Klassekampen.no
Lørdag 4. november 2017
Oppildner folket: Lenin snakker til en folkemengde i Petrograd i april 1917, kort tid etter at han har kommet hjem fra eksilet i Zürich. Til høyre for podiet står Lev Trotskij, som i flere sovjetiske utgaver av dette bildet er fjernet.
Det er bare få måneder siden forrige revolusjon. Og allerede vil Lenin lage en ny:
Revolusjonens siste fase
Statsminister: Aleksander Kerenskij.
TOK MAKTEN: Petrograd-sovjetet møtes i mars 1917. Rådet representerte byens arbeidere, bønder og soldater og var en sentral ­maktfaktor i Russland fram mot oktoberrevolusjonen.
MARKERING: Lenin og Trotskij markerer oktoberrevolusjonens toårsdag i Moskva.
NY IDENTITET: Høsten 1917 kler Lenin seg ut og rømmer til Finland med falskt pass.
Oktober: Det russiske folket har kastet tsaren. Men for Lenin er revolusjonen langt fra fullført.

Lenin er framme ved reisens begynnelse. Bak ham ligger ti år i eksil og en 4500 kilometer lang togreise gjennom det krigsherjede Europa. Foran ham ligger Petrograd, tsarens by. Det sies at Peter den store bygget sin nye hovedstad på en myr. Det er bare en halv sannhet. Petrograd står også på fast grunn, på knoklene til svenske krigsfanger og russiske bønder. 100.000 lik ligger begravd under de overdådige ballsalene til huset Romanov.

Da Lenin ankommer Finland-stasjonen den 16. april 1917, er han 46 år. Hele hans voksne liv har vært viet kampen mot tsarveldet. For få måneder siden fryktet han å aldri få oppleve de avgjørende slagene i den kommende revolusjonen. Nå har det russiske folket kastet av seg tsarens åk. Han har mye å feire. Men Lenin feirer ikke.

I Lenins øyne er den russiske revolusjonen langt fra fullført. Tsaren er borte, men i hans sted styrer en provisorisk regjering som spiller på lag med industriherrene og adelen. De store jordeierne sitter fortsatt trygt på sine gods, mens det store flertallet russere mangler jord. På fronten raser fortsatt verdenskrigen. Russland har kastet tsaren, men ikke kapitalismen. Der andre ville hvilt på laurbærene, er Lenin sikker på at revolusjonen må fortsette.

Fra stasjonen blir han kjørt i pansret bil til Ksjesinskaja-palasset, som siden midten av mars har vært bolsjevikenes hovedkvarter. Klokka to på natta starter et møte mellom Lenin og ledende kamerater i bolsjevikpartiet. Det er mye å ta tak i. I Lenins fravær har bolsjevikene lagt seg på en forsonende linje overfor den provisoriske regjeringen. Sentrale bolsjeviker som Stalin og Lev Kamenev har tatt avstand fra sabotasje­aksjoner ved fronten.

Lenin er rasende. I en tordentale som skremmer selv de mest rettroende blant dem, slår han fast at revolusjonen snart vil gå fra sin første til sin andre fase. Alt samarbeid med den provisoriske regjeringen skal opphøre. Krigen må umiddelbart ta slutt. Den eneste riktige er å kaste regjeringen og overføre makten til proletariatet og de fattigste delene av bondestanden. Mensjeviken Nikolai Sukhanov, som har lurt seg inn i salen, skriver om Lenins tordentale at det føltes som «elementene forlot sine boliger, og den universelle ødeleggelsens ånd» svevde over mottakelses-salen i Ksjesinskaja.

Partikameratene tror ikke sine egne ører. På morgenkvisten hevder noen til og med å ha hørt Lenins kone si at hun frykter at «Lenin har mistet forstanden». Det er bare to måneder siden forrige revolusjon. Og allerede vil Lenin lage en ny?

