Klassekampen.no
Fredag 3. november 2017
Målrettet: Halvor Bruun har alltid gått sine egne veier. – Noen ganger har jeg lykkes med ting, andre ganger ikke, sier han.
Tro og håp
Humor i dosetten
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Halvor Bruun (44) er bipolar og har brukt flere tiår på å jobbe med å knuse tabuer om psykiske lidelser. Men han har aldri ønsket å leve et annet liv.

Dette er kristendommens TV 2, sier Halvor Bruun og smiler.

Vi sitter i kantina ved pinsemenigheten Filadelfia i Oslo, hvor han til tider går til kveldsmesse.

– Band og røykmaskiner og greier, fortsetter han.

Under messene er det kinoseter og storskjerm. Bandet synger lovsang, noen publikummere veiver med armene: Jeg er overveldet av Din kjærlighet. Du tente håpets flamme i min håpløshet.

Bruun lar seg ikke skremme av de gladkristne vibbene.

– Det har vært så mye mørke i livet mitt at jeg er nødt til å søke lyset, sier han.

Noen dager tidligere sitter vi i det brune inventaret på restauranten Lorry i Parkveien og snakker usjenert om psykoser, innleggelser, håp og livsmening. Bruun snakker med autoritet. Han har jobbet på Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, som løfter fram kunnskap blant pasienter og pårørende innen psykisk helse og rus. Når han holder foredrag, er Bruun vital og spøkefull, og det er han også når vi møtes.

– På Fontenehuset (en rehabiliteringsmodell for mennesker med psykiske lidelser, journ. anm.) pleier dere å si: «Vis meg dosetten min, og jeg skal si deg hvem du er.» Er galgen­humor viktig for deg?

Bruun ler høyt og hjertelig.

– Det jeg liker best her i livet er å le, sier han.

Fakta:

Halvor Bruun

Alder: 44.

Sivilstand: Singel.

Hvor er du i livet? Halvveis.

På sparket

Hva slags musikk hører du på?

Bob Dylan, U2 og Marillion. Av norsk musikk er det Karpe Diem og Trygve Skaug.

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

Johannes-evangeliet i Bibelen, «Ørnen har landet» av Reiulf Steen og «Krigen, korset, kallet» av Tor Oljemark.

Hva er din favorittfilm?

«Breaking the Waves» av Lars von Trier.

Jesus – den første sosialist?

Men det er ikke dosetten – plastboksen man oppbevarer pillene sine i – som definerer Halvor Bruun. Han søker mening i naturen, i musikk, i Gud – og i politisk arbeid. Han meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 2004.

– Jeg leste en del bøker om arbeiderbevegelsens historie, blant annet «Ørnen har landet – Om Arbeiderpartiets strateger» av Reiulf Steen. Jeg ble fascinert av at vanlige mennesker uten posisjon organiserte seg, vant makten og krevde sin plass i samfunnet. Det er viktig å ha noe å gjøre, det føles meningsfullt å være en liten del av et stort maskineri. Ideologisk er jeg kristen først, og så sosialdemokrat.

Bruun er aktiv i foreningen Kristne Arbeidere, som ble stiftet etter krigen. Forbundet bygger på kristen tro og etikk, samt sosial­demokratiske verdier som solidaritet og sosial utjevning.

– Det er veldig bra å ha et forum for kristne på venstresida, sier han.

Men hva er linken mellom kristendom og sosialdemokrati? Bruun siterer Jesus i Matteus-evangeliet, på budet om å elske sin neste som seg selv.

– Dette handler for meg om solidaritet og nestekjærlighet. Sosialdemokratiet er nestekjærlighet satt i system. Et system vil aldri være perfekt, men sosialdemokratiet er, etter min mening, det nærmeste vi har kommet et rettferdig og solidarisk system og samfunn. At andre politiske partier krever eierskap til de samme verdiene, er bra, men det var arbeiderbevegelsen som kjempet dette fram.

Sovjetunionens siste leder Mikhail Gorbatsjov skal ha sagt at Jesus var den første sosialist, den første til å søke et bedre liv for menneskeheten. Det skal man lytte til, mener Bruun.

– Jeg mener vi har mye å takke Jesus for, han inspirerte mange tenkere og ideologer, vil jeg tro. Antakelig også sosialdemokratiets pionerer, selv om de ikke alltid vedkjente seg dette.

Ulike møter med psykiatrien

Bruun er vokst opp på Nordstrand i Oslo, i et kristent hjem. Moren er bibliotekar, og faren er lege. Han gikk på Kristelig Gymnasium på ungdomsskolen og videregående. Sykdommen dukket opp i en periode med intenst arbeid.

