Klassekampen.no
Fredag 20. oktober 2017
Mørke utsikter: Rett utenfor Bergen sentrum bor Siri Økland i et idyllisk hus som trolig er representert på utallige japanske turistbilder. Her sammen med hunden Lana.
Sykdom
Tett på døden – og livet
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Siri Økland lever med en alvorlig kreftsykdom. Å snakke og skrive om kreften har ikke bare vært naturlig, men også helt nødvendig for henne.

Å forstå at du skal døy er som å få barn, berre med motsett forteikn, heter det i avslutninga av fotoboka «Det står til liv» av Siri Økland.

Bare 37 år gammel får trebarns­moren den første kreftdiagnosen. Hun er på vei ut i jobb etter sin tredje barselpermisjon og har barn på fem og ni år i tillegg til den aller minste.

Dagen etter hun får den umulige beskjeden, velger minstejenta å ta sine første skritt.

Idet Økland baler med i det hele tatt å forstå beskjeden, viser minstejenta henne noe viktig.

Fakta:

SIRI ØKLAND

Alder: 50.

Sivilstand: Gift. Tre barn.

Yrke: Ufør, jobber tidvis som journalist i Bergens Tidende.

Hvor er du i livet? Bortsett fra det at jeg skal dø av kreft, er jeg der jeg vil være. Faktisk.

På sparket

Hvilke bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Da må jeg svare noe fra det siste året. «Arv og miljø» av Vigdis Hjort var veldig, veldig klok. Det er lenge siden jeg hadde en så intens leseopplevelse. Jeg bar boka med meg overalt. Hadde jeg fire minutt, så leste jeg fire minutt.

Hva er din favorittfilm?

– Jeg er ikke typen til å holde meg med favoritter. Men en fersk opplevelse er dokumentaren «Natta pappa henta oss» som ble vist på Bergen internasjonale filmfestival. Den klarte å både overraske meg og gripe meg skikkelig.

Hva slags musikk hører du på?

– Jeg er nesten altetende, og hører på alt fra visesang til metal. Men generelt liker jeg musikk jeg knytter sterke følelser til og der tekstene betyr noe.

Oppdrift i nedturen

Vi møter Økland hjemme i det tre­etasjes trehuset på Sydnes så nærme Bergen sentrum som det er mulig å komme. Ifølge Økland finnes huset i turistmotivbydelen på utallige japanske fotografier.

Over vann og mørk sjokolade, med den unge svenske lapphunden Lana på gulvet, forklarer hun hvorfor fortellingen om datterens første skritt ble en av 47 tekster i boka.

– Det å få en beskjed som snur opp-ned på alt, samtidig som hun slipper seg for første gang – det var en oppdrift i det øyeblikket som jeg ville formidle. Dette viser til en konkret opplevelse, men er med fordi jeg synes det fungerer litterært.

Kontrasten mellom datterens skritt og sykdommens alvor forteller om noe større en selve situasjonen.

– De første skrittene er en viktig hendelse i ethvert menneskeliv. For meg ble sammenfallet mellom diagnosen og det at hun reiste seg en slags påminnelse om livets storhet.

Spontant forfatter

Økland er utdannet litteraturviter, men har jobbet som journalist i TV 2 og Bergens Tidende siden hun var ferdigutdannet på 1990-tallet. Hun er fra Sunnhordland og datter av forfatter Einar Økland. Siri Øklands tekster og foto beskriver livet med uhelbredelig kreft og hvordan de siste 13 årene siden hun først fikk påvist brystkreft, har preget livet og hverdagen.

– Du sier du aldri har drømt om å bli forfatter og aldri vært fotograf. Likevel er du blitt forfatter av en fotobok?

– Gjennom årene har folk spurt meg om jeg hadde en bok i magen, men jeg har alltid svart et helt ærlig «nei» til det. For første gang i mitt liv skrev jeg tekster som ikke var jobb og som jeg tenkte det faktisk var naturlig å dele. Det hele startet veldig intuitivt og spontant, og har siden vært en stor glede å jobbe med.

Det som nå har blitt til bok, begynte for to år siden som en Instagram-konto. Midt i den mest alvorlige sykdommen fant hun et prosjekt som ga mening utover henne selv.

– Det handlet ikke om et behov for å dele noe om meg selv, det var ikke som i «Siri snakker ut om den vonde tida». Langt der ifra. Men jeg satt på et materiale, det er klart. Det givende for meg har vært ordgleden og skapergleden i dette.

Instagram-bok

Hun beskriver oppstarten som en «raptus» da hun for litt over to år siden var på vei til å legge seg, men fikk en innskytelse om at hun heller ville skrive. Hun åpnet pc-en, og så kom tekstene.

– Jeg ble overrasket selv. Helt uten noen plan «kom det til meg» – jeg vet ikke noen annen måte å si det på.

Denne skrivegleden valgte hun å ta på alvor.

– Jeg fulgte innskytelsen om at dette kunne publiseres. Kanskje kunne det blitt et manus, men jeg følte ikke at jeg hadde god tid og ville heller dele med en gang, uten at det ble tungvint og mye styr.

– Hvorfor akkurat Instagram?

