Klassekampen.no
Mandag 23. oktober 2017
Den grufulle skjærsilden
Før kirkens apparat var bygd ut, var det familien som måtte ta ansvar for at sjelene ikke havnet feil sted.

religion

Bønnene om sjelehjelp er en av få kilder til kristen innflytelse på 1000-tallet. Reising av minnesteiner var noe som de rike og mektige ættene holdt på med, og de standardiserte formlene som er slengt på de tradisjonelle minneinnskriftene, kan tyde på at det dreier seg om en nymotens kristen gravskikk adoptert av overklassen.

På den andre siden foregikk det misjonering i Sverige fra 800-tallet slik at kristne forestillinger kan ha grepet dypere inn i men­neskenes bevissthet enn hva sagaene forteller.

Det dypeste helvete

Forestillingen om at mennesket var syndig og trengte Guds hjelp og nåde for frelse, var ny i den norrøne kulturen. De islandske og norske homiliebøkene, prekensamlingene fra 1100- tallet, viser at prestene la stor vekt på disse forestillingene i formidlingen av kirkens budskap. Dette gjaldt sannsynligvis også for de første misjonærene.

Frykten for helvete og håpet om frelse var ikke abstrakte ideer, men de ble forbundet med fysiske realiteter. For de frelste ventet evig lykke i paradis, mens de fortapte var dømt til evig pine. I kristne tekster er helvete delt opp i tre avdelinger hvor den øverste var et jordisk helvete, den andre skjærsilden og den tredje helvetes-pytten, det dypeste hvor de fortapte skulle brenne i en evig ild.

En slik lagdeling finner vi også i den norrøne mytologien, hvor underverdenen er delt i ni heimer med Nivlhel som den nederste. Dit ned kommer døde fra Hel. Med kristningen ble dødsgudinnen Hels rike til et straffested, helvíti, Hels straff. Forestillingene om helvete og straffene der ble ut­brodert i folketroen hvor elementer fra den norrøne mytologien ble blandet inn.

En liten sjelevask

Læren om skjærsilden representerte noe nytt og bygde på forestillingen om at sjelene kunne renses for synd for å komme til paradis. Læren om skjærsilden (skírslareldr: «renseilden») ble utviklet på 1100-tallet. De gjenlevende kunne forkorte tiden i skjærsilden ved hjelp av botshandlinger, sjelemesser, gaver til kirken og etter hvert avlat, at prestene kunne ettergi synd.

På 1000-tallet i de skandinaviske land var dette kirkelige apparatet som sørget for sjelehjelp, ennå ikke utbygd. Bønnehjelpsformlene viser således et tidlig stadium av sjelehjelpen hvor den kollektive omsorg for medlemmer av ætta var viktigere enn personlig fromhet.

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 10.34