Februarrevolusjonen tok til den 8. mars. Siden Russland fortsatt fulgte den julianske kalender, var datoen i Petrograd den 23. februar. Bak­teppet var nesten 500 år med brutalt tsarvelde. Fra 1800 og fram til folketellingen i 1907 økte befolkningen i det russiske riket fra rundt 35 til 125 millioner mennesker. Jordmangelen var akutt, og flertallet av bønder strevde med å overleve. Fattige bondesønner strømmet til byene, der de bodde i slumbyer og arbeidet under slavelignende forhold i fabrikkene.

Politiske friheter fantes knapt. Dumaen (parlamentet) som tsaren opprettet etter 1905-revolusjonen, hadde ingen lovgivende makt, og valgene ble rigget slik at den knøttlille adelen, som utgjorde én prosent av befolkningen, ble sittende med flertallet av setene fra 1907 og fram til revolusjonen. Da bolsje­vikene i dumaen ikke ville gi sin støtte til tsaren ved utbruddet av første verdenskrig, ble de fratatt sine verv, arrestert og sendt til Sibir. Slik var tsarens demokrati.

Utbruddet av krigen i august 1914 ble gnisten som sakte, men sikkert fikk hele Russland til å lyse opp i røde flammer. Over seks millioner menn ble sendt i krigen i 1914, selv om den russiske hæren bare hadde våpen til fire millioner av dem. I praksis ble kroppene til russiske bonde- og arbeidersønner brukt som menneskelig ammunisjon. I løpet av tre og et halvt år med krig ble over ni millioner russiske soldater drept, såret eller tatt til fange. Forsyningslinjene brøt sammen, og mens mat råtnet bort på landsbygda, ble brødkøene i Petrograd bare lenger og lenger.

I dette havet av armod og elendighet fløt tsaren og hans hoff rundt som en forgylt dupp. De mest motbydelige av dagens nyrike er for nøkterne asketer å regne når de blir stilt opp mot familien Romanov. Bare Vinterpalasset er 60.000 kvadratmeter stort. Tsarinaens private diamantsamling skal ha inneholdt opp mot 700 diamanter. Mens russere flest slet med å brødfø sine barn, lagde tsarens juveler Peter Carl Fabergé egg av gull og diamanter som hoffet og den keiserlige familien kunne more seg med.

I takt med at den sosiale nøden spredde seg utover krigsårene, blusset hatet mot tsaren og hans kone opp. Tsarina Aleksandra var selv tysk, og hun var i 1917 like forhatt i det russiske folket som Marie Antoinette var blant pariserne i 1789.

Bristepunktet ble nådd i mars. Anledningen var den internasjonale kvinnedagen, som hadde blitt innstiftet av den tyske kommunisten Clara Zetkin i 1911. 8. mars 1917 marsjerte titusener av rasende kvinner gjennom de fattige arbeiderkvarterene i Petrograd og krevde brød og bedre vilkår langs fronten. Dagen etterpå var det nye demonstrasjoner, og denne gangen talte folkemengden opp mot 200.000, både kvinner og menn. Tradisjonelt hadde overklassens vern mot Petrograds masser vært byens mektige vannveier. Ved å heve bruene over elva Neva, ble det dannet mektige vollgraver mellom adel og pøbel. Men vinteren 1917 var uvanlig kald, og da bruene ble hevet, marsjerte massene ganske enkelt over den frosne elva og videre mot palassene. 10. mars, den tredje dagen med demonstrasjoner, la arbeiderne i Petrograd ned arbeidet. Hundretusener var i gatene. Politi og soldater ventet på ordre fra tsaren.

I sitt hovedkvarter ved fronten ga tsar Nikolai klar beskjed: Opprøret måtte slås ned med alle midler. I 1905 hadde Nikolai vist at han var villig til å bruke makt for å sikre eneveldets overlevelse. Soldatene adlyder. Flere hundre blir drept 26. februar. Men dagen etter skjer det noe utrolig. Soldatene begynner å gjøre mytteri. I stedet for å skyte på massene, sluttet garnisonen i Petrograd seg til revolusjonen. Selv de forhatte kosakkene, kjent som lydige verktøy for tsardømmet, unnlot å gå til angrep på massene.

