Klassekampen.no
Mandag 6. november 2017
Sørlendinger trenger tid: Erlend Ropstad har denne gangen brukt mye tid på etter- og tankearbeid i hjemmestudioet. Foto: Marthe Amanda Vannebo
12 år etter ep-debuten: Med sitt fjerde album på norsk har Erlend Ropstad laget det som kanskje er hans fineste musikk til nå.
Om synd og Sørland
«Det er ting som æ har funne på. Og ting som virkelig har hendt», sang Erlend Ropstad i 2015. Det har antakelig aldri vært sannere enn på hans nye album «Alt som har hendt».

albumessay

Jeg er litt usikker på åpningslåten, den lavmælte piano-miniatyren «Vend om». Den slår an en melodisk-melankolsk grunntone, som er kledelig nok, men som egentlig ikke varsler om det som skal komme. Jeg tror den hadde fungert vel så godt som en avslutning, som en stille ettertanke etter de ni andre sangene som utgjør hoveddelen av albumet. Nå hindrer den «Alt som har hendt» i å storme ut av startblokkene.

Men etter bare to minutter er vi til gjengjeld i gang for alvor. «Baby er du våken» er en av de beste rockelåtene Erlend Ropstad har gjort. Den har denne kombinasjonen av det intense og det insisterende, det bergtakende og det bønnfallende, som er så umiskjennelig Ropstadsk. Og som så til de grader fanger inn det uforløste dramaet i teksten.

Baby er du våken

Jeg gikk ut i gatene

Du vet åssen det lukter i parken

Når det akkurat har slutta å regne

Jeg tenkte på alt som har hendt

Alt jeg hadde glemt

Jeg gikk forbi der du bodde før

Hadde vært så fint om du var

våken

Hadde vært så fint om du bodde der

Sangen etterlater et urolig og tvetydig inntrykk, av den typen som kan gjøre lytteren litt nervøs. Har vi akkurat hørt en av Norges fineste love stories i nyere tid? Eller er det snarere noe stalker-aktig og usunt over besettelsen til jeg-personen? Og hvilken historie ligger egentlig bak de stadig gjentatte linjene Jeg kan komme over allerede nå i kveld / Bare hvis du er våken / Barna dine sover jo nå likevel.

Fakta:

Erlend Ropstad

«Alt som har hendt»

Later Gator Records/Musikkoperatørene

HHHHHJ

Det er nettopp slike detaljer som gjør Erlend Ropstad til en av Norges mest interessante artister om dagen. Han er ikke bare flink med ord: Han får dem til å leve og dirre i luften, lenge etter at siste tone har svunnet hen. Mange av de beste sangene til Erlend Ropstad er som elektrisk ladete noveller, der vi kjenner igjen oss selv og andre. Men fremfor alt oss selv.

Og om vi likevel skal konsentrere oss om det rent musikalske, så er det noe med de litt stakkato rytmene, det sugende, virvlende gitarspillet og den gripende vokalen som gjør Ropstad umiddelbart gjenkjennelig. Han bruker nokså enkle byggesteiner, men skaper hus og rom du har lyst til å gå dypere inn i. Helt til du oppdager at det er dine egne rom som omgir deg.

Erlend Ropstad har valgt å gjøre det meste selv på «Alt som har hendt». Han står for tekst og musikk, sang, gitarer, piano og bass. Per Jørgensen Tobro spiller bass på tre spor, mens Gunnar Sæther tar seg av trommene. Erlend Viken gjester på fele.

I tillegg har Erlend Ropstad også valgt å produsere albumet selv, med Øyvind R. Gundersen som tekniker og Kyrre Laastad som mikser. Jeg synes man godt kan diskutere om denne løsningen bare er heldig. Noen av låtene kunne tjent på mer luft, større dybde i lydbildet og generelt et mer crispy sound. Kanskje hadde en utenforstående co-produsent tilført nettopp det.

Men «Alt som har hendt» bærer hele veien, og inneholder dessuten noen av de beste låtene Ropstad har skrevet til nå. Han har holdt et høyt tempo de siste årene, etter at han oppdaget nøkkelen til å skrive på norsk. Det ble tre til dels strålende album på like mange år, fra 2013 til 2015. Fjoråret ble mest brukt til spillejobber, men også låtskriving. Det nyter både han og vi godt av nå. Han har nok en gang brukt nokså kort tid i studio, der selve innspillingen har tatt rundt en måned. Samtidig har han brukt tid på etter- og tankearbeid i hjemmestudioet i kjelleren, men nå foreligger altså hele albumet, med singlene «Det store blå» og «Ta meg med» som foranskutte lyn.

