Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: «The Square» på kino.

Leser daglig: Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen på papir. Dagbladet og VG på nett. Ikke hele.

Politisk enkeltsak: Klima. Forutsetter da at det ikke kommer en stor krig i veien.

Tror på: Dele likere, bruke innestemme, styrke geiteholdet, huske å tøye.

Forbilde: Før: Betolt Brecht, Nordahl Grieg, Joe Orton. Nå: Brecht, Hasseåtage, John ­Dickson Carr.

Lydspor: Stjernepose, Discover Weekly, Dirty John, Kermode and Mayo’s Film Review.

Det verste du vet: Når folk skriver fuzz istedet for styr, og ikke fuss engang. Det og alt i nyhetene.

Det folk ikke vet om deg: Dette høres ut som en felle.

Knut Nærum dunker en kort pekefinger mot det glansede bokomslaget. Sju minutter tok det fra han åpnet døra til Tronsmo bokhandel i Oslo til han fant det første tilfellet av slett språkbruk.

– «1001 Movies You Must See Before You Die». Som om det var et alternativ å se dem etterpå.

Han ler ikke, blir bare stående og granske bokryggene konsentrert. Knut Nærum drar ofte hit, til den radikale bokhandelen som skal ha blitt kalt the coolest bookstore in the world av poeten Allen Ginsberg. Tronsmo har et rikt utvalg av bøker om film, musikk, foto og historie, egen avdeling for beatpoesi og skeiv litteratur, og en hel kjellerstue med tegneserier. Når han er innom, pleier Knut Nærum å spørre om de har fått inn «Love Goes to Buildings on Fire», Will Hermes’ historieverk om framveksten av musikksjangrene pønk, disko, new wave og hiphop i 1970-årenes New York. De har den aldri.

– Hvorfor ber du dem ikke bare om bestille den til deg?

– Det kunne gått. Men det blir jo veldig forpliktende. Man skal passe seg litt.

For noen uker siden kom Knut Nærum med romanen «Barmhjertighet». Den er utsolgt i butikken. Nærum blir stående lenge og granske bøkene om film, før han plukker med seg Kjetil Lismoens «Blant hode­jegere og nazizombier». Han skritter opp til avdelingen for skjønnlitteratur og henvender seg til kvinnen bak skranken:

Fakta:
Knut Nærum

Alder: 56 år.

Bakgrunn: Forfatter, Rødt-medlem, komiker, serietegner, dramatiker, «Nytt på nytt»-paneldeltaker fra 1999 til 2015.

Sivil status: Gift med Marianne Smith, to barn på 25 og 23.

Aktuell med: Romanen «Barmhjertighet» om den dødssyke Fredrik Irgens (73), som bestemmer seg for å ta livet av sin kone, slik at hun skal slippe å bli enke.

– Har dere «Idioten» av Elif Batuman på engelsk?

– Nei. Vil du at jeg skal bestille den til deg?

– Nei, takk.

Romanen «Barmhjertighet» introduserer leseren for Fredrik Irgens, 73-åring, pensjonert lektor, skjønnånd og ektemann. Irgens’ tid på jorda går med til å gjøre journalister oppmerksom på språkfeil i tekstene deres, føre alfabetiske lister over ting som ikke finnes lenger (aspik, betjente bensinpumper, brevgiro, novelleblader, telegram, terteskjell), teaterbesøk og research til en større artikkel om den glemte dikteren Arne Dybfest. Resten av dagen bruker Fredrik Irgens på å irritere seg. Over bråket fra naboen, over at programlederne i helgeunderholdningen på tv er byttet ut, over at uttrykket «passivaggressiv» har blitt et skjellsord mot folk som bare sier ifra på en høflig måte.

En dag får Fredrik Irgens beskjed om at han er så syk at han sannsynligvis kommer til å dø snart. Å fortelle det til noen kommer ikke på tale. Nancy, kona gjennom 50 år, har nok med sitt høye blodtrykk og sin godtroende natur om ikke han skal bebyrde henne ytterligere. Fredrik Irgens innser at Nancy, som bruker det samme passordet til alt og stoler på inderen som ringer og forteller at hun har virus på datamaskinen, er fortapt uten ham. Derfor pønsker han ut en plan for hvordan han kan ta livet av henne før han selv går bort. Denne selvmordspakten med kona som intetanende part fører Fredrik Irgens inn i en nedadgående spiral av fornedrelse, mislykkede drapsforsøk og legemlig forfall.

Selv om plottet ser komisk nok ut på papiret, varsler «Barmhjertighet» en seriøs vending i et forfatterskap som til nå har vært dominert av tegne­serier og humorbøker. Romanen handler om et av dødens store paradoks: Selv om vi aldri er så alene som når vi dør, rammer vår bortgang først og fremst den som står oss nærmest.

I skrivingen oppdaget Knut Nærum noe pussig. Selv om han har jobbet med gamle og syke som sivilarbeider, besøkt kapeller og intervjuet gravferdskonsulenter i researchøyemed og lest et tusentalls krimbøker, har han nesten ikke tenkt på døden.

