Klassekampen.no
Onsdag 18. oktober 2017
Kinesisk teater

Nylig var jeg i antikvariat for å finne en god oversettelse av Oscar Wildes «The Picture of Dorian Gray». Ble stående og bla i en annen bok, Nordahl Griegs «Kinesiske Dage» (1927).

Grieg har et kapittel om en aften – det ble en hel natt – i teatret i Peking. Han er med en venninne, Nadine, for å se Kinas største skuespiller, Mei-Lan-Fang. I fem timer ser de forskjellige stykker, stadig ventende på den store skuespiller. Plutselig, skriver Grieg, en isnende stillhet i salen. Så brister den ut i et villdyrsknurr. Opphisselse. Forbitrede små rop. Skuespilleren gjorde en feil, forklarer Griegs venninne. Det finnes ubrytelige, årtusengamle regler om hvordan man skal bevege seg, hvor mange skritt de skal bruke over scenen.

Men hvor bliver Mei-Lan-Fang? Klokken fire om morgenen kommer han inn på scenen. Han er så stor at hans lune er folkets lov, forteller Nadine. Han svever som en sky av hvit silke over scenen, løfter armen. Og teatret er i flammer i samme øyeblikk, skriver Grieg. De vet akkurat hvor skjønn og sjelden den armbevegelsen er. Mei-Lan-Fang er en ung mann med porselensaktig finhet over sitt vesen. En Østens Dorian Gray kommer imot oss, sier Grieg da han dagen etter er buden hjem til den berømte skuespiller. Han bor i et palass. Tjener ti tusen kroner pr. aften. Like treffende i sine karakteristikker av mennesker han møter i sin vidløftige og av og til farefulle ferd i Kina, er Grieg.

I 1921 var det kinesiske kommunistparti stiftet i ytterst ustabile indre forhold. Det nasjonalistiske Kina hadde to fronter: mot stormaktene og mot Chang Tso-Lin, Nord-Kinas ukronede hersker. Grieg treffer ham. Og sier at Chang Tso-Lin retter ikke sine øyne, men sitt smil mot meg. Milde Gud, for et pokeransikt denne mann må ha. Han er i Shanghai og treffer enken etter Sun Yat-sen (president til 1925) og kaller henne Kinas Jeanne d’Arc og Florence Nightingale i samme person! Og han treffer Borodin, den store russiske revolusjonsekspert, avskjediget for sine brysomme meninger da han var ansatt i Nobels oljekonsern i Kaukasus. Og Grieg er betatt.

Kineserne har retten til sitt eget land, skriver Grieg. Og refererer samtale med en engelskmann: Landsbysystemet er Kinas hjerne, basert på en leders brutalitet. Innerst inne utstår ikke kineserne frihet, likhet, brorskap. De har en hemmelig drøm om en rå vilje over seg. Det er et av de mange feminine trekk ved dette folk. (sic)

I møte med Borodin er tonen en annen, for Borodin sier: Men hva vi først vil ha i Kina, er en ærlig regjering. En ærlig regjering. Tenk Dem i Deres land om man gikk til valg på et slikt program. En så selvsagt ting.

Nordahl Grieg gav oss de inderligste kjærlighetserklæringer til vårt eget land. Men han måtte først se, verden, for å komme tilbake.

kvlunde38@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 20. november 2017 kl. 14.30