– Jeg var glad i Instagram fra før, og jeg likte tanken på å koble tekst og bilde. Jeg opprettet derfor en egen konto til dette, som jeg så på som et estetisk prosjekt.

Økland ble siden kontaktet av forlag for å gi ut bok basert på de samme Instagram-tekstene. Hun har utvidet og omarbeidet stoffet til bokutgivelsen.

Kommentaren om bilen

Alle som har opplevd livets alvor tett på kroppen, enten som syk selv eller tett pårørende, vet at forholdet til omverden blir satt på en slags prøve. Folk rundt deg forandrer seg, det er vanskelig å snakke, og noen blir helt borte.

Økland skriver også om forholdet til dem som står utenfor den aller nærmeste sirkelen av familie og venner. «Klønete spørsmål finst ikkje, du kjenner lett igjen ein tanke god, eit hjarte varmt», skriver hun. For Økland henger dette sammen med at åpenhet hele tida har vært viktig.

– Det å snakke om kreften har ikke bare vært naturlig, men også helt nødvendig. Det ville koste meg mer å legge bånd på meg.

Familiesituasjonen gjorde også åpenhet praktisk nødvendig. Om ungene skulle få vite det av noen andre, ville det vært mye verre enn den helt umulige oppgaven det er å si det selv.

– Når du er en familie på fem, så griper en sykdom og ikke minst behandlingen så mye inn i livet ditt at du må snakke om det. Det er ikke strevsomt for meg å bli spurt på Kiwi hvordan det går. Noen vil ikke ha de spørsmålene, men for meg er det naturlig.

Men også en annen ting har Økland merket. En kommentar gjentar seg. Hun skriver: «Berre éin ting kan du ikkje lika, at folk seier til deg: Me skal alle døy, eg kan bli påkøyrt av ein bil i morgon. Du smiler oftast stille til dei mange som prøver å trøysta deg og seg med dette. Forstår det godt, dei vil jamna ut noko farleg. Men er det rette dagen, hender det du svarer: Det er ikkje heilt det same. Har du sett deg ned med ungane dine og fortalt at du skal døy av den bilen?»

– Det er påfallende hvor ofte den kommentaren kommer. Det er en dårlig sammenligning. For det første har jeg også bilen som kan kjøre på meg i morgen, i tillegg til kreften. For det andre er jeg allerede truffet av bilen. Nå venter jeg på at den skal rygge tilbake over meg igjen, sier Økland.

Hun synes det er påfallende hvordan akkurat den kommentaren har festet seg hos folk, men understreker at hun ikke skriver dette for å dømme noen. Hun vil bare dele en observasjon.

– Det er mye bedre å si noe eller gi en klem enn å la helt være. Jeg liker ikke å gi råd, men skal jeg si noe, må det være at man som frisk godt kan tåle den lille risikoen det kan være å tråkke noen for nær. Selvsagt varierer det om og når en alvorlig syk ønsker fokus på sykdommen, men ved å prøve seg forsiktig fram, kan man lett gjøre retrett uten at stor skade er skjedd.

Hun forklarer at omtanken man viser, vil bli oppfattet selv om man skulle bomme på tid og sted.

– Ved å late som ingenting lar man det være opp til den syke å gjette seg til hvorfor det ble så stille.

– Hvorfor tror du det fremdeles er så vanskelig å snakke om kreft?

– Tidligere hadde kreft langt større dødelighet enn i dag, og sykdommen har nok fremdeles et langt etterslep av assosiasjoner til dårlige prognoser. Selv om ikke all kreft kan kureres, er det heldigvis ikke lenger slik at kreft er ensbetydende med død. Veldig mange blir friske.

Livet med døden

Det er altså gått 13 år siden Økland først ble syk. Siden den gang har det vært både lange, gode, friske perioder med normalitet og store nedturer med tilbakefall og kreftkurer som mørbanker en allerede sliten kropp. For tre år siden kom beskjeden om den siste spredningen, og nå er det de siste verktøyene i kreftlegenes verktøykasse som prøver å holde sykdommen i sjakk.

– Den store endringen i måten man tenker om livet på og følelsen av liten tid kommer først når du får beskjed om at det er uhelbredelig. Da jeg fikk kreft første gang, kom døden inn som en teoretisk mulighet, men jeg var trygg på at det skulle gå bra. Den gangen handlet det om å holde ut veldig mye herk og juling for å bli frisk.

Hun forklarer at boka ikke handler om at noen skal synes synd på henne; det er ikke hun som er hovedpersonen.

– Jeg håper ikke folk vil synes synd på meg når de leser. Hadde poenget vært min historie, ville jeg brukt mange flere ord, men det var noe annet jeg hadde lyst til å gjøre. Jeg ville gi glimt og refleksjoner, og at teksten skulle stå uavhengig av meg selv.

– Tror du denne boka kan bidra til en ny måte å snakke om kreft og alvorlig sykdom på?

– Det blir jo et møte der, mellom leseren og teksten, og forhåpentligvis kan dette møtet gi en mulighet for ettertanke. Ikke bare om alvorlig sykdom, men om livet som sådan, sider Økland.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 15.36