– Jeg har vært velsignet med god helse og dårlig tid. Selv om jeg har sett døden mange steder, har jeg reflektert utrolig lite rundt den. Jeg har ikke nådd det filosofiske stadium, sier han med referanse til den danske filosofen Søren Kierkegaard.

Også Fredrik Irgens velger å tenke på andre ting enn døden. I stedet for å forsone seg med de stadig mer foruroligende nyhetene hos legen, kjøper han avisa på sykehuskiosken og bruker trikketuren hjemover til å ergre seg over det kulturelle forfallet. Høydepunktet er en teaterannonse i Aftenposten, som viser Kåre Conradis blåmalte ansikt og teksten «Likte du House of Cards? Richard III er enda råere».

– Grunnen til at han reagerer så sterkt, er at han tar det han leser og ser rundt seg som personlige krenkelser. Han ser hvordan en kultur som har gjort ham sterk, nå prioriterer annerledes. Det viser seg at det ikke har noen betydning om man skriver korrekt. Hans erfaringer og kunn­skaper blir ikke respektert, de blir latterliggjort. Den privilegerte, hvite mannen mister en del av sine privilegier.

– Er det synd på ham?

– Han reflekterer ikke over disse tingene. Men hadde han gjort det, ville han skjønt at han nå får en smak på hvordan alle andre har det hele tida.

– Er den hvite mannen i en utsatt stilling?

– Det ser ikke sånn ut når du leser Dagens Næringsliv. Den hvite mann er ingen truet art. Men tap av hege­moniet, det skjer. Det er på tide.

Knut Nærum ser ut som han kommer fra en annen tid, der han spaserer over Grünerløkka med den ene håndbaken mot ryggen. Den bakoverlente figuren har dobbeltspent frakk, svarte skinnsko og grått hår som virker nygredd. Han lukter reint. Det eneste som bryter med illusjonen, er de hvite tennissokkene som lyser fram under den oppbrettede buksa.

Knut Nærum må være Norges eldste 56-åring. Men han var enda eldre for ti år siden. Da var det han som skrev til journalister. For å gjøre dem oppmerksom på at en front­kjemper ingenlunde er en person som går i bresjen for noe, men en nordmann som kjempet på østfronten for nazistene, eller at skamros strengt tatt betyr ufortjent og overdreven ros. Det toppet seg da han skrev til Per Egil Hegge for å få ham til å ta navngitte, slurvete journalister.

– Dette har jeg sluttet med.

Å lese «Barmhjertighet» er å forstå hvorfor. Boka er dypt inspirert av virkelige hendelser, nærmere Knut Nærums liv. Grünerløkka-leiligheten til Fredrik og Nancy Irgens ligger to etasjer ned fra leiligheten til Knut Nærum og hans kone, Marianne Smith. Knut Nærum har som sin romankarakter vært gift med samme kvinne siden 20-årene. Knut Nærums verden er bygget opp rundt språket, og også han reagerer med en blanding av engstelse og krenkelse når Nationaltheatret bruker «House of Cards» for å reklamere for Shakespeare.

– Det er et element av selvforsvar i denne boka. Jeg har skrevet den i håp om ikke å bli slik selv.

I 1999 ble «Nytt på nytt» vist på NRK for første gang. Programmet ble slaktet av anmelderne og spådd en rask død. Resten av historien kjenner vi. «Nytt på nytt» skulle bli tidenes NRK-suksess. Som eneste faste paneldeltaker skrev Nærum alle vitsene sine på egen hånd. I dag lever Jon Almaas, Linn Skåber, Harald Eia og Otto Jespersen videre på tv-skjermene. Knut Nærum gjorde det uhørte: Han sluttet.

– Det er ikke så mange som slutter i tv-en. Det pleier bare å akkumulere seg. Det finnes noen foregangs­mennesker. Petter Nome. Tande-P. Og meg.

– Angrer du?

– Ikke i det hele tatt. Det var en overveiet beslutning.

«Nytt på nytt» går fortsatt på NRK hver fredag. Seertallene har falt betraktelig. Tidligere i høst ble det meldt at kun 610.000 personer så programmet, det laveste tallet siden 2000. En av dem som så på, var Knut Nærum.

– Jeg ser på og koser meg.

– Du sitter ikke på nett og skriver anonyme kommentarer om at Johan Golden gjør en dårlig jobb?

– I så fall ville jeg ikke fortalt det til deg.

Første gang tanken om å slutte i «Nytt på nytt» slo ham, var i 2002. Programmet hadde på det tidspunktet godt over en million seere. Men Knut Nærum kjente et visst ubehag.

– Jeg tenkte at nå må jeg ikke bli avhengig av dette programmet. Jeg må ikke utvikle et behov for å bli sett.

Uavhengighetstrangen forklarer også hvorfor han aldri takket ja til fast jobb i NRK. Han begynte i stats­kanalen i 1992, som del av «Hallo i uken»-redaksjonen, men forble frilanser gjennom et kvart århundre.

– Jeg tenkte at hvis jeg takker nei, kan jeg beholde følelsen av at jeg kan slutte når jeg vil.

