ny politisk elites makt over bistands- og integrasjonspolitikk skapte det multikulturelle Norge, skriver Terje Tvedt.
Den norske samaritan

Da Norges mest kjente professor i historie, Jens Arup Seip, holdt sitt sagnomsuste foredrag «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» i Det Norske Studentersamfund den 14. september 1963, sammenfattet han landets utvikling de siste hundre årene ved å hevde at det hadde gått fra å være en embetsmannsstat på 1800-tallet til å bli en ettpartistat i begynnelsen av 1960-årene. Det Norge han skildret, var en nasjonalstat, konsolidert av det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet, videreutviklet av det moderne og sosiale gjennombruddet i første halvdel av det 20. århundret, og som under arbeiderbevegelsens ledelse hadde fått en sterk posisjon som hele folkets stat.

Bare et par generasjoner senere var imidlertid Seips knivskarpe analyse av det norske samfunnet så definitivt blitt fortellinger og fortolkninger ikke bare fra en svunnen tid. Den var blitt arkaisk. Han skildret nemlig med den største selvfølgelighet historien til en nasjonalstat som ikke lenger finnes, og snakket til et fellesskap som ikke lenger vet hvem det er, og omtalte nordmenn som om de alltid ville være en selvinnlysende størrelse.

Hans utsyn over det norske folks liv og historie ble skrevet på et tidspunkt i landets utvikling da ingen historikere stilte spørsmål om hva norsk kultur var, eller om norske verdier fantes, eller om hvem nordmennene var. Slike grunnleggende kategorier og begreper i fortellingene om landets historie ble oppfattet som selvinnlysende når den tusen år lange historien om det fåtallige folket som bodde «nordavegs», skulle beskrives, og som selvsagte når samfunnsforskere skulle fortolke landets situasjon i 1960-årene. Men etter et par generasjoner fikk disse begrepene en eim av sjåvinisme over seg, av trangsynt nasjonalisme og provinsialisme, eller kanskje aller mest tydelig: De ble utydelige. Det internasjonale gjennombruddet gjorde Seips klassiske essay om det moderne Norge foreldet. Det ble åpenbart at hva som i mange generasjoner hadde vært de konstituerende begrepene i forskning om det norske samfunnet, ikke lenger var selvforklarende og samlende, men snarere høyst diskutable og til dels splittende. Norge som samfunn og nasjonalstat hadde blitt radikalt endret, og det stilte de som bodde i landet overfor til da ukjente utfordringer.

Fakta:

Norske verdier:

• De siste årene har vi sett mange diskusjoner om «norskhet» og norske verdier i en tid preget av innvandring og globalisering.

• Ifølge Terje Tvedt var framveksten av den norske nasjonalstaten i sin tid derimot preget av at slike verdier ble ansett som selvinnlysende.

• Teksten er en bearbeidet versjon av forordet til Tvedts nye bok «Det internasjonale gjennombruddet. Fra ‘ettpartistat’ til flerkulturell stat».

• I boka hevder Tvedt at Norges internasjonaliseringsprosesser har vært styrt av det han kaller «en ny humanitærpolitisk elite».

Om forfatteren:

• Terje Tvedt er professor, filmskaper og professor ved Institutt for geografi ved Universitetet i Bergen.

Tre sentrale utviklingsprosesser hang sammen og påvirket hverandre: a) den norske staten som deltaker, rådgiver og «giver» i et internasjonalt, statsfinansiert system for å utvikle den fattige verden; b) den norske staten som «mottaker» av migranter, ofte sårbare enkeltmennesker, som kom til Norge som del av en global migrasjonsbevegelse fra den fattige verden; og c) fremveksten av en helt ny type elite som i Norge erobret makten over både nasjonens dannelse og de to internasjonaliseringsprosessene. Ved å binde disse tre prosessene og de gjensidige forbindelsene mellom dem sammen i én sammenhengende undersøkelse, blir det mulig å se den norske statens utvikling fra hva Seip kalte en «ettpartistat» til en multikulturell stat.

Fra 1960-årene av utviklet – og utvidet stadig – den norske staten ganske plutselig et utenrikspolitisk prosjekt som endret Norges internasjonale rolle, men som i tillegg, og det er det sentrale i denne sammenhengen, fikk stor innenrikspolitisk innflytelse. Under det nasjonale gjennombruddet hadde målet vært å skaffe landet en egen utenriks­tjeneste som kunne sikre norske skipsfartsinteresser, og Bjørnstjerne Bjørnson skrev om utenrikspolitikkens begrensede ambisjoner – om et «Udenrigs­ministerium uden Udenrigspolitik». Under det internasjonale gjennombruddet, derimot, ble utviklingshjelp og fredspolitikk på den globale arenaen til et overordnet mål for staten og, etter hvert, for hele nasjonen. Denne nye politikken representerte derfor også et radikalt brudd i nasjonal identitets­produksjon og elitedannelse.

Den norske samaritan – i ulike utgaver eller varianter – ble i større og større grad plassert i sentrum for nasjonens oppmerksomhet og politikk, samtidig som det nasjonale gjennombruddets dikterkonger, som Bjørnson og Wergeland, og nasjonsbyggere, som Castberg og Gerhardsen, ble gradvis mindre anvendelige som identitetsmarkører. Den offisielle fortellingen om Norges rolle i verden som utrettelig pådriver for utvikling, fred og rettferdighet fikk en så sterk legitimitet at den kan beskrives som det internasjonale gjennombruddets grunnfortelling og som selve narrativet om nasjonens identitet i globaliseringens tidsalder. Forståelsen av den historiske prosessen landet var en del av og ble påvirket av, er grunnlaget for å kunne beskrive hvordan den i neste omgang virket inn på utenrikspolitikkens innenriks­politiske betydning, på elite­dannelse og makt og, ikke minst, på det politiske lederskapets håndtering av migrasjon, integrering og «Det nye vi» i Norge.