– Jeg var sterkt religiøs og kristenruss, jeg jobbet mye med det og ble utslitt, og fikk ikke tatt eksamen. Til slutt ble jeg syk, og fikk skremmende opplevelser, det man kaller psykoser.

Han mener det var nyttig å få en diagnose. Det ga et språk for alt han opplevde.

– Men det kan også være stigmatiserende. Det er viktig å huske at alle er mye mer enn diagnosen sin, sier han.

Bruun forteller at han ble sjokkert over det passive miljøet første gang han var innlagt.

– Det var et røykerom, kaffe, medisiner og samtaler. Jeg ville komme til et sted hvor jeg kunne få trent litt, forteller Bruun, som i perioder trener mye styrke, og ellers er glad i turgåing og fotball.

– Det er et problem at psykisk helsevern kan være passiviserende. Selv om det også kan være avslappende at tida står stille.

Kreativitetsgaven

Han mener åpenheten om psykisk sykdom ikke har kostet ham noe. Folk flest viser forståelse og interesse. På 1990-tallet, da han ble syk, var imidlertid psykisk sykdom fortsatt omgitt av tabuer. Bruun mener det var utelukkende positivt for ham å begynne å snakke om det, på Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, og som deltaker i undervisningsfilmer for skoler og helsefagarbeidere.

– Er det noe positivt med sykdommen?

Bruun tar en lang pause.

– Godt spørsmål. Jeg har prestert litt over evne i faser med mye energi, men så kommer de tunge periodene. Kreativitet er knyttet til sykdommen, det er en gave for mange som har lidelsen.

– Du har beskrevet depresjon som «dyp hvile». Hva legger du i det?

– Depresjonen er en boble, man er en del for seg selv, og det trenger ikke å være så smertefullt. I perioder har jeg ligget mye i senga, men nå går det mye bedre.

Bruun er svært takknemlig for all hjelpen han har fått av helsevesenet, men for ham ble det et vendepunkt til slutt å si nei til mer hjelp.

– Det var en periode av livet hvor jeg hadde mye hjemmebesøk, og systemet stilte opp for meg på en fantastisk måte. Men jeg kom til et punkt hvor jeg sa nei til hjemmehjelp, og det var en bevisst handling.

Å møte Gud i sin svakhet

I kristendommen kan man komme med svakhetene sine, mener Bruun. Troen har hjulpet ham gjennom mange netter. Den er viktig fordi den setter en standard for livet, med moralske plikter å overholde. Han trekker fram et bibelsitat som betyr mye for ham, fra Andre korinterbrev: «Og derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk.»

– I Guds rike er ikke svakhet negativt. Jesus var sammen med folk som sliter. Det er ofte lettere å tro for folk som har det vanskelig. Jeg prøver å følge Jesus, han er Guds sønn, jeg ber til ham og opplever at han hjelper meg. Som troende kan jeg erkjenne at jeg ikke får livet helt til. For meg er synd et frigjørende begrep. Man kan få en ny start.

Troen er ikke intellektuell, den er opplevd. Han tror på en Gud som virker, en konkret kraft og stemme som påvirker livet hans. Han har dialoger med Gud og opplever at han har vært der når han har det vanskelig.

Vet det går bra til sist

Til tross for at livet tidvis har vært røft, ser han uforstående på meg når jeg spør om han føler sorg for det sykdommen har tatt fra ham.

– Sorg? Jeg har aldri ønsket å leve et annet liv. Jeg har gått mine veier, noen ganger har jeg lykkes med ting, andre ganger ikke. Jeg finnes ikke bitter. Bitterhet er noe av det verste som kan skje et menneske. Det setter seg i kroppen.

Bruun understreker at ingen ønsker å være syk, men man får ta de kortene man får.

– Du kan ønske deg utdannelse, jobb, familie, men det blir ikke sånn for alle. Jeg har alltid visst at det kommer til å gå bra til slutt.

Bruun jobber ikke for tida, men prioriterer å sove godt, leve strukturert, være i naturen og spille fotball. Han er utdannet innen markedsføring, og drømte en gang om å jobbe i PR-byrå.

– Den drømmen har jeg på ingen måte nå, ler han.

Hva drømmer du om nå?

– Jeg har flere drømmer, men det er ikke alle man skal dele. Jeg har et mål om å bli hundre prosent frisk. Mange får høre at de må leve med sykdommen resten av livet. Det vil jeg ikke gå med på, sier han bestemt.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2017 kl. 17.13