I sin nye bok «October» siterer China Miéville den russiske poeten Aleksandr Blok, som etter februar­revolusjonen skreiv: «Det er som et mirakel. Ingenting er ulovlig lenger. Nesten hva som helst kan skje.»

På gatene i Petrograd hersket et lykkelig, men farlig kaos. Overalt spratt det opp komiteer. Ikke minst var det møter, endeløse møter om alt mulig. Flere år seinere drømte russiske revolusjonære poeten Majakovskij «om et møte som skal ende alle møter». Men de første ukene etter februarrevolusjonen var befolkningen alt annet enn møteleie. Soldater, bønder og arbeidere grep villig tak i muligheten til å tenke gjennom hele verden fra starten av. På arbeidsplasser og i regimenter ble det holdt valg og valgt delegater. Arbeider-, bonde- og soldat­råd spratt fram overalt.

Samtidig som massene feiret i gatene, jobbet overklassen i det stille for å sikre en styrt avvikling av tsardømmet så de kunne beholde formuer og privilegier. De presset derfor på for at tsaren skulle abdisere, noe han gjorde få dager seinere. Ut fra dumaen, der adelen og storborgerskapet hadde flertall, sprang en provisorisk regjering ledet av fyrst Georgij Lvov.

Den første provisoriske regjeringen var ingen arbeider­regjering. Utenriksminister var Pavel Miljukov, som hadde som sitt fremste mål å føre verdenskrigen fram til en seierrik slutt og legge Konstantinopel under russisk styre. Finansminister var oligarken og sukkermagnaten Mikhail Teresjtsjenko, som før revolusjonen var mest kjent for sine over­dådige fester i Cannes og Paris, og som i sitt eie hadde verdens nest største diamant.

Den eneste sosialisten i regjeringen var justisminister Aleksandr Kerenskij, sønn av Lenins gamle rektor fra skolen i Simbirsk. Kerenskij var også viseformann i Petrograd-sovjetet, og selv om sovjetet egentlig hadde forbudt sine medlemmer å sitte i den provisoriske regjeringen, ignorerte Kerenskij vedtaket. I likhet med sine kolleger i den provisoriske regjeringen hadde advokaten Kerenskij vært en sterk tilhenger av krigen da den brøt løs, og ønsket som resten av de provisoriske ministrene å føre den videre til en seierrik slutt. Kerenskij skulle snart vise seg å være den mest sentrale av de provisoriske ministrene som tiltrådte i mars 1917.

Problemet for den provisoriske regjeringen var at den bare hadde makt i navnet. I gavnet var det sovjetene som satt med kontroll over massene. Sovjetene var et rådsdemokrati som først spratt fram under den mislykkede 1905-revolusjonen. Da ble det opprettet arbeider-, bonde- og soldatråd over hele landet bestående av valgte delegater fra landsbyer, fabrikker og hærens og marinens regimenter. Etter februarrevolusjonen ble tradisjonen gjenopptatt. Sovjetet i Petrograd hadde våren 1917 3000 delegater.

Petrograd-sovjetet var til å begynne med dominert av mensjeviker og sosialrevolusjonære, sosialistiske grupper som mente Russland ikke var klar for sosialismen. Derfor vegret de seg fra å ta makten selv, og overlot den i stedet formelt til den ikke-folkevalgte provisoriske regjeringen, som fikk ansvar for å avholde valg til en grunnlovgivende forsamling. Sovjetet og regjeringen ble enige om åtte punkter å styre etter, blant dem amnesti for politiske fanger, innføring av ytringsfrihet og demokratiske reformer i hæren med valg av offiserer. Sovjetets krav om å innføre en demokratisk republikk ble strøket. Den provisoriske regjeringen var splittet og enda ikke klar for å forkaste monarkiet. Først i september ble Russland proklamert som republikk.

