Klassekampen.no
Torsdag 2. november 2017
Arkivillustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
I debatten om æreskultur kommer vi ikke unna å snakke om islam.
Tro og ære

Torsdag 19. oktober ble en rekke samfunnsdebattanter og politikere invitert til Debatten på NRK for å drøfte æreskultur. Med lansering av boka «Skamløs» og filmen til Iram Haq, «Hva vil folk si» om sosial kontroll, er temaet mer aktuelt enn noensinne. Jeg har lenge fulgt med på den offisielle debatten om æreskultur, og det jeg syntes var interessant i denne debatten var at islam ble tatt opp.

Det er klart at islam ofte blir nevnt i all verdens sammenhenger og i kommentarfelt, til og med i saker som har ingenting med islam å gjøre. Men i denne saken fant jeg referansen interessant. Samtidig gruet jeg meg for at man ved å nevne islam har åpnet Pandoras eske og har låst seg inn i en bunnløs debatt hvor deltakerne som vanlig blir redusert til en svart-hvit- karikatur med islam-apologeter på den ene siden, og islamkritikere på den andre.

Æreskultur er et komplekst og flersidig fenomen. Ved å ta oppmerksomheten fra denne kompleksiteten og rette blikket kun på islam, kan vi risikere å miste overblikket. For eksempel kjenner jeg innvandrerjenter som ser vestlig kledde og sekulære ut, men blir mer kontrollert av familien når det gjelder hvordan de omgås venner enn ei som av fri vilje dekker seg til og ikke kontrolleres av noen. Videre vet jeg at æreskultur for eksempel står sterkt i India, som ikke er et muslimsk land.

Jeg har likevel vært skuffet over utelatelsen av islam i debatten, og iveren til å tilskrive hele problemstillingen til «kultur». I vår så jeg for eksempel et teaterstykke om æresdrap på Oslo Nye Teater, der det ble insistert på at æresvold har ingenting med religion å gjøre. Jeg skjønner de gode hensiktene: å ikke ville stigmatisere muslimer – samtidig som jeg heier på en feministisk, antirasistisk tilnærming. Som innvandrer skjønner jeg også behovet for å inkludere muslimske ungdommer i kampen. Mange innvandrerungdommer som kjemper imot ulike typer sosial kontroll har verken lyst eller behov for å dra sin religiøse tro inn i dette.

Men dette må ikke gi oss berøringsangst for å nevne også religionen. Uten å peke på årsakene, kan man heller ikke finne noen løsning. Når det gjelder Norge, ser det ut at æreskultur utøves mest av muslimske innvandrere. Dermed må man også få lov å snakke om religionens rolle.

Konservativ islam, som alle andre abrahamittiske religioner, fordømmer seksualitet og begrenser den til de strenge rammene av ekteskapet. Også denne siden av problemet må tilnærmes på en konstruktiv måte. Mange ungdommer har følt den religiøse sosiale kontrollen på kroppen og sett ingen annen utvei enn å bryte ut av religionen og rømme fra familiene sine. Også deres historier og synspunkter bør inkluderes. Spørsmålet er hvordan man klarer å representere en bred gruppe, uten å svartmale noen.

Når man først snakker om islam i sammenheng med æreskultur, bør man gå i dybden – for å opplyse og spesifisere problemet. En populistisk, reduksjonistisk tilnærming ment for å få ros fra innvandringskritiske krefter, blir bare en avsporing. Dette må ikke bli redusert til enda en bunnløs islamdebatt.

Æreskultur er mest et kulturelt fenomen. Men kultur og religion er to dynamiske enheter som er i kontakt med hverandre. De utfyller og påvirker hverandre. For å ta et eksempel, så var nikab ikke en del av den opprinnelige islam. Plagget ble brukt i områdene rundt Persiabukta av ærbare adelskvinner som en lokal tradisjon. Med spredningen av islam og erobring av nye områder ble noe av kulturene til disse områdene også adoptert inn i islam. Det gjelder for eksempel dette plagget, som etter hvert ble integrert i islam fordi det passet godt med utvidelse av tildekkingsbudet som allerede fantes. Plagget skal tross alt hindre kvinnen fra å friste menn og minske syndefaren.

Poenget mitt er at en alt-eller-ingenting tilnærming til islam i spørsmål om æreskultur, blir misvisende. Det gjelder til syvende og sist å være balansert i møte med et komplisert problem som æreskultur. Men kanskje er det nettopp her problemet ligger: Har vi noen gang klart å være balanserte i problemer som involverer islam eller innvandrere?

Sånn sett er det kanskje best å la være å nevne islam i det hele tatt. Men det hadde vært synd, for i nyansene finnes ofte også svarene.

mina_bai@hotmail.com

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2017 kl. 16.02