Klassekampen.no
Onsdag 1. november 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Få endrer mening etter fylte 30. Derfor trenger vi de unge økonomene.
Generasjonsskifte

INET, Institute for New Economic Thinking, er en organisasjon som er kritisk til hovedstrømmene i dagens økonomifag, til det som også kalles nyklassisk økonomi. INET ble stiftet for syv år siden og holdt i oktober sin årlige konferanse, i år i Adam Smiths Edinburgh. Før selve møtet var denne gangen 700 unge økonomer samlet i tre dager til en egen festival og konferanse, Young Scholars Initiative. I Norge er gruppen Rethinking Economics Norge samarbeidspartneren her.

Til tross for alderen var jeg invitert til noen av seansene de unge økonomene arrangerte. Jeg hadde ikke vært i Edinburgh siden 1990, også da på en økonomikonferanse – den gang i anledning av at det var 200 år siden Adam Smith gikk bort. Da hadde man samlet nesten alle vinnerne av Nobels Minnepris i økonomi, og faget ble feiret både med en stor konferanse og med en utstilling på Det skotske nasjonalmuseet. Her kunne man se korrespondansen rundt den danske oversettelsen av Smiths bok «Nasjonenes velstand», som var blitt til på norsk initiativ.

Berlinmurens fall året før bidro nok til den underliggende følelsen av triumf på konferansen i 1990. Nobelprisvinnerne som ble avbildet ved Adam Smiths gravsted på den lokale kirkegården, var alle såre fornøyd med tingenes tilstand. Med unntak av to. Harvard-økonomen Wassily Leontief var dypt kritisk til et fag han mente beveget seg inn i nærsynt irrelevans, der doktorgradsstudentene på MIT og Harvard ble presentert for litteraturlister der nesten ingen referanser var mer enn to-tre år gamle. Den franske økonomen Maurice Allais tordnet mot et fag som etter hans mening premierte virtuos matematikk på bekostning av det å studere virkeligheten. Allais var en av de første som så hvor galt globaliseringen ville føre av sted, og var i det han skrev kritisk, på grensen til det hånlige, til David Ricardos frihandelsteori.

Møtet i Edinburgh i juli 1990 ga nytt mot. Selv nobelprisvinnere kunne være like uenige i det som foregikk i økonomifaget som jeg var, og man skapte – slik Allais også så det – teorier som gjorde de fattige fattigere. Men Leontief var født i 1906 og Allais i 1911, i 1990 var de alt «forrige generasjon».

Møtet i Edinburgh i oktober 2017 var igjen svært oppmuntrende – her var det samlet hundrevis av unge økonomer som uttrykte den type fagkritikk som Leontief og Allais hadde gjort i samme by 27 år tidligere. Situasjonen fikk en til å tenke på Joseph Schumpeter, som hevdet at det gylne tiåret da man er mellom 20 og 30 år, for de fleste er bestemmende for hva de mener livet ut.

Meget få er i stand til det Keynes gjorde: å endre mening etter at man er fylt 30 år, selv om man skulle bli konfrontert med en helt ny virkelighet. Dette bidrar til å skape sykluser i økonomifaget: I gode tider øker abstraksjonsnivået, og det er ikke før problemene for alvor når verdens rikeste nasjoner at en ny generasjon skaper tvil om relevansen i forrige generasjons abstrakte og ofte kontekstløse tenkning.

Marshall-planens meget aktive økonomiske politikk – ispedd til dels kraftig proteksjonisme – skapte en periode med utrolig velstandsøkning mellom 1945 og 1975. I den kalde krigens enkle og binære verdenssyn ble dette imidlertid tolket som en seier for «markedet», og basert på dét kunne økonomisk forskning i stor grad bevege seg inn i det territoriet Leontief og Allais kritiserte.

I oktober 2017 publiserte Stanford-forskeren John Ioannidis – kjent som en refser av bad science – og hans kolleger en artikkel i Economic Journal, der de hadde gått igjennom store mengder prestisjefylt empirisk økonomisk forskning. De fant at nesten 80 prosent av artiklene rapporterte effekter som er overdrevet, typisk med en faktor på 2, mens resultatene i 1/3 av artiklene var overdrevet (inflated) med en faktor på 4 eller mer.

Samtidig opplever vi her hjemme en strid innen Statistisk sentralbyrå der den økonomiske tilnærmingen som nå blir refset både av de unge økonomene i Edinburgh og av Ioannidis og hans kolleger, synes å gå av med seieren. Det ser ut som det er de mest relevante forskerne, de som er for opptatt av den norske virkeligheten til å publisere i prestisjefulle, men ofte irrelevante tidsskrifter, som går tapende ut av striden. Som Audun Lysbakken en gang skal ha sagt: «Når en idé er blitt riktig gammel og avfeldig kommer den til Norge for å dø.»

eriksreinert@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Camilla Øvald, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2017 kl. 15.20