De to mest avgjørende spørsmålene i revolusjonen, krigen og fordelingen av jord mellom rike godseiere og det fattige flertallet av bønder, kom sovjetet og regjeringen ikke til enighet om. Krigen og nøden på landsbygda fortsatte dermed som før.

Enigheten mellom arbeidernes, bøndenes og soldatenes valgte representanter i sovjetene, som med stort flertall var dominert av ulike sosialistiske grupper, og den provisoriske regjeringen som i starten besto av adelsmenn, tsarister og oligarker, var skjør. Fra mars gikk Russland inn i åtte turbulente måneder med det som ble kjent som «dobbeltstyre», en styreform der to konkurrerende organer, sovjetene og regjeringen, knivet om makten.

Dobbeltstyret gjorde seg ikke minst gjeldende i hæren. Mens en del regimenter, for eksempel marinegastene på den berømte øya Kronstadt ved innseilingen til Petrograd, kastet sine offiserer, valgte seg ny ledelse og sverget lojalitet til sovjetene, beholdt andre kommandostrukturene fra tsartida og forble lojale til den provisoriske regjeringen. Den såkalte ordre nummer 1, der sovjetet vedtok å oppløse hærens kommandostruktur og erstatte dagens offiserer med valgte soldatråd, ble gjennom hele 1917 et stridens eple mellom sovjetene og den provisoriske regjeringen. Hæren var delt, ikke bare mellom regjeringstro offiserer og sovjettro soldater, men også fra regiment til regiment. Denne porselens­butikken av en styreform var det elefanten Lenin kom dundrende inn i april 1917.

Dagen etter møtet i Ksjesinskaja-palasset holder Lenin en ny tale, denne gangen i Petrograd-sovjetet. I talen legger han for første gang fram hovedpunktene i de såkalte «Apriltesene», som han har skrevet i eksil og på toget mellom Zürich og Petrograd. I tesene gjentar Lenin sine hatske angrep på den provisoriske regjeringen. Videre krever han en umiddelbar slutt på krigen og avviser alle former for «revolusjonær forsvarskrig», som er blitt den rådende linja blant sosialister etter tsarens fall. Han krever også umiddelbar konfiskering av jorda til de store godseierne for utdeling blant fattige bønder. Tesene blir oppsummert i en parole som vil hjemsøke hele århundret vi har lagt bak oss: «All makt til sovjetene».

Men i april er Russland ennå ikke klar for Lenins apriltester. Bolsjevikene vokser raskt, men har ikke flertall i sovjetene, og selv blant hans egne er Lenins linje kontroversiell. Februarrevolusjonen har skapt en viss folkelig opinion for å fortsette krigen, fordi mange frykter at tyskerne vil sette tsaren tilbake på tronen dersom de inntar Petrograd.

Seks dager etter Lenins hjemkomst ryster en skandale den provisoriske regjeringen. Utenriksminister Miljukov må gå av, og i rokeringene som følger tar seks sosialistiske ministre plass i regjeringen. Aleksandr Kerenskij blir forfremmet til krigsminister. Med stor patos går han i gang med å forberede en sommeroffensiv mot tyskerne. Kerenskij drar på turné langs fronten for å oppildne soldatene.

Når juni blir til juli 1917, skjer to ting på én gang. På fronten innleder den russiske hæren Kerenskijs offensiv. Etter noen innledende seire blir offensiven en katastrofe. 60.000 soldater dør. Moralen ved fronten er katastrofal. Høsten 1917 har to millioner soldater desertert.

