Lørdag 4. november 2017
Språkvri: Rimbereid skriver blant annet på stavangerdialekt i sin nye bok. Foto: Thor Brødreskift
En nøtt
Frysninger: Øyvind Rimbereid dikter om en mann som leter etter sin kjæreste – i en tid hvor ingenting ligger fast.

anmeldelse

«Lenis plassar» er et gåtefullt, nydelig langdikt om tid som flyr, steder som blir ugjenkjennelige. Diktjeget befinner seg uten hjem, unheimlich, uhyggelig, midt i det hjemlige. Hans gravide kjæreste Leni forsvinner, alene sitter en arbeidsløs elektriker i en by som ligner Stavanger.

Under teksten klinger myten om Orfeus, han som mislykkes i å spille Eurydike opp fra underverdenen. Og her fins flere allusjoner til antikkens litteratur: Dikt-jeget får tilrop av blomster, lik koret i en gresk tragedie.

Av natur er planter mer stedfaste enn mennesker. Også bokas tenkende blomster utsettes for tidas skiftninger. De insisterer på et lavt perspektiv: «Gå heller ned, sier vi […] Ingenting er mer verdt enn hva det er nederst». Men i likhet med mennesker kan blomstene oppleve mangel på utvei, luft, drømmer. Tidlig klager blomsterkoret over at det er blitt «[…] Så sent at en knapt merker det er sent!// Hvor skal vi da gå?// Og hvordan skal vi tenke/ når tiden er lukket inne i en nøtt?».

Hvis tida er lukket som en nøtt, umulig å gripe fra innsida, kan «Lenis plassar» leses som et dikt om tida som et gåtefullt hulrom. Noe åpner seg, paradoksalt, om vi ser diktet slik: lukket. Boka lar oss se hvordan menneskers drømmer om framtid stenges, eller legges i bestemte mønstre, ved i økende grad å påvirkes av algoritmer som i ulike nettverk styrer menneskers atferd (Google og Facebook er de mest kjente).

Fakta

dikt

Øyvind Rimbereid

Lenis plassar

Gyldendal 2017, 96 sider

Rimbereid er en av Norges mest prisbelønte poeter, i år med Aschehougprisen. Ytre sett kan årets diktbok ligne «Jimmen», der en hest og en kjørekar veksler om å føre ordet, travende rundt med avfall i Stavanger mens byen forvandles ved inngangen til oljealderen. Condeep, oljeplattformen, ga i «Jimmen» et glimt av framtida. I «Lenis plassar» er den fjern fortid.

Oljetida er på hell. Fabrikkområdene på myrene utenfor sentrum, der kabler og røtter ligger filtret inn i hverandre, er viltvoksende næringsparker. Bedrifter kommer og går, for eksempel et call-senter, der den finske kjæresten Leni sier at hun nå jobber, i bokas underlige dialoger – telefon-samtaler med pauser, lakuner. Plutselig er hun i Stockholm, sier hun. Eller et hvilket som helst sted, ser det ut som.

Ordet call-senter er så nytt at det ikke finnes i Bokmålsordboka eller Store norske leksikon. Tida flyr, også fra ordbøker. Ifølge Wikipedia økte antall call-sentre fra 1980-tallet, «med dereguleringen og flytting av bedrifter og kontorer til mindre befolkede områder i lang avstand fra den som ringte, eller den oppringte» – en god beskrivelse av hva som foregår i «Lenis plassar». Call-sentrene kan knyttes til automatisert databehandling av kundemassers bevegelighet – algoritmene. Diktjegets fortvilelse gir frysninger, for sorgen handler ikke bare om Leni, men om opplevelse av tid, endring.

Langdiktet faller i tre deler: Første del skildrer letingen, der blomsterkorets sanger og jegets monologer brytes mot dialoger med Leni. Rimbereid opplyser foran i boka at en tidlig versjon av denne delen ble utviklet i samarbeid med Dramatikkens hus i Oslo. Der ble versjonen presentert som «dramatikk».

Men dikt er det. I andre del reiser jeget inn i næringsparken, i dialog med ulike personer, på forskjellige språk. En kortere, siste del ligner en visjon av framtida, lagerbygningene er borte, Leni og barnet er blitt eldre.

Diktjeget taler stavangerdialekt. Ordet «plassar» kommer fra dialekten, de skiftende stedene ligner filmscener sett fra jegets perspektiv. Til å begynne med sitter han på en benk med utsikt over byen. Mørket senker seg.

Snur eg meg litt

kan eg se lyså øve konsernå

udenfor byen,

adle byggå som ligge spredt

langt der ude

på de gamle myrene

der sjøl tyskerane te slutt

måtte gje opp, ingen flyplass,

ingen seier.

Vått, tåga.

Beskrivelsen ligner Forus flyplass ved Stavanger, som tyskerne bygde på 1940-tallet – og ga opp på grunn av værforholdene. Forus er regionens største industriområde. I et slikt område treffer diktjeget en vaktsom arbeider som utvikler bedriftens algoritmer. Ikke uten humor, med allusjon til blomstenes lave perspektiv, utgir diktjeget seg for å være utsendt for å utbedre jordingsfeil.

Arbeideren, på sin side, sier at oppgaven for ham er å «beregne det som kan skje i morgen, sånn at når det blir morgen, og Kina beveger på seg, så finnes det allerede en algoritme for bevegelsene der.» «Men ka e det du vil?», spør diktjeget. «Vil?», svarer arbeideren (som Iago, i Shakespeares «Othello», der lignende ekko-svar utløser et ras av hendelser). Arbeidet består i å beregne framtida bedre, slik at den kan oversettes til flow, sier han:

– En algoritme er nærmest som en gud, har jeg tenkt. Bare at det er en gud som ikke vet hva den selv vil. Den aner ikke! Og det er der vi kommer inn og bruker … bruker den som en flow string.

«– Som … ein … ein.. navlestreng … fra ei … mor», spør diktjeget stotrende.

Dialogen kan dermed kobles til det jeg antydet som bokas nøtt: Hvordan oppleve tilhørighet i en verden hvor mennesket, med algoritmenes tilpasninger, omformer seg selv og verden til det ugjenkjennelige? Stilt annerledes, med parallell til Lenis tilstand, kan spørsmålet lyde: Hva er vår tid gravid med?

Enhver ny diktbok av Øyvind Rimbereid reiser gode, fundamentale spørsmål. I tillegg er «Lenis plassar» et trist og vakkert kjærlighetsdikt.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. november 2017 kl. 11.24
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.
Lørdag 15. september 2018
Samfunn: Der noen ber om ros for å kalle en spade for en spade, kaller Göran Therborn en klasse for en klasse.
Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.
Lørdag 1. september 2018
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.
Lørdag 25. august 2018
DIKT: Europa, jeg har gitt deg alt og nå er jeg ingenting.Europa, tohundreogseksti euro og syttiseks cent, januar 2018.Jeg holder ikke ut meg selv.Europa, når skal du slutte å krige mot menneskeligheten?...
Lørdag 25. august 2018
Vilter: Kristine Næss går opp grensene mellom ideal og realitet i sin nye roman.