Klassekampen.no
Torsdag 26. oktober 2017
Det er en klar sammenheng mellom trakassering og mannsdominans. Løsningen er kjønnsbalanse.
Filmbransjens fryktkultur

Kronikk

Etter at jeg tilsluttet meg forslaget om en 50/50-kjønnsbalanse i filmbransjen i en Klassekampen-artikkel sist helg, har jeg fått noen tvetydige tekstmeldinger fra mine mannlige produsent-kolleger. Artikkelen satte den seksuelle trakasseringen som rulles opp under emneknaggen #metoo i sammenheng med usunne maktstrukturer i bransjen. Etter at enkelte har forsøkt å skremme meg til taushet, kjenner at jeg må være enda tydeligere på hvorfor jeg tar et slikt standpunkt.

Jeg har for det meste fått høre at det er topp at jeg som mann står på barrikadene for en så viktig sak, men ... Hver gang kommer det et men. Jeg får høre at omfanget kan ikke være så stort i Norge. Jeg blir fortalt hvor farlig det jeg sier vil være for norsk film og kvaliteten av det vi lager. Jeg får slengt etter meg at jeg har ikke vært i bransjen lenge nok til å begripe de negative konsekvensene av hva jeg stiller meg bak. Jeg får servert at selv kvinnelige produsenter klarer ikke å nå 50/50-målet, fordi det er prosjektene som vinner frem – og ikke hva man har mellom beina.

Men det er ikke så rart at også kvinnelige produsenter sliter med å nå 50/50 målet på egen hånd i dag, for en balansert kvinneandel er like mye et rekrutteringsproblem. Ta meg som et eksempel: Jeg er en av svært få spillefilmprodusenter med flerkulturell bakgrunn i bransjen, og nesten samtlige av mine prosjekter er knyttet til filmskapere som har flerkulturell eller minoritetsbakgrunn. Det er først i det siste at jeg har hatt anledning til å sette dette arbeidsmønsteret i en sammenheng: Nemlig at jeg litt ufrivillig har funnet veien til produsentyrket fordi etablerte filmprodusenter ikke prioriterer mangfold.

50/50-kjønnsbalanse vil løfte kvinner i alle nøkkelroller både bak og foran kamera. Jeg mener ikke at kvotering er det eneste virkemiddelet for å oppnå dette, men når det viser seg at markedet over tid ikke klarer dette på egen hånd, må jo noe gjøres. Kvotering vil sørge for at det vi ser på lerretet og skjermene sammenfaller mer med hvordan samfunnet er ellers. Burde ikke dette være en forutsetning for at staten skal fortsette å finansiere norsk film? Det er et demokratisk og sosialt problem at vi med makt til definere vår kultur og forme en voksende generasjon, ikke har sørget for bedre kår for mangfold.

Jeg støtter ikke om et slikt tiltak i kraft av at jeg er en erfaren filmarbeider, eller fordi jeg er en mann, men fordi jeg selv har opplevd trakassering på jobb. Når jeg tar dette standpunktet, er det fordi jeg vil bidra til å skape en trygg arbeidsplass for kvinner som menn.

Jeg har kjent på konsekvensene av diskriminering, og jeg har opplevd den avmakten så mange kvinner beskriver. Selv om politiet behandlet trakasseringen som hatkriminalitet, tok det meg seks måneder før jeg turte å kreve at det skulle få konsekvenser for gjerningsmannen. Resultatet var at arbeidsgiveren la lokk over saken og vedkommende fikk si opp selv med beste skussmål, fordi man var glad for å bare bli kvitt problemet. Nå får han være noen andres problem i en ny jobb i samme bransje, fordi ingen tør å gjøre det som kreves.

Når man er utsatt for trakassering og overgrep på jobb, skal dette selvsagt rapporteres til tillitsvalgte, arbeidstilsynet og politiet. Vi har tiltak for dette allerede, men når mange opplever en frykt for å melde ifra, snakker vi om et sykdomstegn som vi må ta på alvor. Arbeidsgivere vet ikke nok og har ikke rutinene på plass. Når det ikke finnes tilstrekkelig med personer på ledernivå som forstår hva det betyr å bli utsatt for seksuell trakassering, overgrep, hatkriminalitet og rasisme, så blir det til at man bare gir opp.

Det er vanskelig å unngå å se trakassering og diskriminering i sammenheng med mangel på representasjon i filmfeltet. Selv om kvinner er i stand til å være like brutale som menn, viser forskning at menn mye oftere står bak overgrep og trakassering enn det som blir rapportert inn om kvinner. Dette bunner nok i holdninger som ikke har noe med filmfeltet å gjøre, men jeg kan tenke meg at vi tiltrekker oss noen «råtne epler» i filmbransjen fordi vi har så tydelige maktstrukturer.

Filmbransjen er egentlig et fantastisk sted å arbeide, og man får realisert makeløse opplevelser som vi deler med så mange. Men når vi er helt alene med andre, hender det at vi går over en grense. Når ingen kan arrestere oss, sier vi forkastelige ting fordi vi kan – og kanskje rekrutterer vi enda en mann inn i klubben mens vi holder en kvinne ute. Vi i filmbransjen elsker å finne anledninger til å feire oss selv, og våre møtearenarer er alltid forbundet med drikke og festing. Alkohol og dårlige holdninger er en giftig miks; faktisk kan den være en livsfarlig dans for noen.

Som mann får jeg sjelden vite om de opplevelsene som rulles opp nå, men jeg har dessverre vært vitne til varianter av det. Ingen kvinner har betrodd seg til meg om at de har opplevd seksuell trakassering, men jeg har møtt dem som har blitt vraket fra en jobb på grunn av sitt kjønn. Og jeg har jeg fått flere henvendelser fra filmskapere som opplever filmbransjen som brutal på grunn av deres flerkulturelle bakgrunn. Virkeligheten kvinner beskriver under #metoo-knaggen er veldig enkelt for meg å forstå, og jeg er overbevist om at det er en sammenheng mellom skeiv representasjon og fryktkultur.

Jeg støtter derfor oppriktig kvinner som Nina Barbosa Blad og hennes arbeid for å få oppmerksomhet rundt 50/50-kjønnsbalanse og mer mangfold i bransjen.

Kvinner i nøkkelroller betyr ikke at norsk film blir fattigere eller av dårligere kvalitet. Tvert imot viser all forskning at kvinner er bedre på inkludering og mangfold enn sine mannlige kolleger. Bevisstgjøring rundt mangfold i filmbransjen tror jeg bare vil sette oss i stand til å forme en kultur som er representativ – både for oss som jobber med den, og ikke minst dem som betaler for å se og oppleve det vi lager.

Hvorfor kulturminister Linda Hofstad Helleland ikke makter å se sammenhengen mellom trakassering og den skeive representasjonen i filmfeltet, fremstår for meg som en gåte. Dette er et problem for mange; det er også mitt og ditt problem. La oss snakke om det.

khalid@theend.no

Artikkelen er oppdatert: 6. desember 2017 kl. 10.59