Klassekampen.no
Onsdag 8. november 2017
Gamle venner: Audiens Fugleværelset i 1954. Foran fra venstre: keiser Haile Selassie I og kong Haakon VII. Bak: kronprins Olav, prinsesse Astrid, prins Harald og hertugen av Harar. Foto: NTB Scanpix
Norge og Etiopia har tette bånd. Men når venner bryter menneskerettighetene, er vi nødt til å si fra.
En utfordring til Søreide

kronikk

Norges kronprins og kronprinsesse er på besøk i Etiopia. Som etiopisk statsborger bosatt i Norge benytter jeg anledningen til å ønske velkommen til landet mitt. Det går en linje tilbake til kong Olavs besøk til Etiopia i 1966 og keiser Haile Selassies besøk til Norge i 1954.

I en pressemelding fra 18. september i år framgår det at tema for besøket vil være helse- og utdanningssamarbeidet, Norges klimapartnerskap med Etiopia, migrasjons- og flyktningsituasjonen i regionen, og å fremme norsk næringsliv. Kronprinsparet vil møte representanter for etiopiske myndigheter, sivilsamfunnet, samt norske organisasjoner og norsk næringsliv i landet. Om lag femti norske selskaper er med i reisefølget.

Norge har hatt gode relasjoner til Etiopia i mange år. Mye av dette startet med det nære vennskapet mellom det norske kongehus og keiser Selassie. Mye kan sies om Etiopia under hans styre og om måten han styrte på, men den gode relasjonen som var da, ga noen gode resultater for Etiopia.

En kan vise til utbyggingen av den etiopiske kystvakta med assistanse av norske marineoffiserer. Eller at norsk misjon ble invitert til å bidra i utviklingen av utdanning og helse i landet. I forlengelsen ble det etablert et omfattende humanitært bistandssamarbeid. Norge ga 6,63 milliarder i bistand til Etiopia fra 1960 til 2016. På Norads nettsider kan man lese at viktige samarbeidsområder i dag er klima, humanitært arbeid, menneskerettigheter og godt styresett.

De siste årene har det vært mye fokus på menneskerettighetssituasjonen i Etiopia, og det har vært stilt spørsmål ved bistands- og næringslivssamarbeid. Også vår ferske utenriksminister vektla dette i en debatt i Stortinget i 2012, da hun ennå representerte opposisjonen. Med henvisning til rapporter fra blant annet Human Rights Watch og et notat USAs ambassade, kritiserte hun Norges uendrede politikk overfor landet.

Det har ellers vært stor enighet om at Etiopia, som er et av Afrikas mest folkerike land og har hatt stor økonomisk framgang, er et viktig samarbeidsland for Norge. Til tross for at Etiopia fortsatt strever med matsikkerhet, ernæring og fattigdom, synes det som at bistand har gitt resultater. Likevel er norsk diplomati, norske bistandsorganisasjoner og media godt kjent med mange alvorlige brudd på menneskerettighetene i Etiopia.

Angrep på ytrings- og pressefrihet, blant annet ved at flere journalister er blitt fengslet eller drevet på flukt, er allment kjent. Politisk og organisatorisk spillerom begrenses under dekke av å skulle bekjempe terror. Informasjon om hvordan landets sikkerhetsstyrker begår vold mot sivilbefolkningen er tilgjengelig. Politiske fanger tortureres og drepes. Fattige etiopiske bønder får ikke tilgang til egne jordstykker, mens landrettigheter selges billig til utenlandske investorer. Nye lover for regulering av sivilsamfunnet gjør det illegalt å arbeide med rettighetsspørsmål.

Etiopias myndigheter blir likevel i liten grad konfrontert med dette. Fokuset ligger i stedet på at landet har betydelig måloppnåelse på bistand og klima, i tillegg til å være en viktig stabiliserende faktor i regionen. Mange vil nok mene at denne funksjonen mer skyldes landets kultur og tradisjoner, enn makthavernes politikk.

Både norske myndigheter og organisasjoner synes å ville unngå å berøre disse forholdene. De gangene vi som er etiopiere i diaspora får anledning til å stille kritiske spørsmål til den norske tausheten om menneskerettighetsbrudd, blir det henvist til at det føres en aktiv dialog. Men vi har ikke sett at denne dialogen har båret frukter de siste årene. Etiopia fortsetter å polariseres ut fra etnisitet og religion. Landets politikk preges av mer av kontroll og paranoia, enn av dialog og åpenhet.

Det er her verdt å vise til Stortingsmeldingen om menneskerettigheter (Meld. St. 10 (2014-2015)) der det tegnes et bekymringsfullt bilde av menneskerettighetssituasjonen i Afrika. Bildet sammenfaller veldig med situasjonen i Etiopia: «Sivile og politiske rettigheter som ytringsfrihet og forsamlings- og foreningsfrihet er under press. Menneskerettighetene tolkes og tilpasses i flere land slik at de ikke kommer i veien for å kontrollere og kriminalisere opposisjon, medier og det sivile samfunn. Lovgivning knyttet til antiterror og landets sikkerhet brukes i enkelte land som grunnlag for arrestasjoner og domfellelser av journalister, menneskerettighetsforkjempere og opposisjonspolitikere. Politivold, tortur, vilkårlige fengslinger, utenomrettslige henrettelser og straffrihet for overgrep begått av myndighetspersoner er eksempler på andre graverende menneskerettighetsbrudd i denne regionen.»

I meldingen skrives det også at Norge skal engasjere seg i disse forholdene internasjonalt, regionalt og bilateralt. Når det gjelder det bilaterale engasjementet, sies det at Norge skal ha en helhetlig tilnærming (samarbeide og støtte, bruke kritikk og sanksjoner i samsvar med andre land og ikke minst ha klare reaksjoner ved alvorlige menneskerettighetsbrudd). Norske myndigheter og næringslivets organisasjoner har også utviklet en felles Nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter, som svar på initiativer fra OECD og FN.

Nå som kronprinsparet er på besøk til Etiopia, er det betimelig å spørre om besøket vil fremme menneskerettighetssituasjonen i landet – og hvordan? Eller vil besøket kun fremme norske interesser, til enhver pris? Kan vi forvente at de politiske talene følges opp, og at utenriksministeren legger føringer i tråd med utålmodigheten hun viste da hun var i opposisjon: « ... når vi nå skal gå inn i en såkalt strukturert politisk dialog, mener jeg det faktisk også er viktig å vite hva vi skal med den dialogen. Hvor vil vi med dialogen? Hvilke krav skal vi stille? Når skal vi si at grensen er nådd? Når skal vi si at menneskerettighetssituasjonen er blitt så problematisk at vi ikke lenger kan forsvare å ha det forholdet vi i dag har til Etiopia?».

Vi er mange som venter at utenriksminister Søreide og det offisielle besøket til Etiopia bidrar til å gi svar på de spørsmålene opposisjonspolitiker Søreide selv har stilt.

lemma.desta@norkr.no

Artikkelen er oppdatert: 29. november 2017 kl. 09.32