Klassekampen.no
Tirsdag 31. oktober 2017
Postliberal og stolt: Eksglobalisten David Goodhart ser Theresa May som vår generasjons spydspiss for nasjonal storhet. 8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Nyliberalismens glade fortropper har blitt til nostalgiske undergangsprofeter. Det bør ikke være en overraskelse, skriver Pankaj Mishra.
Vestens nye redningsmenn
Undersak

Fem om Vestens fall

I dette essayet går Pankaj Mishra gjennom fem bøker skrevet av framstående angloamerikanske intellektuelle, som alle spår Vestens undergang. Dette er bøkene:

Tidligere redaktør for det New Labour-allierte magasinet Prospekt, David Goodhart, skriver i «The Road to Somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics» at multikulturalismen er en forfeilet idé, og at blanding av ulike kulturer har ført til uføret Vesten nå står oppe i. Goodhart, som har heiet på nyliberalismen fra 1990-tallet, kaller seg i dag «postliberal og stolt».

Den Washington D.C.-baserte, britiske kommentatoren Edward Luce hevder i «The Retreat of Western Liberalism» at det vestlige liberale demokratiet ennå ikke er dødt – men at det nærmer seg.

Også Bill Emmot, tidligere redaktør for The Economist, mener i «The Fate of the West: Battle to Save the World’s Most Successful Political Idea» at Vesten er i ferd med å ødelegges.

Den amerikanske idéhistorikeren Mark Lilla mener i «The Once and Future Liberal: After Identity Politics» at identitetspolitikken har vært en undergravende kraft som er i ferd med å ødelegge det liberale samfunnet.

Den britiske journalisten Douglas Murray utpeker på sin side islam og innvandring fra ikke-vestlige land som hovedproblem, i «The Strange Death of Europe: Immigration, Identity, Islam».

Nærmer det seg stengetid for Vestens hager? Ve-ropene som har flerret luften siden Brexit-avstemningen og Trumps seier, stiger opp fra de områdene av Anglo-Amerika som aller mest høylytt feiret liberalisme, demokrati, frie markeder og globalisering etter 1989.

Bill Emmott, tidligere redaktør for The Economist, skriver: «Det vi frykter nå, er at vi bivåner ‘Vestens’ ruin, det som var verdens mest vellykkede politiske idé.» Edward Luce, Financial Times’ kommentator i Washington D.C., er ikke sikker på at «Vestens levesett og våre liberale demokratiske systemer kan overleve». Donald Trump istemmer og spør «om Vesten har vilje til å overleve».

Disse apokalyptiske vestvennlige lengter etter en snuoperasjon, at deres knuste verden skal bli hel igjen. David Goodhart, redaktør og medstifter av magasinet Prospect, uttalte før folkeavstemningen at Theresa May ville kunne dominere britisk politikk gjennom en hel generasjon. Mark Lilla, professor ved Columbia og fast bidragsyter til The New York Review of Books, har et ønske om at demokratene, som under Bill Clinton klarte «å pense amerikanerne inn på tanken om en felles skjebne», vil oppgi identitetspolitikken og bidra til at liberalismen igjen blir en «samlende kraft» til «felles beste». Douglas Murray, medredaktør i Spectator, mener at Trump faktisk kan klare å redde den vestlige sivilisasjonen.

Fakta:

Ryktene om Vestens død:

• De siste årene har det blitt spådd fra flere kanter at Vesten står for fall. Ikke minst de som heiet fram liberalisme og globalisering etter 1989, frykter nå framtida, skriver Pankaj Mishra i dette essayet.

• Gjennom en analyse av fem nye bøker tegner Mishra opp et bilde av en angloamerikansk elite som, i frykt for å miste overtaket på resten av verden, skylder på innvandrere og multikulturalister.

• Mishra har skrevet boka «Age of Anger», der han trekker opp store linjer gjennom historien og samtida for å forklare samtidas kriser.

Ideene og gløden til nedgangstidenes nye profeter er ikke basert på personlige erfaringer, langt mindre på motgang av den typen mange som støttet Brexit og Trump, har vært utsatt for. Disse menneskene ble ideologisk formet under Reagans og Thatchers regjeringstid. Deretter har deres påvirk­ningskraft og status vokst gradvis i takt med utvidelsen av Anglo-Amerikas intellektuelle og kulturelle kapital.

