Klassekampen.no
Fredag 13. oktober 2017
ALENE IGJEN: Kai Linde på Rognan i Nordland har bygd tradisjonelle trebåter i 25 år. Nå er han den siste trebåtbygger i bygda.
Håndverk
Den siste trebåtbygger
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

I flere hundre år ble det bygd trebåter på nesten alle gårdene og på små verft langs strendene i Saltdalen. Nå er det én båtbygger igjen. Tyske Kai Linde føler et tungt ansvar.

Stål, aluminium og plast presset ut trebåtene. Nå er det nostalgikere og historieinteresserte som ønsker tre framfor plast eller metall, og antallet båtbestillinger varierer.

I verkstedet på stranda på Rognan i Nordland holder Kai Linde verktøyet nyslipt og venter på en ny bølgetopp. Denne vinteren går han i gang med sitt bygg nummer 101.

For 25 år siden etablerte han seg som båtbygger på Rognan, bygda som i flere hundre år har levert fiskebåter til hele Nord-Norge og langt sørover.

Et lofotfiske uten nordlandsbåten ville vært utenkelig. Finnmarkinger seilte over lange strekninger etter torsken, også de med de karakteristiske nordlandsbåtene.

– Jeg kom heldigvis tidsnok til å få treffe noen av veteranene, de som virkelig kunne bygge båt. Ikke alle var like flinke til å forklare, men å se dem i arbeid var svært lærerikt, minnes Linde.

Han ble tatt godt imot, og gamlingene lærte bort noen av sine knep. Her lærte han også ordene og uttrykkene. Å bygge båt, er et spesialfag, med mange fagord som kun noen få kan, og det blir stadig færre som behersker teknikkene og forstår uttrykkene.

Noe av det viktigste er å gå i skogen for å finne de rette furuene og la trærne være med på å bestemme den framtidige båtens utseende. Trær som vokser på fjell eller i myr gjør det lettere å få fram røttene. Her finner båtbyggeren viktige elementer til nye prosjekter.

Fakta:

Kai Linde

Alder: 56 år.

Yrke: Trebåtbygger.

Sivilstand: Samboer, to gutter på 13 og 23 år.

Hvor er du i livet: Livet byr stadig på ut­fordringer, og jeg blir aldri utlært verken hjemme, på jobb eller i seilbåten.

På sparket

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Jeg leser ikke mye, men den første boka jeg leste i Norge gjorde inntrykk. Det var Jens Bjørneboes roman «Haiene», om sjøfart, samfunnet og livet.

Hva er din favorittfilm?

– Kanskje galt å si det høyt, men jeg ser gjerne pirat- og cowboyfilmer. Jeg har også stor sans for filmene «Veiviseren» og «Orions belte» som jeg har sett flere ganger.

Hvilken musikk lytter du gjerne til?

– Siden jeg var 14 år har jeg lyttet til Jethro Tull, og jeg dyrker fortsatt mine gamle rockehelter.

Tar ingen snarveier

Det lukter kvae og skog i båtbyggeriet. På veggen henger skilt med «plastbåt-forbud». Kjølen til båt nummer 101 begynner å bli klar, og en solid fururot blir framstevnen. Det meste av materiale er gjort klar; Saktevoksende og seig furu fra Saltdalen og noen detaljer i bjørk.

Fra før har han bygd alt fra små joller til 44 fots nordlandsbåter, såkalte fembøringer. 56-åringen har også reparert eldgamle trebåter og glad for at noen bryr seg om å holde dem i hevd.

– Jeg bygger ikke etter tegning, men å demontere en gammel båt, for så å kopiere hver del, er lærerikt. Her finner jeg løsninger fra gamle dager som er i ferd med å forsvinne, sier han.

Båtbyggeren føler et stort ansvar med å ta vare på tradisjonene. Han jukser ikke, tar ingen snarveier og vet at han ville tjent mye mer penger som vanlig snekker. Men trebåtene er livet, og han er glad for at jobben og hans håndverk blir satt pris på. Fortsatt stikker veteranene innom verkstedet hans og nikker anerkjennende til at båtbyggertradisjonene ikke døde ut.

Kai Linde har hatt mange lærlinger i båtbyggerfaget og tar det å føre kunnskapen videre, på alvor. Han er også glad for at hans egne sønner er oppvokst med en høvel i nevene, slik barn i Saltdal ofte gjorde. At den ene sønnen nå studerer design, tar pappa som et godt båtbyggertegn.

Stolte naboer

Også gamle kunder kommer innom, og Linde har tid til prat.

Nabo og lege Knut Kjerpeseth har flere trebåter, og anbefaler gjerne en slik hobby til andre travle folk.

– Bygging av nordlandsbåt var i ferd med å dø ut. Vi kan være stolte over det Kai gjør for å ta vare på tradisjonene, sier Kjerpeseth.

Både Linde og hans kunder forbinder ro og hygge med trebåtene. De byr på fysisk aktivitet, man ferdes motorfritt og økologisk, midt i ekte nordnorsk historie.

Nordlandsbåten er i form lik vikingskipene, og om bygge­tradisjonene forsvinner, vil et stykke norsk historie bli borte.

– Jeg har et godt forhold til alle mine båter. Jeg har kontakt med mange av eierne og ser med glede at de blir tatt vare på og brukt, sier båtbyggeren.