I Petrograd er det revolusjon på gang. De siste månedene har bolsjevikene fått økt støtte, og Lenins linje har radikalisert grunnplanet blant bolsjevikene. Nå strømmer folk igjen ut i gatene. Demonstrantene marsjerer mot Tauride-palasset, der sovjetet er samlet, for å kreve at sovjetet kaster den provisoriske regjeringen. Den sosialrevolusjonære Viktor Tsjernov blir sendt for å berolige massene. I tumultene på plassen utenfor palasset roper en av soldatene til ham: «Ta makten når vi gir den til deg, din horesønn!»

Men Tsjernov nekter. Russland er ikke klar for sosialisme, og sovjetet vil ikke ta makten. Til slutt må den nylig hjemkomne Lev Trotskij redde Tsjernov fra demonstrantene. Rasende over å ikke få støtte hos Petrograd-sovjetet, marsjerer massen videre mot Ksjesinskaja-palasset for å søke støtte hos Lenin. De er spente. Vil Lenin ta ledelsen i oppstanden, eller trekke seg unna, slik som sovjetlederne?

I en samtale med rumeneren Valeriu Marcu i Zürich noen måneder tidligere skal Lenin ha sagt: «Jeg vet ikke hvor radikal du er, jeg vet ikke hvor radikal jeg er. Jeg er i hvert fall ikke radikal nok. Man kan aldri være radikal nok. Det vil si, man må prøve å være like radikal som virkeligheten selv.»

I disse julidagene blir virkeligheten kanskje for radikal for Lenin. For første gang i sitt revolusjonære korstog nøler han. Han er ikke klar for å gi sin fulle og hele støtte til oppstanden. Stemningen snur, og regjeringstro soldater fra fronten blir kalt hjem og satt inn mot massene. Denne dagen dør 700 demonstranter.

Julioppstanden blir et påskudd for den provisoriske regjeringen til å slå hardt ned på Lenin og hans parti. Opptøyene har også snudd folkeviljen mot bolsjevikene, ikke minst etter at den provisoriske regjeringen holder en pressekonferanse der de publiserer dokumenter som de hevder beviser at Lenin er tysk spion. Sentrale bolsjeviker som Trotskij og Kamenev blir fengslet, mens Lenin må flykte, nordover til Finland, der han gjemmer seg i en avsidesliggende hytte i forkledning. I dagene som følger, overtar Aleksandr Kerenskij som statsminister. Det blir nedlagt forbud mot demonstrasjoner i Petrograd. Orden er gjenopprettet, i det minste på overflaten.

Men i realiteten finnes det ingen orden i Russland så lenge den provisoriske regjeringen ikke klarer å løse to betente spørsmål: verdenskrigen, som raser med uforminsket kraft, og landspørsmålet. Fortsatt eier de store godseierne det meste av jorda på landsbygda. Ved å fengsle bolsjevikene har Kerenskij kjøpt seg tid. Men sakte, men sikkert begynner historiens drivkrefter å slite i stykker den besynderlige koalisjonen som helt siden februar har eksistert mellom det styrtrike russiske borgerskapet og landets fattige bønder og arbeidere. Og mens Lenin sitter i en hytte i Finland og skriver på «Staten og revolusjonen», dukker en ny, sterk mann opp i Russland: Lavr Kornilov.

Kornilov er kosakkgeneral og er respektert for sitt mot og fryktet for sine reaksjonære tilbøyeligheter. Han er en av få offiserer som har seiere å vise til under den mislykkede Kerenskij-offensiven. I juli blir han utnevnt av Kerenskij til øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Kornilovs betingelse er at militær disiplin skal gjeninnføres, i strid med sovjetets ordre nummer 1. Dødsstraff blir gjeninnført i hæren. I Kornilov ser Russlands rike og mektige en mann som kan bringe orden i det revolusjonære kaoset.

I september 1917 bestemmer Kornilov seg for å ta affære. Samme uke som havnebyen Riga faller til tyskerne, sender han soldater mot Petrograd. I sine memoarer gjengir Kerenskij en melding fra Kornilov: «Det er på tide å få en slutt på dette. Det er på tide å henge de tyske spionene under Lenins ledelse. Det er på tide å bryte opp sovjetet slik at det aldri møtes på noe sted eller noen tid igjen.»