Lilla, en selverklært «sentrumsliberaler», gikk veien frem til sitt nåværende standpunkt via arbeiderklassens Detroit, evangelisk kristendom og en tidlig flørt med nykonservatismen. De britiske skribentene tilhører en tradisjonell elite: Felles privilegier overgår ideologiske misforhold mellom sentrumsliberalismen og nativismen, The Financial Times og Spectator. Murray og Goodhart studerte ved Eton; fedrene til Luce og Goodhart var konservative parlamentsmedlemmer. Som borgere i et transatlantisk økosystem med konsernfilantropi, tankesmier og særdeles god råd kan du se dem klappe hverandre på ryggen på avisenes kultursider og på Twitter.

David Goodhart er et spesielt interessant tilfelle. Han var tidligere journalist i The Financial Times og grunnla Prospect i 1995 sammen med Derek Coombs, tidligere parlamentsmedlem for de konservative og velstående forretningsmann. (Senere har et hedgefond kjøpt seg inn i Prospect. Nåværende majoritetsaksjonær er et finans­investorfirma.) Prospect ble sagt å tilhøre «sentrumsvenstre» da sentrum virket som det riktige stedet å høre til.

Ingen andre tidsskrifter formulerte New Labours kombinasjon av sosial og økonomisk liberalisme så tydelig. Her argumenterte Tony Blair selv for «Den tredje vei» og den absolutte nødvendigheten av «modernisering». I august 2002, noen få måneder etter at Blair begynte å preke for den globale krigen George W. Bush ønsket å føre mot terror, skrev Goodhart at Blair hadde «omformet britisk politikk, om ennå ikke hele Storbritannia, og han er Europas største slagmann. Han vet hva han driver med, og han har intellektuell selvtillit nok til å klare å beskrive det.»

Et år senere mente imidlertid Goodhart at Tony Blair hadde «mistet Midas-evnen». I oktober 2004 holdt han den første av en lang rekke lovtaler om Gordon Brown. «Brown-overgangen», skrev Goodhart, «kunne bidra til å realisere sentrumvenstres drøm om å styre Storbritannia gjennom en generasjon». Hva skjedde?

Ingenting hadde svekket Goodharts tro på nyliberalismen: I 2005, to år før historiens verste finanskrise, undret han seg over at økonomene hadde sluttet «å dominere den politiske debatten». Imidlertid mente han at en Labour-regjering i sin tredje periode «kjempet for å formulere en egnet respons på de nyoppståtte sikkerhets- og identitetsspørsmålene». Goodhart prioriterte spørsmålene om etnisk tilhørighet og raseidentitet fremfor de stadig like fremtredende problemene knyttet til klasse og kjønn, i en Prospect-artikkel med tittelen «For mye mangfold?»

«Ikke bare lever vi blant folk fra fremmede land ... presset sammen på busser, tog og baner», konstaterte han, «men vi må dele med dem». Andre steder har han hevdet at «de fleste av oss foretrekker våre egne», og at immigrasjon undergraver sosial solidaritet og tradisjonell identitet, slik at Storbritannias «felles kultur» eroderes og «i økende grad fylles av mystiske og fremmede verdener». Eliter som støtter «separatist-multikulturalisme», skrev han, «setter minoritetsidentiteter foran medborgerskap». Derfor vet de ikke lenger hva mannen i gata synes.

Goodhart nede blant den gemene hop var et merkelig syn. Det så det ut som han var klar over, og han fremstilte seg selv som modig og kontrær, en som sto imot den urokkelige storbykonsensusen som var for immigrasjon og multikulturalisme. «Nå er jeg postliberal og stolt», skrev Goodhart i mars. Den nye boka hans fremholder at den viktigste politiske bruddlinjen i det britiske samfunnet skiller en mektig minoritet av høyutdannede akademikere, «Anywheres» (folk som Goodhart), som klarer å se verden fra et hvilket som helst ståsted, fra de maktløse «Somewheres», som ser verden kun fra ett ståsted, og som har en dypt rotfestet identitet. Anywheres verdsetter «selvstyre, mobilitet og nyskaping» høyere enn «gruppeidentitet, tradisjon og nasjonale samfunnskontrakter». Somewheres, som er «sosialt konservative og kommunitariske av instinkt», er negativt innstilt til immigrasjon og mangfold.

