Klassekampen.no
Mandag 6. november 2017
Perfekt par: Bjørn Floberg og Marie Blokhus’ skuespiller­prestasjoner gjør «Heisenberg» severdig i seg selv.
En sprø og sjarmerende dame støter på en rolig og stillferdig mann i «Heisenberg».
Manisk møter stoisk
I Det Norske Teatrets oppsetning av «Heisenberg» forvandles et klisjéfylt konsept til et nydelig drama.

«Heisenberg»

Det Norske Teatret

Av: Simon Stephens.

Oversatt av: Ola E. Bø.

Regi: Erik Ulfsby.

Med: Marie Blokhus og Bjørn Floberg.

Anmeldelse

En yngre, vimsete og litt mystisk kvinne gir en nervøs og innesluttet mann troen på gleden ved livet. Hun er litt uvørent kledd, har en brokete fortid og problemer med relasjoner.

Audrey Hepburn i «Breakfast at Tiffany’s» eller Natalie Portman i «Garden State» er gode eksempler. Arketypen er så gjenkjennelig at film­kritiker Nathan Rabin identifiserte den som «Manic Pixie Dream Girl» (MPDG). En reduktiv kvinnerolle som kun eksisterer for å gi mannlige protagonister en anledning til å oppnå lykke.

I utgangspunktet er Georgie i Simon Stephens «Heisenberg» et skoleeksempel på denne rollen. Hun, med det talende etternavnet Burns, kysser helt tilfeldig den eldre Alex, med det akk så passende etternavnet Priest.

Hun snakker og snakker og banner i ett sett. Han svarer kort og brydd. Hun lokker ham utpå. Han åpner seg mer og mer, og banner til slutt selv.

Så følger enkle episoder der vi blir kjent med karakterene. Hennes selvdestruktivitet har skadet folk hun er glad i. Hans stoiske ytre dekker over traumer og mislykket kjærlighet. De spiser, de elsker, og de sårer. Men først og fremst snakker de. Her trer heldigvis MPDG-elementet i bakgrunnen. For gjennom dialogene blir vi kjent med to voksne mennesker av kjøtt og blod, og ikke forvist til et drømmescenario for innesluttede unge mannlige kunstnere.

Én grunn til dette er Simon Stephens tettvevde og levende tekst, som klinger godt på nynorsk. Med urfremføring i 2015 er originalen fersk nok til at referanser og tidskoloritt ikke har falmet. I tillegg spiller Marie Blokhus og Bjørn Floberg de to karakterene så overbevisende at man blir oppriktig engasjert i stykkets eneste friksjonspunkt, relasjonen mellom de to. En oppsetning der utelukkende to personer skal prate, krever samtaler som fengsler.

Når Alex er så mutt og tverr som bare en 72 år gammel slakter kan være, må Floberg nærmest utelukkende bygge sin rolle på mimikk og timing. I dette tilfellet treffer begge deler svært godt. Lyssettingen får frem alle hans små reaksjoner, tenkepauser og bekymringer mens Georgie snakker.

Og som hun snakker! Blokhus må ha funnet en spesial­tilpasset pusteteknikk for å få den konstante konversasjonsstrømmen til å flyte sømløst gjennom hele stykket. Påstander, innskytelser, unnskyldninger, meta­kommentarer og plutselige tilnærmelser strømmer ut av henne og treffer veggen i Floberg med en kraft som gjør at han smått om senn sprekker.

Dialogene mellom de to gnistrer av velskrevet og vel fremført vidd, der man tar seg i å sitte med spent forventning til reaksjoner, fakter og fremdrift. Verdt å fremheve er tekstens mange herlig komiske oppramsinger, som både Floberg og Blokhus leverer med stålkontroll.

De to er ikke utpreget glupe. Han har noen treffende, lett pessimistiske, tanker om personlighet og livet. Hun har en borende selvinnsikt, som får henne til konstant å blottlegge seg. Men til tross for at stykket bærer navnet til en kvante­fysiker, er det ikke noe intellektuell tvekamp man er vitne til. Istedenfor er det fortellingen om hvordan voksne folk nærmer seg hverandre emosjonelt.

Klønete og litt rart, men også modent og nysgjerrig. Man kan sammenligne stykket med den norske tv-serien «Dag», der Atle Antonsen og Tuva Novotny utfører noe av den samme runddansen.

Heisenbergs usikkerhets­prinsipp tilsier at det er en grense for hvor nøyaktig man kan måle atomære størrelser. Altså at det på det mest finkornede er en stopp for hva som empirisk kan måles, fordi målingen påvirker det som måles. I det originale stykket nevnes ikke Heisenberg i det hele tatt. I denne oversettelsen trekkes han så vidt inn, kanskje unødvendig.

For det er ikke Heisenbergs usikkerhetsprinsipp eller David Humes ideer om personlighet som fyller scenen. Det er hvordan usikkerhet, tilfeldighet og formløshet hos to personer kan få dem til å reagere så godt på hverandre at de sammen skaper en relasjon. En relasjon som endrer dem begge fundamentalt, og som bryter med ideen om at de er bastante arketyper. Sammen er de mer enn sprø dame og stoisk mann.

Hvis du liker romantiske komedier med Manic Pixie Dream Girls, er Det Norske Teatrets oppsetning av «Heisenberg» en intelligent vri på sjangeren. Og fenomenale skuespillerpresentasjoner fra Blokhus og Floberg gjør stykket severdig selv om MPDG ikke skulle være din greie.

karl.kristian.r.kirchhoff@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2017 kl. 10.05