Fredag 22. september 2017
Et barn av Vestbredden

Første gang vi møttes var et sted på Vestbredden i mai. En sjenert åtteåring, som ga oss stjålne blikk bak en bustete lugg. Jeg ville hilse på, strakk hånda ut mot henne. Hun nølte et øyeblikk før ansiktet sprakk opp i et stort smil og hun kom løpende mot meg. Hun grep hånda mi med begge hender og holdt den hardt, hardt fast i sine. Det var Aseel.

For hver gang vi kom, ble hun modigere og mer frempå. Og besøkene til Aseel og familien ble det mange av, fordi den israelske okkupasjonen forårsaket utallige vanskeligheter for dem. Sammen med foreldrene og ni søsken bodde Aseel i en liten landsby utsatt for militærtrening, trakassering, mishandling, restriksjoner og forbud, og konfiskering av land, vann og eiendeler.

Mens faren og moren hennes fortalte om problemene, smøg Aseel seg helt inntil meg på madrassen vi satt på, på gulvet i familiens lille hus. Hun tittet opp på meg med forventningsfulle øyne. Innimellom oppfølgingsspørsmål og notatskriving lekte vi med en liten plasthund. Jeg satte den oppå hodet mitt, Aseel holdt på å le seg i hjel. Da vi ga ballonger til barna, gjemte Aseel ballongene hun hadde fått bak ryggen, smilte lurt, og ba om flere.

Som barn av okkupasjonen var ikke Aseel og de ni søsknene hennes som andre barn. De eldste har måttet slutte på skolen. De har ikke tilgang på nok vann og elektrisitet. De mangler trygge steder å sove, leke og gjøre lekser. Samtidig ser de svømmebassengene og lekeplassene til barna i de israelske bosettingene, bak høye murer. Som barn av okkupasjonen ser de bevæpnede soldater og store tanks hver dag. De er vitne til husødeleggelser, konfiskeringer og militærtreninger, og finner udetonerte eksplosiver og patronbelter når de er ute og leker.

Familien blir trakassert av israelske bosettere, og barna er traumatiserte og redde. De har liten tillit til fremmede. De frykter alltid det verste. Hver dag møter de mennesker som ønsker dem vekk. Vekk fra huset, landsbyen, og landet; vekk for godt. Bosettere og soldater gjør ikke forskjell på barn og voksne. Barn av okkupasjonen har i praksis ingen rettigheter.

Lørdag 26. september skjedde det som ikke skal skje. Aseel ble påkjørt og drept av israelske bosettere ikke langt unna familiens hjem. Hennes far var vitne til hendelsen. Søndagen etter ble åtteåringen med de brune øynene, det brede smilet og den bustete luggen begravet. I slike tilfeller, som det dessverre er flere av, blir bosetterne sjelden dømt eller straffet.

Aseel hadde hele livet foran seg. Hun var et barn av Palestina, Vestbredden, og et barn av okkupasjonen. Jeg vil aldri glemme deg, Aseel. Du rakk å få en stor plass i hjertet mitt i løpet av de tre månedene jeg var så heldig å bli kjent med deg. Hvil i fred.

siljemarieandersen@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.57