Når Goodhart identifiserer seg med Somewheres, som etter hans mening utgjør størsteparten av den britiske befolkningen, fremstår han mer som majoritetstyrannisk enn kontrær. På fjorårets landsmøte for de konservative bebreidet Theresa May «Citizens of nowhere» – borgere uten tilhørighet – for sin rotløse kosmopolitisme.

Stråmannsargumentasjon om multikulturalisme har vært populært i Storbritannias høyrepresse siden Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie. Det er ingenting «postliberalt» ved å argumentere for en mindre mangfoldig befolkning. Liberalismen, som Goodhart forskjønnende kaller kosmopolitisk toleranse, har lenge hørt mer hjemme innenfor nasjonalismen, imperialismen og til og med rasismen. Politiske eksperter, fra Uday S. Mehta til Duncan Bell, har vist at de liberale 1800-tallsformlene for frihet og fremgang, som oppsto i en tid med imperieekspansjon og kapitalistisk globalisering, forutsatte en avgrunn mellom siviliserte hvite og usiviliserte ikke-hvite. Viktorianske liberale, fra Mill til Hobhouse, gikk rett og slett ut fra etnisk homogenitet hjemme og rasehierarki ute.

Det var den historiske endringen i befolkningsbevegelsene mellom koloniene og storbyene etter 1945 som vekket en ny «rasisme uten raser» og «antisemittisme uten jøder» (Gunther Anders’ beskrivelse av hvordan tyrkiske gjestearbeidere ble møtt i etterkrigstidens Tyskland).

I Storbritannia var «rase­relasjonene» dominert av en fordomsfull sjiktdeling. Enoch Powell, og mange tidligere imperialister med ham, sluttet aldri å tenke i de boksene landets tidligere ubestridte dominans lærte dem. I 1968 advarte Powell om at immigrasjon fra tidligere kolonier ville føre til en skjebnesvanger situasjon, der «den svarte mann vil svinge pisken over de hvite». Ti år senere påsto statsministerspiren Margaret Thatcher at det britiske folk «virkelige er ganske redde for at dette landet rett og slett vil oversvømmes av mennesker med en annen kultur».

En moralsk panikk overfor mennesker med en annen kultur står sentralt i Goodharts verdensbilde. Den samme panikken drev veksten av den høyreekstreme bevegelsen gjennom Vest-Europa i 1980-årene. Det var særlig Front National (FN) som bygget den kulturelt atskilte høyresida, og som utestengte outsidere som ønsket radikal endring av det hvite, kristne Europa. I dette verdensbildet ble kulturer, fremfor biologisk definerte raser, fremstilt som eksklusive og konstante over tid og sted. Kulturelle forskjeller ble sett som naturgitte – «rotfestede» identiteter, som Goodhart kaller det – som vi ignorerer på eget ansvar. Fordi vi foretrekker våre egne, er det klart at vi, til tross for menneskehetens historie, tilhører et uforanderlig samfunn som er bundet av sin opprinnelse til et bestemt sted, og som bør ha rett til å fortsette å være distinktiv.

Med sin hektiske naturalisering av kulturelle forskjeller passet ny-antropologene på ikke å pynte seg med sin overlegne opprinnelse og arv, slik tidligere overherrer hadde gjort. De kunne til og med påstå at de ivret for rasemangfold. «Jeg elsker folk fra Maghreb», erklærte Jean-Marie Le Pen, «men de hører hjemme i Maghreb». Goodhart legger seg på samme linje og beklager oppriktig rasismen, men mener den er en uunngåelig konsekvens av å ignorere det naturlige og uoverstigelige skillet mellom folk. Fra dette perspektivet er det liberale multikulturalister og venstrevridde som forårsaker rasismen, ved å ignorere de psykologiske og sosiologiske følgene av å presse ulike mennesker sammen på busser, tog og baner.

Goodhart gjør ingen forsøk på å finne ut hvorfor det har oppstått moralsk panikk overfor mennesker med en annen kultur sett på bakgrunn av en uanstendig forskjellsbehandling, prog­ressiv deregulering av arbeidsmarkedet og massiv vekst i prekariatets rekker. Han er heller ikke interessert i endringene i arbeiderklassens liv og immigrasjons­mønstrene siden 1945. Innvandrerne som kom til Storbritannia fra de tidligere koloniene etter andre verdens­krig, kom til et land med full sysselsetting, en velferdsstat i vekst og en sterk arbeiderklassepolitikk. Dagens innvandrere ankommer et land der produksjonsgrunnlaget har smuldret, velferdsstaten er svekket og fagforeningene nøytralisert.

