Klassekampen.no

Stolt, glad og skjelven. Slik oppsummerte Kari Veiteberg det på direktesendt fjernsyn onsdag i forrige uke. Hun spiste kveldsmat med menigheten sin i Tøyenkirka, og Dagsrevyens journalist hadde stilt henne «hva føler du nå»-spørsmålet. Sekunder før hadde hun fått telefonen om at hun var utnevnt til Oslos nye biskop. På tampen av direktesendingen rakk journalisten et oppfølgingsspørsmål: «Hvordan skal du trekke flere folk til benkeradene i kirkene i Oslo?» Et av forslagene Veiteberg kom med var: «Åpne kirka for overnatting».

– Det var originalt?

– Det er ikke så originalt hvis vi ser utenfor Norges grenser. I Berlin og Wien har de noe som heter «Kältehilfe». Ulike menigheter og andre med god vilje har et helt system for å gi folk overnattingsplass når det blir kaldt, sier Veiteberg.

Vi møter henne i Tøyenkirka, som eies av Kirkens Bymisjon. I 2013 satte de ut feltsenger her fordi pågangen fra fattige tilreisende var så stor.

Samme år mobiliserte Veiteberg prester og lekfolk til å overnatte i Sofienbergparken i Oslo i protest mot at bystyret skjerpet loven mot overnatting ute. «Også som biskop kan jeg legge meg i parken», sa hun i sitt første intervju med Vårt Land etter utnevnelsen.

«Gå ut og forkynn, og om nødvendig med ord», skal de fattiges helgen Frans av Assisi ha sagt. Kari Veiteberg lever etter det budet. Forrige fredag, dagen etter at hun ble biskop electa og hadde fått lassevis med blomsterbuketter, tok hun med seg blomstene ut i Oslos gater. Der delte hun dem ut til gatas folk. Lørdag kom hun med en uttalelse i Aftenposten som mange reagerte på: «Tiggerne er en gave til oss, vi er heldige som har fått dem i gatene våre.»

– Den uttalelsen krever en nærmere forklaring.

– Ja, det synes jeg også, sier hun.

Vi drikker traktekaffe i det rommet i Tøyenkirka som heter Hertzberg kro etter Mikael Skjelderup Hertzberg. Statsrådssønnen og teologen sjølproletariserte seg før han startet opp arbeidskirka på Tøyen i 1907. Også den gangen ble kirka brukt som møtested for gatefolk.

– Jeg føler et ubehag ved å være moralsk og si: «Nå må vi ta oss sammen. Nå må vi gjøre sånn og sånn uten å involvere meg selv.» Derfor gir det lite mening for meg å snakke om «tiggerproblemet», hvis jeg ikke samtidig snakker om mitt møte med for eksempel romkvinnen Ofelia, sier Veiteberg.

– Debatten handler hele tida om «de andre», men for meg handler det også om relasjoner. Det jeg sa til Aftenposten, var et forsøk på å beskrive byen som jeg går igjennom hver dag, og at alle de jeg møter, gjør noe med meg. Når jeg møter noen med en kopp, så finnes det en fortelling bak dette mennesket som gjør at den koppen er der nå. Og jeg er glad for at vi får høre fortellingen som gjør at koppen er der. I stedet for å snakke om «de andre», vil jeg insistere på å omtale meg selv i møte med dem, sier hun.

Debattene i valgkampen evnet ikke å løfte perspektivet utover Norges grenser, synes Veiteberg.

– Det handlet nesten utelukkende om innenrikssaker, slår hun fast.

– De som kommer inn fra andre deler av verden, minner oss og meg om at vi er del i et Europa. For ikke altfor lenge siden var Norge et av Europas fattigste land. Nesten alle mine voksne venner fra rundt om i landet husker et fjernt familiemedlem som måtte reise til Amerika fordi de ikke hadde nok. Men å finne måter å snakke om dette uten å bli satt i bås, er vanskelig. Der trenger jeg innspill. Dette må vi finne ut sammen. Hva tenker du?

– At det var en original uttalelse som får en til å tenke, men at det kanskje er litt instrumentelt å tenke på tiggere på den måten. Ofelia kan jo bare få være Ofelia, uten at hun skal få deg til å føle og tenke et eller annet. Men kanskje går det ikke an å snakke om de andre på deres premisser? Kanskje er vi nødt til å la det også handle om oss selv?

– Det er det jeg mener. Dette her må jeg finne ut av og finne et språk for. Så vil jeg også prøve å formidle hvor heldig jeg er som får gå oppsøkende med Raluca som er fra Romania og bli kjent med masse flotte folk på gata. Jeg mener ikke at alle andre skal gjøre den jobben, men jeg føler meg privilegert som får lov til å gjøre det.

