Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Dag Østerberg var en intellektuell oase i en akademisk offentlighet truet av ørkenspredning, skriver Rune Slagstad.

Metasosiologen

Dag Østerberg (1938–2017) var en egenartet sosiolog – egenartet også i det at han som sosiolog var en skikkelse i norsk åndsliv. Østerberg var en sosiologisk tenker med ett vedvarende prosjekt: metasosiologien, forstått i den dobbelte betydning av «meta»: refleksjon over sosiologi og tenkemåter etter den. Prosjektet ble slått an allerede i hans første studie, magistergradsavhandlingen «Den sosiale realitet» (1961), med undertittelen «metasosiologiske undersøkelser». Den var «banebrytende», ifølge Ragnvald Kalleberg; «eklektisk», var Østerbergs noe mer beskjedne egenkarakteristikk. Begge har noe for seg. Studiens noe eklektiske sammenstilling av anglo-amerikansk sosiologi (Parsons, Merton, Lundberg) og kontinental fenomenologi (Merleau-Ponty, Sartre) var en original videreføring av Hans Skjervheims retningsgivende studie «Objectivism and the Study of Man» (1959). Den bar bud om noe nytt ikke bare i norsk sosiologi, men også der; den var opposisjonell i forhold til den hegemoniske, kulturradikale «opposisjonssosiologi».