Da New Labour overga seg til den thatcheristiske troslæren om at «det ikke finnes noe alternativ», ga de opp engasjementet for velferdsstatens sosialdemokrati og nasjonalisering. Hvordan skulle de kunne forene privatisering, gründerdyrking og en slapp holdning til at noen får tjene seg søkkrike, med Labours gamle velgerbase i offentlig sektors middelklasse og arbeiderklasse?

I «Free World: Why a Crisis of the West Reveals the Opportunity of our Times» (2004), en tidlig sørgesang over svekket angloamerikansk makt, siterer Timothy Garton Ash bifallende en kanadisk venn som sier at problemet med Storbritannia er at «de ikke vet hvilken historie de vil fortelle». Det stemte så avgjort for New Labour, som hadde investert tungt i historiefortelling og ordgyteri som erstatning for faktiske endringer. Populærkulturen som ble markedsført som «Cool Britannia», var, som Stuart Hall påpekte, «’for multikulturell’ og for ‘svart britisk’ eller ‘asiatisk crossover’ eller ‘britisk hybrid’ for New Labours mer sindige, konsernlederaktige engelske stil». Det eneste alternativet var populistisk nasjonalisme. I 2010 definerte Gavin Kelly, tidligere visestabssjef for Gordon Brown, dette prosjektet i Prospect: å supplere «’materialismen’ med et nasjonalt populært prosjekt, forankret i det britiske folks kulturelle ambisjoner og tradisjoner ».

Brown virket rede for oppgaven da han under et foredrag for British Council i 2004 siterte Goodhart sammen med Melanie Phillips og Roger Scruton i rosende ordelag i en detaljert utredning om «britiske kjerneverdier». («Det finnes visselig en rød tråd som løper gjennom Storbritannias historie, der enkeltpersoner kjemper for uavhengighet og frihet fra tyranni.») På en reise til Øst-Afrika året etter erklærte han at: «Dagene da Storbritannia måtte unnskylde seg for fortiden som koloniherrer, er over.» Nå har vel Storbritannia aldri unnskyldt seg, men som sin skotske kollega Niall Ferguson ønsket Brown at britene skulle føle seg stolte over imperiet sitt. Ved en konferanse i 2006 om «det britiske og fremtiden», skisserte Brown en patriotisme i amerikansk støpning, som til og med provoserte David Cameron, da nyutnevnt partileder for de konservative. I mellomtiden gledet Goodhart seg over at «den nasjonale agendaen fokuserer på plikt, samfunnsånd og stabilitet ... lovgivning som innbyr til ‘respekt’, disiplin i skolen, ID-kort, identitet og det britiske». Da Brown flyttet inn i Downing Street i 2007, feiret Prospect det med et omslag som forkynte: «Gordon Brown, intellektuell».

Goodharts romanse med Brown, og med intellektualismen generelt, surnet etter hvert, i så stor grad at han begynte å heie på den «gammeldagse» og «uklare» Theresa May fordi «vi nå har beundret de kognitive elitene og deres fantastiske talegaver lenge nok». Så tidlig som i 2008 merket Goodhart «glidning og forfall» i Browns regime og navigerte i stedet den korte avstanden fra sentrumsvenstre til det reaksjonære høyre. I 2009 hyllet han den nykonservative forfatteren Christopher Caldwell – som har hevdet at muslimene «inntar Europas byer gate for gate» – som en briljant seer, som forstår konsekvensene av å undergrave «nasjonal tradisjon» med «liberal universalisme».

Det er kanskje urettferdig å angripe Goodharts anstrengelser på vegne av et nasjonalt populært prosjekt. Den britiske pressen har konsekvent invitert velgerne til å se sin kamp gjennom immigrasjonens prisme, mot skumle utlendinger. Utfallet er at trangsynthet raskt har blitt stuerent. Camerons beskrivelse av flyktninger som en «sverm», og hans kolleger fra Eton, Zac Goldsmith og Boris Johnson, som kaller Londons muslimske borgermester en «terroristsympatisør», er på linje med en sinnsforvirret manns rop om «Storbritannia først» mens han myrdet et parlamentsmedlem.