Laurentius er skytshelgenen for diakonene, de som driver sosialt arbeid i verdens kirker. Han var skattmester hos paven i Roma i år 258, og da keiseren krevde skatt av kirka, ba Laurentius om tre dagers utsettelse. På de dagene delte han ut det keiseren mente kirka skyldte i skatt til de aller fattigste i Roma. Så samlet han dem – tusener av tiggere, blinde og spedalske – i keiserens borggård og sa: «Se, her er kirkas skatter!»

Han ble drept, selvfølgelig. Ifølge legenden ble han lagt på en rist og stekt over svak varme. Å komme med et så radikalt budskap, straffer seg.

Når Kari Veiteberg insisterte på at Oslos fattige er våre skatter, var det også mange som ble provosert. Det kommer nok til å skje igjen.

– Hvis Kirka skal ha noe å si eller gjøre i Mangfold-Oslo, så må det være å insistere på Laurentius-fortellingen, sier Veiteberg og legger til:

– Teologen Knud Ejler Løgstrup snakker om at idet du møter noen, så har du en del av den personens liv i dine hender. Det er en verdighet og en kontakt som bare er der, uavhengig av «gi og ta», eller «å gjøre seg fortjent til».

Veiteberg har beskrevet seg selv som «from og fryktløs», og ifølge avisa Vårt Lands forside forrige fredag representerer hun en «Ny æra».

Avisas lederskribent plasserer henne som «en del av en større trend som handler om at liberale, radikale kristne tar et sterkere eierskap til troens kjerne og det bibelske språket».

Veiteberg kaller seg kystkvinne. Hun trenger å være i nærheten av havet, oppvokst som hun er på øya Stord på Vestlandet. Men hun er ikke blant dem som vokste opp på bedehuset.Foreldrene var lærere som tok de fire døtrene med til gudstjeneste, men lot dem få stille spørsmål ved troen hjemme.

Veiteberg ble aldri lei av spørsmål og diskusjoner. Hun likte også å få de andre til å le. Hun tullet, laget grimaser og var familiens klovn. Hun var aktiv i speideren og Ten Sing. Da hun ble student i Oslo, engasjerte hun seg i det radikale Norges kristelige studentforbund.

Moren var en myndig lekkvinne, som var delegat på Kirkemøtet og talte konservative biskoper midt imot. Veiteberg føler at hun står på hennes skuldre. Hun er glad for at hun har sluppet å ta et oppgjør og at hun ikke er en av dem som har opplevd maktmisbruk i religionens navn og fått gudsbildet sitt knust. Hennes Gud er ingen streng patriark.

Veiteberg ser for seg Gud som gråter, ler, er sårbar, Gud som kvinne.

– Vi er skapt i Guds bilde, står det på side én i Bibelen. Da må det bety at det gjelder meg, og at Gud også er kvinne. Det er ikke mer vanskelig enn som så, sier hun med en selvfølgelig mine.

Veiteberg refererer stadig til bibelvers. Hun husker hvor de står, hvilken evangelist, hvilket kapittel og vers. Tekstene er levende for henne. Man kan si om Veiteberg at hun er bibeltro, men ikke på den konservative måten. Der konservative ofte lukker en bibeltekst til et avklart moralsk budskap, vil Veiteberg åpne opp, fortolke, lete etter sammenhenger og relevans til vår tid.

Når vi snakker om miljøkampen:

– Adam kommer av adama, som betyr jord på hebraisk, sier hun.

Når vi snakker om at Svenska kyrkan har hatt partipolitisk valg til sitt kirkeråd, og at Sverigedemokraterna gikk til valg på at Den svenska kyrkan skal være «förvaltare av ett svensk, västerländskt kulturarv»:

– At kirkas fremste oppgave er å forvalte en «svensk kulturarv», er noe annet enn å forvalte Bibelens budskap. Det er det siste kirka er satt til å være, konkluderer Veiteberg.

Når vi snakker om debatten om «de andre», knytter hun den til Markusevangeliets fortelling om den blinde tiggeren Bartimeus som ropte «Kyrie eleison» da han så Jesus, selv om mange ba ham tie.

– Bartimeus er en som sitter med en tiggerkopp. Han har gitt oss «Kyrie eleison». Hvor finner vi «Kyrie eleison» i dag? I hver bidige gudstjeneste, forteller Veiteberg.

– Jeg er utrolig opptatt av teologi. Jeg synes det er så spennende og viktig, sier hun.

Hun beskriver studietida ved Det teologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo som «noe av det fineste jeg har fått være med på». Hun blir den første biskopen på 25 år med utdannelsen derfra. De andre har gått på Menighetsfakultetet.

