Klassekampen.no
Tirsdag 17. oktober 2017
Det er vanskelig å følge arbeidslinja om man ikke klarer å stå på beina.
Slitasjeskader

Én av fire har tyngre jobb enn hva de har godt av, skrev Ebba Wergeland i Arbeidervern fra 2003. Automatisering og roboter har ennå ikke overtatt, det er fremdeles folk som har tungt fysisk arbeid. Om noe, så er prestasjonskravet høyere i dag enn i 2003. Det er mer som skal gjøres i løpet av 7.5 time.

Og folk blir syke. Rygg og skuldre får nok. Arbeidspresset sliter også på den psykiske helsa.

Selv i spedisjonsbransjen, som preges av innleieproblematikk og gjennomtrekk, finnes det de som har så godt som all sin arbeidserfaring fra denne bransjen. På tross av slitasjeskader så må vi forberede oss på å stå i arbeid enda lengre.

Allikevel er det fryktelig irriterende når vi blir syke. De fleste (overraskende mange tenker jeg noen ganger) ønsker å gå på jobb, bidra og møte arbeidskamerater. Men så møter du krav som er umenneskelige, eller som du ganske enkelt ikke klarer å oppnå etter fylte 30 år.

Hver dag skal man slite for å nå bedriftens satte KPIs (Key Performance Indicators). Når måltallene er satt av sjefer som aldri har løfta noe tyngre enn utskriften av en powerpointpresentasjon, så bli jeg forbannet. For de ser ikke sliterne.

Det er ingen interesse for mennesket utover det du forventes å produsere. Vi blir fortalt av politikere at vi skal motiveres til å arbeide, og gjerne ved hjelp av en pisk kalt insentiv. «Vi må tørre å snakke om sykelønn og karensdager» sies det.

Hva med å tørre å snakke sant? Vi skal straffes om vi blir syke. Om vi slubberter trenger mer enn et spark i ræva for å komme oss opp om morran, så kanskje det hjelper om vi får lavere lønn. Enda lavere lønn. For det er åpenbart hvem som må gå syk på jobb og hvem som har «hjemmekontor», eller kan avspasere.

Realiteten er at regnestykket ikke går opp. Om det forventes at man skal stå i arbeid til man er 70, men uten at sykefraværet skal øke, er man i beste fall naiv.

Selv Supermann hadde fått ryggvondt etter 30–40 år på et lager eller en terminal.

De fleste av oss har ikke blitt velsignet med superevner, vi er vanlige folk. Og som alle blir vi skrøpeligere med alderen. Ifølge Nav er muskel-og skjelettlidelser og psykiske lidelser det som gir de lengste fraværsperiodene.

For oss er insentiver presentert av en politiker eller en sjef med moralskt kompass som ei badeand, kryptonitt. Det er vanskelig å følge arbeidslinja om man ikke engang er i stand til å stå på beina.

Nå må dere politikere og sjefer bestemme dere: Enten tåle sykefraværet, eller vær ærlige nok til å si at vi som «human resource» ikke lenger har noen nytteverdi. I motsetning til Clark Kent, skjer det ingen store forandringer med oss i en telefonkiosk. Finner vi en, får vi ringe og bestille avtale hos Nav.

monkechi2002@yahoo.no

«Selv Supermann hadde fått ryggvondt etter 30 år på et lager»

Artikkelen er oppdatert: 20. november 2017 kl. 14.15