Men Goodharts akutte ubehag når det blir snakk om mangfold, gjenspeiler også den dype frykten og usikkerheten som de storbyintellektuelle føler i andre fase av globaliseringen. Terrorangrepet 11. september 2001 og så en serie ydmykende nederlag i krigen mot terror, knuste den illusjonen om overlegenhet og trygghet som vestlige forfattere og journalister delte under den kalde krigen og det euforiske tiåret etter jernteppets fall. Kinas uventede fremvekst på 2000-tallet forsterket den postimperialistiske angsten for at, for å låne et uttrykk fra Sartre, Vesten «sprang lekk overalt».

Opprøret til de utrygge intellektuelle var et forvarsel om opprøret til massene som var rykket opp med roten. I 2006 innrømte forfatteren Lionel Shriver i The Financial Times at hun følte seg fortrengt av immigranter fra Guatemala som hadde «kolonisert» et rekreasjonsområde i New Yorks Riverside Park. («De siste par gangene jeg øvde på forehandslag, følte jeg meg voktet på og lite velkommen.») Shriver hevder at «den tredje verdens omfattende invasjon av den første har begynt», og forutså brexiternes sammenligning av immigrasjon med nazisme. «Storbritannia», skrev hun, «minnes sine innfødtes stolte kamp mot nazistene under andre verdenskrig. Men de fremmede befolkningsgruppene som ankommer, kan medføre at vi opplever militær okkupasjon på nytt – vår nasjon er ikke lenger vårt hjem.»

Shrivers henvisning til modige britiske «innfødte» utelukket millionene av indiske og afrikanske soldater i imperiets hær, som kjempet mot Storbritannias fiender på tre kontinenter. Men motsetningene mellom «oss» og «dem», innfødte og utlendinger, kan ikke formes uten å fortie imperialismens historie, som tvang alle mennesker inn i ett enkelt, grusomt lagdelt rom og gjorde flesteparten til permanente tapere. Vinnerne på lang sikt, som nå blir oppmuntret til å sjekke privilegiene sine, kan ikke påberope seg offerrollen uten å skjule det faktum at erobring og kolonialisering ga dem en uforholdsmessig velstand, makt og intellektuell autoritet.

Skremt av tegnene på nedgangstider begynte noen medlemmer av denne opphøyde minoriteten å forbinde sin egen relative forminskning med en mer generell oppløsning og å dyrke en frykt for storsnutede minoriteter. Deres paranoide konspirasjon ble en del av hovedstrømningene lenge før noen hadde hørt om Breitbart eller Steve Bannon. Den kanadiske journalisten Mark Steyn, som i «America Alone: The End of the World as We Know It» (2006) håper at alle europeere til slutt vil komme til samme konklusjon som serberne: «Kan du ikke avle ut fienden, så slakt dem ned», ble hyllet av Martin Amis som «en som endelig sier det som ikke kan sies». Bruce Bawers «While Europe Slept: How Radical Islam Is Destroying the West from Within» (2006) ble nominert til prisen National Book Critics Circle Award.

Samuel Huntington er bekymret over at latinamerikanerne undergraver det «angloprotestantiske samfunnet» og fordømmer i «Who Are We? The Challenges to America’s National Identity» (2004) multikulturalismen som en antivestlig ideologi. Andre har ment at de vestlige selv har vært de mest fanatisk anti-vestlige. Etter deres mening har en tradisjon for kritisk selvrefleksjon, skapt for å forsøke å håndtere imperialismens, slaveriets og folkemordets ugjerninger, samt to verdenskriger, fanget Vesten i et selvhat. Som Pascal Bruckner beskrev det i «The Tyranny of Guilt: An Essay on Western Masochism» (2006): «Ingenting er mer vestlig enn hatet til Vesten.» I 2011 reproduserte Anders Behring Breivik mange av disse argumentene mot «kulturmarxister» og liberale multikulturalister i sitt manifest på 1500 sider, som han skrev før han drepte flere dusin unge på en sosialdemokratisk ungdomsleir i Norge.

«De intellektuelle, som en gang viste vei for et borgerskap på vei opp, blir til filleborgerskapet i forfallets tid», skrev Arthur Koestler. Ingen steder er dette fenomenet tydeligere enn i britiske medier, som selv på sitt mest reaksjonære pleide å opprettholde et visst vidd og stil. Spectator, som en gang ble så elegant redigert, tjener nå som brorskapshus for et høyrebrorskap som går løs på muslimer og gir hverandre high fives for Brexit.