Hun har vært studierektor ved Liturgisk senter i Trondheim, men hun har ikke ledererfaring fra en misjonsorganisasjon eller andre kristelige organisasjoner, slik mange andre kirkelige ledere har.

Hun har gått klovnekurs, tatt mellomfag teatervitenskap og har til og med vært skuespiller i dokumentarteateret «Over Ævne III», en oppfølging av Bjørnsons «Over Ævne II». Det blir sagt om henne at hun er lite opptatt av karriere.

– Men jeg har en teologisk doktorgrad. Det er også en viktig kompetanse, sier Veiteberg.

Når hun vigsles til biskop 17. desember, blir hun den eneste av biskopene som har den høyeste akademiske graden.

Det er snart tid for kvinnetrim i Tøyenkirka. Og flere av kvinnene som har møtt opp denne dagen, kommer bort til Veiteberg for å gratulere med bispeutnevnelsen. Noen har moderne treningsklær, andre går i gamle, slitte gensere. En barføtt kvinne i sjal og sari klemmer Kari flere ganger: «Jeg skal be for deg!» sier hun og inviterer like så godt Veiteberg hjem på middag med det samme.

For ikke å forstyrre, fortsetter vi intervjuet på et annet av rommene i Hertzbergs gamle arbeidskirke. Dette bygget har mange rom, og det rommer også de sterke kontrastene som finnes i en storby: Her er både vestkant og østkant. Her er rikdom og fattigdom. Her er svarte og hvite.

Fra det rolige kontorrommet har vi utsikt mot bakgården, der noen jenter i hijab leker sammen i solskinnet mens mødrene deres er på trim. Mangfold-Oslo kan faktisk manifestere seg på den vakre måten vi får se denne ettermiddagen.

Jeg spør Veiteberg hvor Gud finnes. Hun knipser med fingrene og sier:

– Her.

Samtalen beveger seg fra brustein, fortauer og bakgårder, og sveiper innom de offentlige rommene på internett der det foregår polariserte debatter om hvordan særlig muslimsk innvandring påvirker byen.

– Det som blir borte i disse debattene er at befolkningen ikke blir mer religiøse. Den sterkeste trenden er sekularisering. Hva betyr det?

– Jeg har nettopp lest noen svært gode svenske teologkolleger, som skriver om at vi må snakke om tro og Gud på andre måter enn vi gjorde før. Vi lever i et postkristent og flerkulturelt samfunn. Betyr det at folk ikke vil ha ritualer lenger? Nei. Det skjønte vi etter 22. juli. Men kanskje folk har blitt myndige? De trenger ikke at religionen er organisert og ordner opp for dem. De tenner sine lys selv. Hvordan skal vi tolke det? Vi er i et åpent felt nå. For meg er det vanskelig å si om det er mindre eller mer tro. Det er lenge siden sekularisering betydde at «Gud er død», sier hun.

Rommet vi sitter i er mørkt, bortsett fra enkelte skarpe stråler fra høstsola som er blitt lav.

– Gud finnes jo, men kanskje Gud pipler inn på en annen måte, og den harde ateismen er litt utdatert. Kanskje ser vi i Den norske kirke dette bedre når vi får naboer som praktiserer troen sin på en selvsagt måte? Det blir et interessant speil for oss, sier Veiteberg.

Hun vil være biskop for dem som ikke vet om de har en tro. Hun er opptatt av den grundtvigianske folkekirketankegangen: Kirka skal være der for alle i et lokalsamfunn, ikke bare dem som går der ofte.

Men så forteller Veiteberg om noen hun har møtt i Oslo bispedømme som var fratatt det meste, men ingen kunne ta fra dem troa. Da nigerianske prostituerte preget gatebildet i Oslo, ønsket de seg «worship» og en skikkelig prest. Veiteberg ble spurt om hun ville holde gudstjenester på Møtestedet – bymisjonens kafé midt i horestrøket, klokka 01.30 på natta.

– De kvinnene hadde scriptet i seg. Det tok ikke lang tid før det ble trestemt sang, forteller Veiteberg.

Hun hadde med bibeltekster på engelsk som de leste høyt sammen, og hun hadde med vann fra døpefonten og tegnet dem med korset. Men da hun ville gi dem nattverd, ble det vanskelig for noen. De følte seg ikke verdige.

– Da leste vi Lukas 15 hvor fariseerne sier om Jesus: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Det åpnet for en fin samtale, sier Veiteberg.

– Du er brennende opptatt av bibeltekstene. Hvordan gjøre dem relevante for mennesker i dag?

– Det vi mennesker har felles er lengselen, spørsmålene – og leiting etter håp. Håp tror jeg aldri går av moten. Det trengs. Det kan Kirka gi.

aseb@klassekampen.no

tomhenningb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 15.32