Kerenskij, som har innsatt Kornilov og tidligere har bedt ham om å sende lojale tropper mot hovedstaden, får plutselig panikk. I møte med et åpent militærdiktatur vender han seg til den eneste kraften som kan stoppe Kornilov: bolsjevikene. Bolsjevik-ledere som Lev Trotskij løslates, og Kerenskij distribuerer 40.000 skytevåpen blant de mest radikale arbeiderne i Petrograd. Massene mobiliseres for å forsvare revolusjonen.

Det blir ikke nødvendig. På veien til Petrograd har Kornilovs fryktede «ville divisjon», bestående av muslimske soldater fra Kaukasus, blitt møtt av muslimske revolusjonære aktivister. De blir overbevist om å legge ned våpnene. Kornilov og hans stab blir arrestert. Seinere skal han vende tilbake som general på de hvites side i den blodige borgerkrigen der over 20 land invaderer den unge sovjet­republikken. I den krigen utmerker han seg som en spesielt blodig kommandant, oppsummert med hans egne ord: «Jo større terror, jo større seire vinner vi.»

Etter Kornilov-affæren er Russland i ferd med å gå i oppløsning. Kriminelle bander rår grunnen i store deler av Petrograd. I Smolensk og andre steder er det tilløp til pogromer, når folkemengder banker jøder i gatene. Tyskerne har inntatt Riga og står bare noen hundre kilometer fra Petrograd. I starten av oktober diskuterer Kerenskij åpent å forlate hovedstaden og flytte regjeringen til Moskva.

Det vil være en ekstremt symboltung handling. Bare 47 år tidligere ble en tysk hær invitert inn i Paris av den franske regjeringen for å slå ned den revolusjonære Pariserkommunen. Blodet fløt i gatene da tyskerne slo ned det første tilløpet til revolusjonært demokrati i Europa. Nå frykter mange at borgerskapet i Russland planlegger det samme, og ikke uten grunn. I flere borgerlige aviser diskuteres det åpent om ikke det beste er å la tyskerne ta seg av problemet Petrograd.

Sovjetet forbyr Kerenskij å flytte. Statsministeren adlyder. I stedet forsøker han å gjenvinne kontroll over byen ved å beordre de mest revolusjonære regimentene i Petrograd-garnisonen til fronten. Dette er regimenter der bolsjevikene har stor oppslutning, og som utgjør en direkte trussel mot Kerenskijs smuldrende makt. Manøveren vekker et rasende sinne blant soldatene.

Helt siden Kornilov-affæren har bolsjevikene vunnet stadig mer støtte. Partiet, som knapt hadde 10.000 medlemmer i februar, har nå over 200.000 medlemmer. De vinner flertall i både Petrograd- og Moskva-sovjetet, landets to fremste folkevalgte organer.

I Finlands skoger lengter Lenin etter å komme tilbake til Petrograd, men blir nektet av partiledelsen. Til slutt går han lei av å vente. Etter å ha sendt en rekke telegrammer til sentralkomiteen der han jager dem videre mot revolusjonær handling, reiser Lenin selv til Petrograd 23. oktober. Han har barbert av seg skjegget og ikledd seg en grå parykk. I tillegg surrer han en stor bandasje rundt hodet for ikke å bli oppdaget.

Lenin er tilbake i Petrograd. Revolusjonen kan gå fra sin første til sin avgjørende fase, der all makt skal legges i hendene på sovjetene.

Samme kveld har Trotskij fått gjennomslag i Petrograd-sovjetet for å opprette en militærkomité som skal forsvare februarrevolusjonen. Dette er i praksis et første steg mot å avsette Kerenskij. Kerenskij uttaler at han «er klar for å be til høyere makter for å få et slikt opprør» fra bolsjevikene. «Da vil han knuse dem.»

