Klassekampen.no
Tirsdag 7. november 2017
Ideologi og politikk

Arbeiderpartiet

I en refleksjon om parti og ideologi 3. november avlegger Mímir Kristjánsson meg en visitt der jeg siteres slik: «det er sterke, nesten naturgitte krefter som bidrar til at vi få større forskjeller».

Kristjánsson mener dette er å «overgi seg til den nyliberale ideen om at det knapt finnes alternativer til en stadig skrivere fordeling mellom arbeid og kapital».

Jeg mener motsatt. Det handler ikke om å overgi, men å forstå og kjempe imot. For det finnes alternativer. Mitt poeng er et argument for politikk av sosialdemokratisk merke. Vi vil ha en blandingsøkonomi der politiske reguleringer bidrar til å nå samfunnsmål som arbeid til alle, rettferdig adgang til velferd og trygt miljø for kommende generasjoner. En politikk for høy tillit og små forskjeller. Da må vi se kreftene som trekker i en annen retning. Det var grunnlaget for sitatet.

Disse kreftene er både nasjonale og globale. De er politiske i form av en nyliberal retning som har slått rot i vestlige samfunn siden tidlig på 1980-tallet, også hos oss. Sosialdemokratiet har stått imot, men kan og må bli enda bedre til å utvikle et alternativ som både er tydelig ideologisk og sterkt i praktisk politikk.

I tillegg kommer kreftene som følger av kapitalens vandring over landegrensene og de teknologiske nyvinningene som i seg selv, om markedet rår alene, bidrar til økt ulikhet. Disse kreftene må vi forstå og erkjenne, for å kunne møte dem med kraftfull politikk mot konsentrasjon av makt og for fordeling av kunnskap. Det er sosialdemokratiets samfunnsoppdrag.

Så er jeg enig i konklusjonen til Kristjánsson. Han vil at Arbeiderpartiet i egen regi børster støv av prinsippene og blankpusser profilen. Vær trygg. Vi jobber med saken!

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2017 kl. 10.19