Slik gikk det også. Siden 2015 har han vært lite å se på tv. En stund var det stor pågang fra produksjonsselskaper som ville ha ham med på kokke­programmer. Etter hvert sluttet de å ringe.

– Liker du ikke å være kjent?

– Jeg er ingen kjendis. Gjen­kjennelig, ikke kjent.

Det høres rart ut, men utsagnet kan dokumenteres. Se og Hør rangerte i sin tid Knut Nærum som b-kjendis, en bragd for en mann som har vært å se hver uke i landets største tv-program. Bladets forklaring var at Nærum i liten grad byr på seg selv.

– Paljetter og det å snakke ut om de vonde årene har aldri stått meg nært. Spesielt kombinasjonen av de to.

– Hvorfor ikke?

– Hvorfor skulle jeg? Det er dem som byr på seg selv som har et forklaringsansvar her.

Kjendisstatus kan gi rikdom og ære. Den medfører også å bli en offentlig person. Plutselig har fremmede bestemte forventninger om hvem du er og hva du føler. Folk kommer ikke bort til Knut Nærum på gata. Iblant hører han at det ropes «Hei! Kjendis, jo!» når han er ute. Så kan han gå videre.

– Vi lever i en delingens tidsalder?

– Ja. Det å komme med denne boka uten å fortelle en personlig historie om sykdom og tap kjennes som en raritet. Du får knapt synge og danse på tv uten at du har et traume å dele med VGs lesere. Den typen selv­utlevering hører til underholdningssfæren.

Så var det heller aldri meningen at Knut Nærum skulle bli tv-under­holder. Han skulle bli kunstner og satiriker. I 1982 sendte han poesi­samlingen «Indianer og hvit» inn til Gyldendal forlag.

– Jeg fikk et hyggelig brev fra forlagssjef Sigmund Hoftun, som fortalte at jeg var refusert. Grundig refusert.

– Kan du resitere noe fra samlingen?

– Nei.

– Fordi du ikke husker den?

– Fordi jeg ikke vil.

– Var det så dårlig?

– Det var noen gode ord der. Sammenstillingene av dem var ikke like heldige. Jeg leste Bertolt Brecht og hørte på dyster musikk fra England. Det var dit jeg ville. Jeg kan ikke komme dit nå, etter 16 år i «Nytt på nytt», men jeg kan bevare en troskap til ungdommens idealer ved aldri å fortelle om de vonde årene. Det er det nærmeste jeg kommer integritet.

I 2017 har Knut Nærum hatt premiere på to teaterstykker. Sammen med Karstein Volle har han opprettet forlaget Utilbørlig Press, som har fått 30.000 kroner av Kulturrådet til å utgi tegneseriehefter. Han har utgitt roman og samarbeider med Bjørn Ousland om en ny barnebok.

– Planen var å leve et liv i tøfler. Jeg skulle sitte i skrivehulen. Det har blitt mer travelt enn som så. Det kan være frykten for at jeg ikke skulle få noe å gjøre.

Han sier heller ikke nei når Manifest eller Rødt trenger noen til å skape glede på et arrangement. Nærum har flere ganger stått på liste for Rødt.

– Det er fordi jeg er ganske over­bevist om at kapitalismen verken er bærekraftig på sikt eller bra for folk flest. Ellers har jeg bare kjedelige ting å si om Norge og politikk.

– Som hva da?

– Jeg har de samme bekymringene som alle andre, for økende forskjeller og klimaendringer. Hvis folk ikke har dem, bør de skaffe seg dem snarest.

Mellom bokutgivelsene reiser han rundt i landet for å holde foredrag, delta på festivaler og møte lesere på folkebiblioteker. Denne uka bærer det vestover, til Bergen og Skudeneshavn internasjonale litteratur- og kulturfestival. Turen tar han sammen med kona gjennom 34 år, Marianne Smith, som til daglig arbeider med frøjuss i Landbruksdepartementet. Ifølge henne er Nærum lett å leve med, ikke minst takket være hans ekstreme konfliktskyhet.

– Jeg er delvis enkel å ha med å gjøre, delvis irriterende. Skal forholdet vare, må du finne en som er villig til å overse dine mest irriterende sider. Selvutslettelse og fornektelse er mine viktigste samlivsråd.

Morsomhetene kommer tett, men akkurat når man forventer at han skal le, kniper han munnen sammen og blir alvorlig. «Humorens dypeste funksjon er å la latteren komme gråten i forkjøpet», sa den danske filosofen Frithiof Brandt med henvisning til myten om at vitsefortellerens egentlige motivasjon å fortrenge et indre mørke.

– Bruker du vitser for å skjule ditt eget svartsinn?

– Jeg tror ikke det. Samtidig har jeg ikke selvinnsikt nok til å gi et godt svar. Kanskje jeg har vært trist så lenge at jeg ikke merker det, at tristheten på et tidspunkt ble en normaltilstand. Kanskje jeg bare føler på ulike valører av tristhet, hvor den lyseste formen av trist kjennes som munterhet.

Han klemmer øynene hardt igjen. Det høres ut som en spøk, men det er umulig å vite helt sikkert at han tuller. Men så var det heller ikke vitsen.

larsv@klassekampen.no

johntrygve@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 14.48