Og for noen singler det er. Jeg har knapt hørt en finere og mer følsom kjærlighetserklæring enn teksten til «Ta meg med». Og denne gangen handler det ikke om den brennende kjærligheten mellom voksne personer, men om stoltheten og angsten en forelder kan føle i forhold til et barn som vokser opp så altfor fort. Foreldrekjærligheten er et tveegget sverd, der vi på den ene siden ønsker at barnet skal bli sterkt og selvstendig, men samtidig kjenner sorg over barndomstiden som aldri kommer tilbake. Ta med nok klær / Jeg får ikke sagt det nok det der / Ta med hva du vil av det du ser her, synger Ropstad til barnet som en gang lå som en spurv i mi hand. Og videre, i samme låt: Ta med nok tid men aldri tenk at du må bli / Hvis du finner no fint / Må du ha lommer å legge det i / Alt det du skjønte da du var 8 år / Det er mye mer enn hva jeg forstår / Ta med min tro om at sorg kan bli til no / Ikke vær redd for å bli ensom.

Det er linjer til å gråte av, og til å få forstand av også.

I mai hørte jeg Erlend Ropstad som gjest i «Grenitimen» på NRK. Her snakket han om livet sitt, og spilte utvalgte sanger som på forskjellig vis hadde betydd noe for ham. Det var Eurythmics, Thåström, St. Thomas, Jimi Hendrix, John Lennon, Veronica Maggio og PJ Harvey. Det kunne åpenbart ha vært flere artister. Utvalget ga ikke det komplette bildet, men det kastet lys over noen av Ropstads egne idealer og kvaliteter. Fra det rått gitardrevne, energiske kjøret til teften for de fengende pop-temaene. Og ønsket om å si noe viktig, om det er gjennom musikk eller tekst.

En av de mest rystende låtene på albumet er også den mest politiske. Og det i en verden hvor jeg-personene ofte er litt skadeskutte, usikre på meningen, retningen og kjærligheten. Her finnes det plutselig ikke noe «jeg», men et skummelt, ansvarsfraskrivende «vi». Og dette kollektive «vi» drar mennesker ut av hjemmene sine. Vi henter de om natta / Når de har sovet en times tid / Tar de med ut i mørket / Sånn at ingen av oss synes.

Og det er ikke én minister, ikke ett politisk parti, men et helt system, tankesett og samfunn. Når Ropstad synger Ditt hav er så lite / Din båt så stor, har han gjort barndommens trøstende søndagsskolesang til et snerrende anklageskrift. Det gjør ganske vondt. Og det handler om oss alle.

Erlend Ropstad har jobbet som lærer og skribent. En gang skrev han en historisk artikkel om rocken på Sørlandet. Det var kanskje ikke så mye å melde hele veien. Men de siste 30 årene har det blomstret mellom svaberg og bedehus. Han er selv 43 år nå, og kommer egentlig fra Vennesla. Og denne gangen har han skrevet en erotisk-nostalgisk sang om den doble, men også direkte sørlandsnaturen, som fortjener å bli gjengitt i utdrag. Vi bare fant en båt / Og en holme med vår egen krok / Jeg tenkte ingen må få se oss nå / Uti det store blå.

Og så dette fantastiske verset: Det finnes 1000 ord for knuste hjerter / Jeg skal skrive de alle om igjen / Ikke fordi at ingen har gjort det før / Jeg skal bare minne folk om kjærligheten / Jeg skal ikke se meg så mye tilbake / For mange synger om å lengte hjem / Det ble seint i går / Nå tror jeg det blir seint igjen.

Senere ligger avskjeden alt langt bakover i tid, men minnet om møtet i sommernatten henger igjen. Jeg kan høre din latter / Hver gang jeg er ute og går / Jeg skal skrive det jeg ikke kan leve / Jeg skal høste det lille jeg sår. Og helt mot slutten, skjelvende i kampen mellom lidenskap og lengsel, skam og begjær:

Velsigna være den natta

Velsigna være alkohol

Og de øynene du er velsigna med

Velsigna være ditt hor

Det måtte en slik tekst til for å få meg til å glemme å nevne at sangen heter «Det store blå», akkurat som filmen til Luc Besson. Og at den er den beste norske rockelåten i hele 2017.

En gang uttalte Erlend Ropstad at han ikke helt vet hvor sangene slutter, og livet begynner. Han later til å operere med flere sett jeg-personer denne gangen, som ikke nødvendigvis er ham selv. Men det betyr ikke at sangene ikke er like personlige som før. For musikken, detaljene, de små ujevnhetene i overflaten, de personlige fingeravtrykkene, treffer like sterkt som tidligere. Jeg er utrolig glad for at Norge har artister som ham. Egenartede stemmer som fortsatt tror på kjærligheten, som tror at også sorgen skal vokse til noe. Og som uttrykker det gjennom plater som dette. Uten de store faktene, virkemidlene eller ordene. Men ut fra en hverdag de fleste av oss kan kjenne seg igjen i.

Han er kanskje den mest svenske av alle våre artister. En poetisk balansekunstner i sprangene mellom rock, pop og viser. Og aller mest relevant på det punktet i vannet der man akkurat ikke kan stå.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. desember 2017 kl. 14.15