En av disse er Douglas Murray. Hans boklange harang, «The Strange Death of Europe», er full av Trump-lignende forestillinger om ustyrlige muslimer som dreper og voldtar seg gjennom et tafatt kontinent. I en tidligere bok, «Neoconservatism: Why We Need It» (2006) hevder han at amerikanske nykonservative har en «moralsk klarhet» som gjør det mulig for dem å finne «svar på mange av problemene USA og resten av verden står overfor i dag». Murray forsvarte invasjonen av Irak og foreslo en del amerikanske tiltak for Storbritannias mangelfulle «sosialistiske» økonomi («skjær ned på skattene ... kutt i offentlige tjenester, ja ikke bare kutt, men skjær ned til roten»).

Murrays siste bidrag er en merkelig klagesang fra en homofil ateist, om kristendommens død og tap av Europas gamle kulturelle enhet. Kun noen få personer er verdig ros ifølge ham, blant annet Ungarns Viktor Orbán, som uredd forsøker å bevare et kristent Europa ved å holde muslimene ute, samt medlemmene av Pegida og English Defence League, som ærekrenkes på det groveste av politikere og journalister fordi de fremsetter helt rimelige poenger. Nylige hendelser i USA har også gitt Murray håp. I juli applauderte han «lederen for den frie verden» for å «minne Vesten om sin storhet og forsvare denne storheten uten beklagelser».

Edward Luce, taleskriver for den tidligere amerikanske finansministeren Larry Summers, har få illusjoner i dag om den Washington-konsensusen han en gang bidro til å fremme: «Land som svelget denne oppskriften, ble hardt rammet.» Sosial mobilitet er en vrangforestilling: «Det meritokratiske samfunnet er avløst av arvelig meritokrati». «Det vestlige liberaldemokratiet er ennå ikke dødt», skriver han, «men det er mye nærmere et fall enn det vi ønsker å tro.» Avsvergelsen hans kan bli for drøy kost for mange kommentatorer fra generasjonen etter den kalde krigen, som fortviler over Trumps fremvekst og kjenner nostalgi for de gode gamle dager med «liberal orden». Som Fareed Zakaria skrev i sin engstelige anmeldelse av «The Retreat of Western Liberalism» i The New York Times: «Vi fortjener alle kritikk for ikke å ha oppdaget ‘de forbigåttes fenomen’, men det finnes fremdeles gode nok grunner til å omfavne og opprettholde en liberal internasjonal orden.»

Nå har det seg slik at Luce er en mer resolutt liberal internasjonalist enn Zakaria i sin tro på at Modis India ville forsvare det vestlige demokratiet bedre enn noe vestlig land. Luce klarer riktignok ikke helt å løsrive seg fra ideologien til sin sosiale og faglige krets. «Washington støttet aspirerende demokrater over hele verden under den kalde krigen», skrev han nylig i en avisspalte. Dette er en snedig forvrengning av fakta.

Luce beundrer Mark Lillas «uovertrufne liberale meritter» og siterer formaningene hans i en kommentar i The New York Times: «De liberale bør huske at den første identitetsbevegelsen innen amerikansk politikk var Ku Klux Klan, som fremdeles eksisterer. De som vil være med på identitetsleken, bør være forberedt på å tape den.»

Verken Luce eller Lilla tenker på å si noe om at mektige hvite menn drev med identitetsleken over hundre år før Ku Klux Klan ble grunnlagt, eller at utestengning på grunn av rase lenge har vært en sentral del av den liberale universalismen. Lilla, som lovpriste grunnlovsfedrene for å ha «klart å opprette et statssystem grunnet på garanterte rettigheter», beskriver i sin nye bok utsikten fra Mount Rushmore (og Paris, der han som intellektuell ekspert på fransk historie ser ut til å ha rendyrket sitt merkelige fargeblinde syn på likeverdig borgerrett). Republikkene i Frankrike og USA, som lovet demokratiske rettigheter til alle, opprettholdt samtidig et globalt hierarki der disse rettighetene var forbehold noen få og forbudt for de andre. USAs egne talsmenn for selvinnlysende sannheter nektet kvinner stemmerett, slavebandt de svarte og utryddet indianerne. Segregering ble ikke avskaffet før i 1960-årene, og utestengende identitetspolitikk har derfor stått sentralt i det amerikanske demokratiet. Nixons «sørlige strategi» og Reagans krig mot narkotika klarte å fyre opp under flertallstyranniets frykt for mørkhudede minoriteter. Ved å beskrive latinamerikanske og muslimske immigranter som eksistensielle trusler mot USA, spilte Trump et spill som grunnlovsfedrene laget reglene til: gjøre rasediskriminering til solidaritetsgrunnlag blant eiendomsbesittende hvite.