Han påpeker at en trebåteier ser helt annerledes på sin båt enn en plastbåteier. Det dreier seg om historie og håndverk, og om masse hygge med å skrape, smøre, stelle og bruke.

Seilte sørover

Tørke er et problem for trebåtene, og Linde mener et godt naust er svært viktig.

– Naustet må ha jordgulv slik at fuktigheten blir riktig, sier båt­byggeren. Han gir gjerne råd til trebåteiere og er selv en aktiv bruker av trebåter året rundt.

– Her er fantastiske muligheter for å seile og god trim med å ro om vinden spakner. Og jeg fisker gjerne til eget bruk. Flere bør gjøre det, sier han med et smil.

Han smiler ennå over den første båten han bygde: litt kantete og ufiks nordlandsbåt, en treroring med navnet «Halskar», men god nok til å seile fra Rognan og langs hele kysten hjem til Tyskland på sommerferie. Seile kunne unggutten fra før, allerede tre år gammel seilte han alene i en optimist-jolle. Men å bygge båt, lærte han på Rognan, en gang trebåtbygda framfor noen.

Høyst sannsynlig er det bygd båter innerst i Saltfjorden øst for Bodø i over 1000 år. Da ble områdene bosatt, og de tidlige nordlendingene så nok mulighetene i den flotte furuskogen.

– Mens man på Hemnes og i Bindalen bygde båter i gran, kommer furubåtene herfra. Trærne er som skapt for båtbygging, her er spennende røtter til spant og nesten kvistfrie stokker til bord. Kvist i stokken er ok, men ikke tørrkvist, sier Kai Linde.

I båtbyggeriet pågår det meste av arbeidet manuelt. På veggen henger tappjern, hammer, sag og flere typer høvler. Her er ulike klemmer, og spesielle spiker som klinker bordene til hverandre.

Hvert båtbord høvles individuelt og tilpasses. Ingen av Lindes båter er like, og alle har særpreg med byggerens signatur, som er vanlig i trebåtmiljøene.

Båtbyggeren trives i sitt båt­byggeri. Mens plankene høvles og tilpasses, kan tankene vandre, og det er plass for filosofi. Døra inn er selvbygd og likner skroget på en klinket båt. Taket over er baugen fra en nordlandsbåt med alle detaljer intakte.

Kai Linde holder kontakt med kolleger over hele landet, og de treffes med ujevne mellomrom til faglig utveksling. Nylig var det seil-kurs i Tromsø, der man diskuterte behandling av seil, blant annet barking. Kaldpresset rå linolje står også på timeplanen, svært få kan fortsatt den teknikken.

– Å møte kolleger er uvurderlig viktig, sier han og er også glad for å ha fått utgitt boka «Tjærelukt og hammerslag», om trebåthistorien på Rognan, sammen med en kollega.

Nordover

20 år gammel så den nyutdannede møbelsnekkeren Kai Linde lysbilder fra Nord-Norge. En eldre bror hadde vært på ferie langt fra hjemmet i Neustad, like ved Østersjøen i Tyskland, og unggutten Kai ble sterkt fascinert. Samme år reiste han til Tromsø og helt spontant dro han på en tidagers skitur i indre Troms sammen med en kamerat.

– Vi møtte ingen. Vi var helt alene i mektig natur. Det skapte inntrykk jeg aldri glemmer, sier Linde.

Så bar det rett hjem til Tyskland. Han pakket sammen tingene sine og dro nordover igjen.

– Jeg kommer fra en seiler-familie. I mange generasjoner har våre folk seilt på Østersjøen, og jeg hadde roller om bord i seilbåten nesten før jeg kunne gå, forteller han. Seilingen ble fort en del av livet til Kai Linde, og etter hvert lot han seg fascinere av båtene og hvordan de oppførte seg i vannet.

Han hadde hørt rykter om en spesiell linje ved videregående skole i Saltdal og søkte seg til landets eneste båtbyggerlinje. Det ble to fantastiske år, med bratt lærekurve.

– At dette utdanningstilbudet forsvant med Reform-94, er veldig beklagelig. Nå er det kun en privat skole i Fredrikstad som utdanner båtbyggere. Jeg får lærlinger derfra, sier han.

Etter å ha tatt fagbrev i båtbyggerfaget, bar det sørover i egenbygd skute. Unge Linde var stolt og stolte på egne ferdigheter både som bygger, navigatør og seiler.

Han endte opp i Danmark og fikk jobb med båtrestaurering. Så var han innom Hardanger Fartøyvernsenter, før han reiste mot Mjøsa og restaurering av «Skibladner». Deretter ble trangen mot selve båtbyggerbygda i nord, Rognan, sterkere. Det endte med at han dro dit.

I bygda Drageid var det i 1950 37 gårder. På kun fire av dem ble det ikke bygd båter parallelt med landbruket. Langs stranda på Rognan var det tolv båtbyggeri, der mer enn 240 jobbet med trebåter.

Nå er Kai Linde alene igjen. Han er den eneste som bygger nye båter, noe reparasjon pågår ved nabo­bedriften.

I 1991 kom han til Rognan for å bli, akkurat tidsnok til å treffe veteranene. Siden har han holdt seg til faget, og interessen for hans produkter går i bølger.

– I 1998 ble det bygd tre fembøringer i Nord-Norge, en av dem ble bygd her, en 44-foting. Det har vært en boom, men nå er det rolig. Jeg håper på ny oppgangstid for trebåter.

rapp@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 1. desember 2017 kl. 09.00