Kvelden den 23. oktober møtes tolv medlemmer av bolsjevikenes sentralkomité for å diskutere om de skal lage revolusjon. Det sentrale stridsspørsmålet handler om timing. Lenin er oppsatt på å gjennomføre revolusjonen raskt. Om kort tid samles den andre all-russiske sovjetkongressen, hvor representanter fra arbeider-, bonde- og soldatråd fra hele Russland skal diskutere veien videre. Lenin vil komme både Kerenskij og mer reaksjonære høyrekrefter i forkjøpet. Det gjelder å handle, insisterer han.

Kritikerne, derimot, mener det er åpenbart udemokratisk å tvinge en slik avgjørelse på den all-sovjetiske kongressen. De er usikre på hvor stor støtte bolsjevikene har ute i det langstrakte landet og ivrer for en koalisjon med de andre sosialistiske partiene framfor en ensidig bolsje­vikisk maktovertakelse.

Debatten raser. Med ti mot to stemmer vedtar bolsjevikenes sentralkomité å lage revolusjon. De to som stemmer mot er Lev Kamenev og Grigorij Zinovjev, en av Lenins mest trofaste kamerater i eksil, som har vært med på hele togturen fra Zürich. Men Lenin vinner ikke helt gjennom. Datoen for revolusjonen blir ikke satt.

Dagene herfra og fram mot oktoberrevolusjonen er kaotiske. Nye møter blir holdt og vedtaket om revolusjon bekreftet. Uenighetene om datoen fortsetter. Til slutt gjør Kamenev og Zinovjev noe drastisk. I avisa Novaja Zjizn, som blant annet redigeres av forfatteren Maksim Gorkij, rykker de ut og advarer offentlig mot planene om å lage revolusjon. Det blir ansett som høyforræderi mot partiet. Likevel blir verken Kamenev eller Zinovjev ekskludert, og etter oktoberrevolusjonen får begge sentrale posisjoner, henholdsvis som statsminister og formann for Komintern.

Men selv om katta er ute av sekken i avisene, skjer det lite og ingenting annet enn nye møter, alltid møter. Først den 5. november, mens delegater fra hele det gamle imperiet samler seg til den all-russiske sovjetkongressen i Petrograd, begynner ting å dra seg til for alvor. Den kvelden går garnisonen i den viktige Peter Paul-festningen, som kontrollerer Petrograd, over til bolsjevikene. Samme natt tar Kerenskij affære. De få lojale soldatene som finnes i byen, blir samlet ved Vinter­palasset. Om morgenen den 6. november begynner Kerenskijs siste offensiv, da han stenger to bolsjevikiske aviser med makt.

Lenin krever at revolusjonen starter umiddelbart. Men til tross for at Kerenskij mobiliserer og har stengt to av avisene deres, er fortsatt ikke flertallet av bolsjevikene klare for å ta makten. Først når regjeringen begynner å heve bruene over elva Neva, tar de affære. Datoen er 7. november – 25. oktober etter kalenderen i Petrograd.

Samtidig som en flåte med fem bolsjeviklojale skip seiler inn munningen av Neva, sikrer Trotskijs militær­komité seg kontroll over byens bruer og kommunikasjonssentraler. I Vinterpalasset sitter restene av Kerenskijs provisoriske regjering og forsøker å sende bud etter lojale soldater, men telegrammene deres blir stoppet av bolsjevikene.

I den offisielle sovjet­mytologien var det om å gjøre å dramatisere stormingen av Vinterpalasset så mye som overhodet mulig. I hoved­scenen i Sergej Eisensteins film «Oktober» får vi se kamper, skudd og dramatiske hendelser. I realiteten overga soldatene i Vinterpalasset seg kort tid etter at krysseren «Aurora» avfyrte et løsskudd mot bygget. Selve oktober­revolusjonen er faktisk blant de minst blodige maktover­takelser verden har sett. Det ble gjort mer skade på Vinterpalasset under film­ingen av Eisensteins film enn under selve stormingen.

