Barn som føler at de blir forlatt i ung alder, drar ofte separasjonsangsten med seg inn i voksenlivet. Lar den seg tøyle?

Selv om jeg er førti år, bærer jeg fortsatt på en sterk separasjonsangst. Jeg ser for meg avskjeder, begravelser, at noe skal bli borte, det siste farvel … Jeg reagerer også sterkt på tap, og mye av mitt indre liv kretser rundt en frykt for å miste. Det er rart å tenke på at jeg fortsatt holder på med slike barnslige ting, men jeg har vært slik så lenge jeg kan huske.