Klassekampen.no
Fredag 3. november 2017
Separasjon
Farvel til vokterne
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Barn som føler at de blir forlatt i ung alder, drar ofte separasjonsangsten med seg inn i voksenlivet. Lar den seg tøyle?

Selv om jeg er førti år, bærer jeg fortsatt på en sterk separasjonsangst. Jeg ser for meg avskjeder, begravelser, at noe skal bli borte, det siste farvel … Jeg reagerer også sterkt på tap, og mye av mitt indre liv kretser rundt en frykt for å miste. Det er rart å tenke på at jeg fortsatt holder på med slike barnslige ting, men jeg har vært slik så lenge jeg kan huske.

Slik kan angst for separasjon beskrives, en angst som kan følge med fra barndommen og helt inn i voksenlivet.

Separasjonsangst handler om en frykt for å bli forlatt, og en uforholds­messig sterk reaksjon når det skjer. Alle kan engste seg for å bli forlatt, og ingen liker å bli det. Men dette er en mye større frykt for noen.

Det er mye å være redd for i barndommen. Den verste er at de som står oss nær, skal bli borte. Vi opplever dette når vi må være alene i situasjoner, på egen hånd, uten en ytre trygghet.Vi blir avskåret fra kontakt med omsorgspersonene, eller må forlate hjemmet for en periode.

Typisk vil første møte være når vi begynner i barnehagen, blir lagt inn på sykehus, eller når foreldrene reiser bort. Andre tilfeller kan være skilsmisser, dødsfall eller flytting. Erfaringer med separasjon er altså noe ingen lett kan komme seg unna.

I de aller fleste tilfeller går atskillelser bra. Barna roer seg, finner etter hvert trøst i andre og pusler med sitt. De som jobber i barnehage, ser slike prosesser daglig, og hjelper foreldre og barn med overgangen.

En av de første til å interessere seg for separasjonens betydning, var psykiateren John Bowlby (1907–1990). Hans konklusjon var at (for) tidlig separasjon kunne få skjebnesvangre konsekvenser. Evnen til senere å skape bånd til andre og føle trygghet kunne bli skadelidende, og reaksjoner ved trussel om å bli forlatt kunne bli mye større.

Bowlbys forskning endret norske retningslinjer for foreldres mulighet til å overnatte på sykehus. Før den tid var det helt ville separasjons­scener, der barn klynget seg til sine foreldre, som sto fortvilte og maktesløse tilbake.

Panikken som oppstår hos barn som blir forlatt, har en egen kvalitet, og gråten er ikke som andre typer gråt. Den har en universell melodi, hvor teksten lyder: «Ikke gå!» Separasjonsgråt er noe av det mest hjerteskjærende som fins.

Det at noen barn utvikler separasjonsangst, kan skyldes selve tidspunktet for separasjonen. Skjer den for tidlig, før barnet har fått dannet et stabilt selv, kan separasjonen bli traumatisk. Blir noen borte under en slik fase, føles det som om en del av barnet også forsvinner. I andre tilfeller er det ikke barnets modenhet som er problemet, men foreldrenes egen tilknytning til sine egne foreldre.

Satt på spissen handler vanskelige avskjeder like ofte om foreldrenes egen tilknytning, som barnets. Et eksempel kan være der foreldrene selv sliter med å ha blitt forlatt, blitt utestengt eller har vansker med å være alene.

En del barn som Bowlby studerte, så ikke ut til å ta separasjon så ille opp. Foreldrene pustet lettet ut over at barna smilte og virker harmoniske. Da man imidlertid målte disse barnas indre stress, var det like høyt som de barna som hadde gitt uttrykk for misnøye. Konklusjonen var at de tilsynelatende uberørte barna hadde lært å skjule følelsene sine.

En trygg tilknytning handler ikke om å tåle alt. Det er normalt å vise tydelige tegn på ubehag og protestere.

Separasjoner i barndommen er til en viss grad unngåelig, men trolig blir konsekvensene mindre om tida barnet tilbringer alene, blir kortere. Det gjelder spesielt de minste barna som ennå ikke har utviklet god nok hukommelse til «å holde i minnet» at tilknytningspersonen kommer tilbake.

Det er også viktig at barnet ikke får snekre sammen sin egen teori om hvorfor separasjonen skjedde, men får hjelp av voksne, som kan sette hendelsen inn i et fornuftig perspektiv.

Selv om separasjonsangst regnes som en del av barndommens utfordringer, er det mange som drar den med seg inn i voksenlivet. For disse vil tankene stadig kretse rundt scener hvor de står i fare for å bli forlatt. Noen har både i drømmer og i fantasilivet «sagt farvel tusen ganger». Andre blir redde bare ved å tenke på muligheten.