Tidlig neste morgen varsler Trotskij delegatene på den all-sovjetiske kongress at den provisoriske regjeringen ikke finnes lenger. Bolsjevikene har jobbet målrettet for å sikre flest mulig bolsjevik-sympatisører på kongressen. Tallene er usikre, men av mellom 600 og 700 delegater er mellom 300 og 400 bolsjeviker. Ytterligere 80–100 er venstre-sosialrevolusjonære, som også støtter maktover­takelsen til bolsjevikene.

Når Trotskij annonserer maktovertakelsen, forlater umiddelbart en stor gruppe mensjeviker og høyre-sosialrevolusjonære salen i protest. Men flere andre revolusjonære grupper blir sittende i det lengste, blant dem mensjevik-internasjonalistene til Lenins gamle venn Julius Martov. Martov, som har vært mensjevikenes lederfigur i en årrekke, er selv tilhenger av revolusjon og av all makt til sovjetene. Men han vil ikke akseptere Lenin og bolsjevikenes metoder, og vil ha en koalisjonsregjering bestående av alle sosialist­partiene. Men kløften han forsøker å bygge bru over, er blitt for stor. Til slutt forlater også hans gruppe salen, mens en triumferende Trotskij roper etter dem: «Gå nå dit dere hører hjemme, i historiens søppelbøtte!»

Det endelige bruddet mellom de to gamle vennene Martov og Lenin blir en spiker i kista for drømmen om et flerpartistyre i Sovjet­unionen. Seinere angrer mensjeviken Sukhanov bittert på at de øvrige revolusjonære forlot kongressen, og «ga bolsjevikene et monopol på sovjetet og revolusjonen». Uten opposisjonen til stede, vedtar den nå fullstendig bolsjevikdominerte forsamlingen en uttalelse der de oppfordrer resten av det russiske proletariatet til å reise seg.

Applausen vil ingen ende ta. De som er her, er klare til å storme himmelen. Amerikaneren John Reed er en av dem som var til stede på dette møtet. I sin øyenvitneskildring «Ti dager som rystet verden» kan man lese om optimismen som rådet: «Ville Russland følge etter og reise seg? Og verden, hva med den? Ville verdens folk svare og reise seg, en verdens­omspennende rød bølge?»

Han lar forsamlingen vente lenge før han selv entrer talerstolen, gutten fra Volga som så broren bli henrettet i 16-årsalderen, den tettbygde, fargeløse teoretikeren fra biblioteket i Zürich, den hensynsløse politiske spilleren som har reist gjennom det tyske riket for å komme hjem, den radikale outsideren som kom tilbake til Petrograd som minoritet i sitt eget parti, revolusjonslederen Vladimir Iljitsj Uljanov.

Lenin venter på at den rungende applausen skal stilne. Han har vunnet. Tsaren er kastet. Bolsjevikene har tatt makten i Russland. Revolusjonens andre fase er fullført. Han har mye å feire. Men Lenin feirer ikke.

Han vet at det vil komme nye og hardere kamper. Borgerkrig. Invasjoner. Kriser. Verdensrevolusjon. Hele sitt voksne liv har Lenin alltid stilt seg spørsmålet: «Hva må gjøres?» Det er navnet på hans favoritt­roman av den russiske forfatteren Nikolaj Tsjernysjevskij. Det er tittelen han ga sitt første store teoretiske verk, da det kom ut i 1902.

Nå står fjellklatreren Lenin på maktens tinde og skuer ut over verden. Hva må gjøres? Lenin lener seg fram på talerstolen: «Vi kan nå skride til verket og begynne byggingen av den sosialistiske orden.»

Fortsatt er han bare ved reisens begynnelse.

mimirk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 14.22