Da møtedeltakerne samlet seg i Studentersamfundet i Oslo under Seips kateter, hadde de færreste nordmenn, om noen i det hele tatt, truffet på fastboende i norske bygder og byer som ikke var av norsk eller samisk avstamning. Men i løpet av noen få tiår ble Norge et fargerikt, multikulturelt samfunn. Ved inngangen til 2016 var det ifølge regjeringen 700.000 innvandrere og 150.000 født i Norge av innvandrede foreldre. Av den totale befolkningen i Norge hadde vel 16 prosent innvandrerbakgrunn. Ikke noe annet europeisk land økte sin befolkning i forhold til folketallet så raskt som Norge rundt årtusen­skiftet, mens antallet etniske nordmenn holdt seg stabilt. Dette forandret landets befolkningsstruktur med radikale følger på en lang rekke områder som ennå ikke kan overskues. Det jeg er opptatt av, er ikke det banale faktum at «nordmannen» fikk nytt ut­seende, men at innvandringen som sosialt og historisk formende fenomen grunnleggende endret politikkens språk, religionens posisjon i samfunnet, kulturelle uttrykk og forestillinger om landets politiske fellesskap.

Et nasjonalt perspektiv er relevant for å forstå norsk historie, men et utelukkende nasjonalt perspektiv er ufruktbart om man vil forstå innvandringen til Norge og integrasjonen av «fremmedkulturelle» under det internasjonale gjennombruddet. Norges politikk for integrering av disse nye innbyggerne ble sterkt påvirket av hva de andre vestlige landene gjorde for å håndtere denne nye formen for masseinnvandring. Landets historie er derfor, også når det gjelder integrering, multikulturalisme, nasjonalstatens rolle og islams rolle i samfunnet, definitivt en del av en allmenn europeisk historisk prosess. Det dreier seg ikke simpelthen om hvordan verden kom til Norge, men om å forstå sammenhenger mellom håndteringen av to verdens­historiske prosesser som skjedde omtrent samtidig: fremveksten av det internasjonale bistandssystemet og globale migrasjonsbevegelser. For å forstå hvordan staten og det politiske leder­skapet taklet utviklingen av et flerkulturelt Norge, må man se på hvordan samspillet mellom arbeidet for fred og menneske­rettighetenes realisering internasjonalt påvirket semantikk og begrepsbruk på det innvandringspolitiske området.

Samtidig med at Norge ble en del av og måtte håndtere disse to nye internasjonaliseringsprosessene, vokste det gradvis frem et politisk-ideologisk maktsentrum som i stor grad skulle vise seg å bli det internasjonale gjennombruddets organisator, ideolog og dirigent. Det er naturlig at den perioden da Norge for første gang som stat dro ut i verden for å redde den, og den samme verden for fullt kom til Norge og endret landets befolkning og det politiske fellesskapets struktur, påvirket landets elitedannelse. Også Jens Arup Seips eliteforståelse tilhører derfor en annen tid.

En fruktbar analyse av de siste tiårenes historie må fange inn fremveksten av en ny type politisk elite med en radikalt annen rolle og ideologi enn Det norske arbeiderparti under Einar Gerhardsen. Denne nye eliten er ikke like lett å identifisere, lokalisere og avgrense som Seips partikoryfeer på Youngstorget, fordi den finnes i mange forskjellige partiers kontorer, i statlige etater, i organisasjonslivet og i mediene. Der embetsmennene kom fra de velbeslåtte klasser, og der ettpartistatens eliter steg ut av arbeiderbevegelsen og opp fra «gølvet» for å innta samfunnets kommandoposter, besto det internasjonale gjennombruddets elite av folk som stort sett alltid hadde vært politikere, eller som hadde bakgrunn fra hva jeg kaller det humanitærpolitiske kompleks.

Fremfor å bli båret frem av sosiale bevegelsers styrke var denne nye eliten et produkt av arenaer og virksomhet skapt av statens politikk og ressurs­fordeling. I tråd med og delvis som svar på internasjonale politiske prosesser iscenesatte den seg selv som ledere av to politikkfelt med sterk moralsk makt: Det humanitærpolitiske kompleksets aktører var fanebærere i Norge for kampen mot global fattigdom, mot miljøødeleggelser og for menneskerettighetene, samtidig som de opererte som en ny type nasjonal representant eller stedfortreder for verdens fattige og forfulgte. Mens arbeiderpartistatens elite ervervet seg makt gjennom å bygge velferdsstaten i sosialdemokratiets bilde, ble legitimiteten til den nye eliten knyttet til fortellinger om at den reddet verden i eget bilde.

Seip fortolket ettpartistatens maktpraksis med klassiske – og ganske entydige – men unyanserte begreper som cæsarisme og stalinisme. En analyse av maktutøvelse i det postindustrielle, multikulturelle samfunnet må fange inn at makten har vært mer kompleks, mindre direkte, og ikke sjelden mer usynlig, ikke minst der den har vært mektigst.

Artikkelen er oppdatert: 29. november 2017 kl. 09.32