En slik frykt fører til at vi lager oss forholdsregler, for eksempel å iscenesette en situasjon slik at den frembringer en avskjed, fordi vi ikke orker å vente på det unngåelige.

Andre knytter seg aldri til andre mennesker, i frykt for at de ikke vil tåle avskjeden, mens noen stadig søker å få bekreftelse. Atter andre føler at de blir forlatt i helt ordinære situasjoner, og på den måten roter til sine relasjoner.

Men det finnes jo ikke en klar resept mot frykten for at den du er glad i en gang skal bli borte.

Trolig skyldes overgangen inn i voksenlivet at tidlige atskillelser og gjenforeninger har dannet et indre spor for hvordan vi (frykter og) forventer at nye relasjoner vil ende. Det har alt å si for hva slags bånd vi senere i livet tør å skape til andre. Separasjoner som sår grunnen for en utrygg tilknytning, vil derfor kunne medføre et vanskelig liv, og spesielt et vanskelig kjærlighetsliv.

Noen klarer aldri å hengi seg, eller de holder partneren på en armlengdes avstand.

Andre skrur opp alarmknappen ved det minste tegn på å bli forlatt, og blir dramatiske, truende og kontrollerende. Disse står gjerne overfor det umulige dilemmaet hvor det både er vanskelig å være alene og vanskelig å være sammen med andre.

Atter andre blir under­kastende, avhengige og klamrende, noe som paradoksalt nok er en strategi for å få partneren til å bli.

Separasjonsangst bærer med seg et vanvittig handlingspotensial. Det finnes de som leter halve livet, som vandrer gatelangs, som graver seg under gjerder, som kaster seg etter kisten, som kneler foran et gravsted. Alt for å bli gjenforent med den tapte. Jeg har sjelden sett folk så «rettet» som folk som har separasjonsangst. Vi kan se en slik desperasjon hos dem som blir forlatt av sin partner. De raser sammen og for­søker på ekstreme vis å vinne den tapte tilbake. Om de lykkes, så faller de midlertidig til ro og blir «hele» igjen, men problemene som var der i utgangspunktet, er uforandret. De leter altså ikke bare etter partneren, men etter den funksjonen partneren hadde for dem.

Det er normalt «å skru opp lyden» ved separasjoner. Hensikten er å påkalle andre som kan trøste. Noen lar lyden stå på for lenge og blir sett på som sutrete. Andre har ikke noen volumknapp. De later som ingenting og reagerer med apati eller sorg, alternativt sitter de hjemme alene og drikker. En slik tilstand kan være et navnløst sug, uro eller rastløshet, men ofte lede tilbake til en følelse av å ha blitt forlatt. Vi kan altså bære på et separasjonsproblem uten at den er synlig, verken for oss selv eller andre. Ikke sjelden er det også en god del skam knyttet til dette.

Noen vil aldri oppleve separasjonsangst som voksen. Denne angsten forutsetter en evne til omsorg. Folk som er selvforsynte, som ikke bryr seg om andre og som aldri har «hjemlengsel», vil neppe oppleve mye separasjonsubehag.

Lar så separasjonsangst seg dempe? Helt borte blir den nok aldri. Det er imidlertid et par ting som kan lindre.

Ikke hat deg selv for det. Det er ikke et tegn på umodenhet og svakhet. Å slite med separasjonsangst sier bare at du har opplevd en del ubehagelige ting som andre ikke har.

Tenk også gjennom det du gjør for å unngå separasjoner. Om du har vansker med å hengi deg i frykt for å bli forlatt, kan du si dette til partneren din. Dermed unngår du at han eller hun tolker din tilbake­holdenhet som et tegn på manglende interesse. Folk har gjerne forståelse for slike ting, og kan lære seg å leve med at det er en del av deg.

Ikke overtolk alminnelige situasjoner som et tegn på at du blir forlatt. Om du blir usikker, kan du tillate deg å spørre, og så lenge spørsmålene er formulert som et ønske om hjelp, og ikke som en anklage, vil en partner kunne vise litt ekstra tålmodighet.

Det går an å ruste seg mot en del personlighetsmessige sårbarheter. Om du sliter med separasjonsangst, så kan du regne med at du vil streve noe mer med dette enn andre. Da gjelder det å klamre seg til masten, bruke selvinnsikten for hva den er verdt, ta tid til å bearbeide sorgen, samt røyke ut realismen i de tankene som styrer angsten. Prøv også å unngå å være for mye alene. Separasjonsangst er, tross alt, et signal som er ment å motvirke sosial isolasjon.

chhaako@online.no

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2017 kl. 17.12