Lilla bruker ikke mye tid på de historiske ofrene for majoritetenes mektige identitetspolitikk. Ifølge ham er Black Lives Matter «med sin Mau Mau-taktikk et lærebokeksempel på hvordan man ikke bygger solidaritet». «Vi trenger ingen flere demonstranter», forkynner han, «eller krigere for sosial rettferdighet». I stedet trenger vi «flere borgermestere» og politikere som har visjoner om, slik Reagan og Clinton tilsynelatende hadde, «et felles beste».

Lilla gjentar også sin tidligere påstand om at det i hovedsak er universitetenes lettroende kultur- og multikulturalismestudenter som har skylden for valget av Trump, ikke at det var en konsekvens av et katastrofalt tap av arbeidsplasser, pensjon, hjem og selvrespekt. Lilla sier at han er «sjokkert» over den «ideologien som er institusjonalisert på høyskoler og universiteter, og som fetisjiserer individuelle tilknytninger og gruppetilhørighet, applauderer selvoppslukthet og kaster en mistankens skygge over enhver anvendelse av et universelt demokratisk ‘vi’.»

Slik Lilla fremstiller det, virker stor økonomisk nød som et mindre viktig fenomen enn protestbevegelsen Rhodes Must Fall. Han mener at minoritetsforkjempere som krever en slutt på historisk urettferdighet, uten grunn provoserer og støter bort en ærlig majoritet, en majoritet som består av den hvite arbeiderklasen eller inngrodde Somewheres. Uttrykket hans Social Justice Warriors, «krigere for sosial rettferdighet», gjør narr av kampen for anerkjennelse og verdighet for folk som ikke bare har lidd under høyre­sidens utilslørte identitets­politikk, men også under den unnvikende atferden til de «hvite moderate» – som Martin Luther King en gang beskrev som en større hindring enn Ku Klux Klan.

Men det er Lillas spotske referanse til «Mau Mau-taktikk» som bekrefter mistanken om at en angloamerikansk intelligentsia konfrontert med den politiske og intellektuelle selvsikkerheten til tidligere stille eller usynlige minoriteter, og frustrert av deres tilsynelatende manglende evne til å ta tilbake kontrollen, var forløperne til brexiterne og trumpistene. «The Once and Future Liberal» forklarer hvorfor ropene «sjekk privilegiene dine» fra slavenes etterkommere hele tida ble høyere.

Lillas kritikk av minoritet-ismen kom akkurat da Trump klarte å remobilisere det hvite flertallstyranniet (majoritarian-ismen). Selv om den kom på et særdeles upassende tidspunkt, ble den likevel ivrig omfavnet av de ivrige sentrumstilhengerne, som ikke klarer å motstå fristelsen til å legge skylden for Anglo-Amerikas politiske kalamiteter på de bortskjemte minoritetene. «Trump og hans tilhengere», skrev Simon Jenkins i The Guardian etter at de hvite nasjonalistene demonstrerte i Charlottesville, «nærer seg på giften fra sine liberale plageånder». Kanskje slike omvendte konklusjoner er uunngåelige om sentrums­eliten fortsatt tier om egne misgjerninger og nederlag. Kanskje er det obligatorisk å gå løs på kulturmarxister og identitetsliberale hvis du mener at Reagan og Clinton, to som ivrer for fengsling av afroamerikanere og foretar store kutt i trygdeordningene, kan fremme et felles beste, og om ditt dypeste ønske er at folk som Brown og May skal få dominere politikken i en generasjon.

«De fleste hvite jeg har kjent», skrev James Baldwin en gang, «ser ut til å sitte fast i en merkelig nostalgi, en drøm om en forsvunnet tilstand av trygghet og orden.» I dag er de lærde langs Atlanterhavskysten like definert av en lengsel etter det gamle regimet som de fine folkene som forsvarer Robert E. Lees ære. Det gjenstår å se om Amerika, Storbritannia, Europa og liberalismen kan gjøres store igjen. Men det virker allerede klart at den hvite overherren i Det hvite hus og mange av hans motstandere streber mot samme mål: å utsette stengetiden for sine egne hager i Vesten.

© London Review of Books

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Artikkelen er oppdatert: 19. desember 2017 kl. 16.51