Klassekampen.no
Mandag 16. oktober 2017
Dagens ferjer og svingete veier gjør det lett å glemme at Sogn og Fjordane en gang lå tett på makta.
Mellom sentrum og periferi
Det var langs kysten Harald Hårfagre hadde sine kongsgårder, og det var her nye impulser kom inn til Norge.

fylkeshistorie

Det første stedet i Norge som fikk plass på UNESCOs verdensarvliste, var Urnes stavkirke. For å komme dit må man ta en ferje fra Solvorn som tar et dusin biler. For å komme til Solvorn må man ta opptil flere ferjer og kjøre svingete veier.

Sogn og Fjordane er i dag kjent som «annerledesfylket», fylket uten noen ordentlig by, i motsetning til sine mektige fylkesnaboer, og fylket der sentrum ikke ligger ute langs kysten, men lenger inn i landet. Om varselslampene for Sogn og Fjordane er røde eller grønne, avhenger av øynene som ser. Befolkningsutviklingen peker nedover, men de som bor der, scorer høyt på trivsel og skoleresultater. Snart vil lampene heller ikke lyse, for fylket er i år nedlagt, rett etter at det feiret sitt 250-årsjubileum i 2013.

Fakta:

«Soga om Sogn og Fjordane»:

• Tirsdag 17. oktober blir et nytt firebindsverk om Sogn og Fjordanes historie lansert på fylkestinget i Florø.

• Verket blir også presentert på Førde­huset, på Sogn Folke­museum og Nordfjord Folkemuseum.

• «Soga om Sogn og Fjordane» springer ut av et forskningsprosjekt ved Høgskulen i Sogn og Fjordane og Høgskulen i Volda.

• Redaktørene er Ola Svein Stugu og Hans Jacob Orning.

Tett på makta

Men historisk er Sogn og Fjordane et område som ligger tett på maktens sentrum. I middelalderen lå Urnes som en bomstasjon på sin tids E6 ved Sognefjorden der den har gått over i Lustrafjorden. Det var den gang land skilte og vann bandt sammen.

Norge har sitt navn etter Norvegr, nordveien som ble beskrevet allerede før år 900 av handelsmannen Ottar. Og sentrum langs Norvegr lå på Vestlandet. Det var langs kysten Harald Hårfagre hadde sine kongsgårder som han reiste mellom. I denne leia lå Sogn og Fjordane sentralt. I det første regionale retts­fellesskapet vi kjenner til, Gulatinget, var Sogn og Fjordane to av de tre fylkene, i tillegg til Hordaland. Tingstedet lå i Gulen, sør for munningen av Sognefjorden, i dagens Sogn og Fjordane.

Ifølge Snorre Sturlason var Harald Hårfagre fra Vestfold, men hadde morsslekt fra Sogn. Nyere studier har stilt spørsmål ved Haralds forbindelse til Vestfold, og det gjør at vi kan spørre om ikke Harald kom fra Sogn.

Mer usikre tradisjoner knytter sagahelten Fridtjof den frøkne til Sogn, der han ble konge etter sin svigerfar kong Bele. Vi tror ikke på dette lenger, men det gjorde den tyske keiser Vilhelm II, som i 1913 reiste den 22 meter høye statuen over Fridtjof på Vangsnes.

Møteplassen i vest

Sogn og Fjordanes beliggenhet gjorde det til et hotspot da det ble utviklet havgående vikingskip. Fra Solund ytterst langs norskekysten er det kortest over havet. På en klar dag kan man se Shetland, og seilasen over tok ett døgn i godt vær. Til sammenlikning tok det normalt en uke fra Bergen til Island, Oslo eller Nidaros – vel å merke hvis det var godt vær, i uvær ble reisetiden mangedoblet. Dette sier også noe vesentlig om hva «Norge» var på den tiden.

Den første islending, Ingolf, seilte i 874 ut fra Dalsfjorden i Sunnfjord til sagaøya, og i løpet av femti år reiste rundt 10.000 mennesker over, sannsynligvis mer enn ti prosent av folketallet i «Norge» på den tiden (at det var et problem går fram av at kongen innførte en avgift – landøre – for å forlate landet).

Kristendommens vugge

Impulser utenfra fenget tidlig i Sogn og Fjordane. Et sekstitalls steinkors på Vestlandskysten er vitnesbyrd om at kristendommen var kjent lenge før de to Olavene (Tryggvason og Haraldsson) begynte kristningen av landet.

Vår første helgen har hjemstavn i fylket. Den kristne, irske kongsdatteren Sunniva døde i en hule på Selje før år 1000, etter å ha blitt jaget av hedninger. Der ble det reist kloster etter henne, og Vestlandets bispesete ble plassert der.

For oss er Selje en utpost. For den tids mennesker var det et sentrum. Ikke bare lå det langs kysten i skjæringspunktet mellom Gulatinget og Frostatinget. Det lå også rett sør for norskekystens farligste sted: Stad. Dette åpne havstrekket er en havets kirkegård, og i dårlig vær var Selje det perfekte ventested.

Det var også hit Olav Tryggvason kom da han skulle forsøke å kristne landet. På Dragseidet på Stadlandet hadde han sitt første møte med motvillige bønder. Men de mistet munn og mæle og gav opp sin motstand – kanskje var de blant Olavs første støttespillere.

All jord måtte utnyttes

Sogn og Fjordane fortsatte å være viktig utover i middelalderen. Knapphet på jord var en begrensende faktor i fylket, som på størstedelen av Vestlandet, men vestlendingene lot seg ikke stanse av det.

I Sogndal finner vi gården Kvåle, som vi har unike opplysninger om fra et arveskifte i 1314. Da bestod gården av mellom 20 og 30 hus, samt en kirke, og den huset tre større hushold og en stor gruppe tjenestefolk. Vi kaller det et klyngetun, men i Europa ville dette vært regnet som en landsby. I annerledeslandet Norge finnes det angivelig ikke landsbyer, men Kvåle og andre vestlandske klyngetun (og nordnorske fiskevær) viser at dette er en sannhet med modifikasjoner.

Ressursutnyttelsen på Vestlandet var imponerende. Mange steder ble den knappe jorda spadevendt for å gi mer utbytte. Trolig var avkastningen av jorda her større enn noe annet sted i Europa før jordbruksrevolusjonen på 1700-tallet, muligens med unntak av i Nederlandene.

I tillegg var Sogn og Fjordane velsignet med en rekke andre naturressurser. Utmarka var god å ha til beite, samling av løv og vekster. Fjellet ligger ofte over tusen meter over havet rett ved kysten. Det gjorde at dyra kunne beite vår, sommer og høst fra utmarka og helt opp på fjellet.

I skyggen av Bergen

Dertil kommer fisket, som alltid har vært viktig som tilleggsressurs, men som fra 1200-tallet av ble en kommersiell handelsvare da hansaen etablerte seg i Bergen. Deri lå imidlertid spiren til Sogn og Fjordanes nedgang. Bergen ble i høymiddelalderen Norges desidert største by, med en befolkning på mellom 7000 og 10.000 mennesker (den var Norges største by til langt ut på 1800-tallet).

Bergen ble etter hvert et sentrum som kastet sin slagskygge over nærområdene, inkludert Sogn og Fjordane. Bispesetet ble flyttet fra Selje til Bergen i 1170. Noe senere ble stedet ved Gulen flyttet samme vei. Sogn og Fjordane ble periferi, og annerledesfylke.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 20. november 2017 kl. 13.58