Da jeg hadde gitt ut biografien om Arthur Omre i 1992 var jeg ganske nedtrykt. Jeg syns det var så mye jeg ikke hadde fått med, nok til enda en bok som kunne handlet om hvordan boka om Arthur Omre hadde blitt til. Jeg så for meg en slags parallell til boka Thomas Mann skrev om tilblivelseshistorien til romanen «Doktor Faustus», altså «Die Entstehung des Doktor Faustus. Roman eines Romans», men jeg skrinla det. Jeg skjønte såpass at det ville være latterlig hvis jeg, en 38 år gammel funksjonær i Statistisk sentralbyrå som hadde skrevet én bok, skulle gi meg i kast med noe sånt.