Klassekampen.no
Onsdag 30. august 2017
8ArkivIllustrasjon: Knut Løvås. knutlvas@gmail.com
Tiden for Språkrådets velmenende formynderi er over. Nå kan vi omsider slippe det norske språket løs.
Løsningen: skriv Frinorsk!

Kronikk

Noe av det mest bemerkelsesverdige og sympatiske ved det norske språket er at dialekter brukes selv i formelle situasjoner. I de fleste andre land er dette svært uvanlig. Jeg snakker selv dialekt, men like ofte snakker jeg standard nederlandsk, som jeg har lært på skolen. Sånn er det i nesten alle andre europeiske land.

En annen bemerkelsesverdig, men mindre sympatisk side ved norsk er at språket er delt i to offisielle skriftlige standarder, bokmål og nynorsk. For meg som utenforstående fremstår dette som en enorm sløsing med skolebarnas tid og skattebetalernes penger. (Hvor mye tid og penger det er snakk om, ser ut til å være et tabu; jeg har ikke klart å finne noe forskning som kartlegger sløsingen). De to standardene gjør også det norske språket vanskeligere for innflyttere og utenforstående. Jeg kan lese en god del av det ene (bokmål), mens det andre fremstår som nesten ugjennomtrengelig.

Jeg kjenner selvfølgelig historien. Jeg kjenner til århundrene med dansk styre og hvordan Oslos overklasse omfavnet dansk-norsken. Jeg kjenner til Ivar Aasens heroiske og beundringsverdige forsøk på språklig frigjøring og nasjonsbygging. Og jeg kjenner til det fornuftige forsøket på å slå de to standardene sammen til samnorsk – noe som førte til ramaskrik i offentligheten, som igjen førte til at idéen nå ligger brakk.

Likevel synes jeg enkelt og greit at to standarder er én for mye. Men hvordan reduserer man antallet til én uten å gjøre enten flertallet av befolkningen eller et militant mindretall rasende? Det fremstår som et uløselig problem der Språkrådet ikke vet hva de skal gjøre, siden de er helt innstilt på dagens situasjon. Etter uendelig med justering av det norske språket – det har vært ti store språkreformer siden 1900 – har ikke Språkrådet og deres forløpere vært i nærheten av å løse problemet. Når man ikke har annet å vise til enn dét, har man egentlig skuslet bort retten til en gang å få prøve på nytt.

Veien videre – hvis jeg får komme med et forslag – går i motsatt retning. Det er på tide å kvitte seg med selve merkelappene. Begge to. «Bokmål» må bort, og det samme må «nynorsk». De burde skrotes, droppes, avskaffes, forlates, dumpes, kasseres, avvises. Brenn de gamle lærebøkene! La folk skrive som de vil. La dem skrive et fritt norsk. Med andre ord: la dem skrive frinorsk.

Men vil ikke det bli kaos, spør du, forskrekket over denne unordiske lovløsheten. Svaret er at nei, det vil ikke det. Det vil selvfølgelig bli variasjoner og mangfold (Språkrådet har selv skapt mye variasjon og mangfold gjennom de siste 117 årene), men når folk skriver, har de lyst til å bli forstått. De har lyst til å fremstå som artikulerte, beleste, siviliserte og arbeidsføre. Derfor vil frinorsken endre seg gradvis, ikke radikalt. I begynnelsen kommer det til å være mer eller mindre likt, og bokmål og nynorsk (og til og med riksmål og høynorsk) vil bli værende mer eller mindre som før, bare ikke under de offisielle og halv-offisielle navnene.

Men etter en generasjon eller to kommer de ortodokse aasenianerne og danskgærningene til å dø ut, og da vil den gamle trofastheten fremstå som stadig mer irrelevant. Når unge mennesker i 2040 eller 2050 skriver, kommer grensene mellom det som pleide å være nynorsk og bokmål til å bli stadig mer uklare. Når de gamle tvangstrøyene er glemt, kan skriftspråket begynne å bevege seg mot det som blir oppfattet som den beste formen for norsk – mot et språk som oppfyller folks behov til klarhet og status, og som reflekterer identiteten deres. Det er det som alltid skjer innenfor et språksamfunn, enten det er lokalt, regionalt eller nasjonalt: behovet skaper standarden. Folkets visdom vil skape det Rådets visdom ikke klarte.

Det er umulig å forutse nøyaktig hvordan dette kommer til å se ut. Kanskje blir det basert på oslodialekten eller dagens østlandsnorsk, ettersom hovedsteder vanligvis har sterk innflytelse på standardiserte språknormer. Kanskje vil det likne på de mindre danskpregede, mer nynorskaktige dialektene, som snakkes av flertallet, om enn med store variasjoner. Eller kanskje blir det en blanding, en slags mellomting mellom de to (med elementer fra engelsk og innvandrerspråk som reflekterer vår tid).

Denne nye frinorskstandarden vil, uansett form, vokse fram naturlig, uten at noen vil føle seg tvunget til å følge den. Og begrepet «frinorsk» vil etter hvert forsvinne. Til slutt står man igjen med et skriftspråk som lyder det gamle, enkle og vakre navnet «norsk».

Denne nye situasjonen vil ha mange fordeler. Skolebarn og lærere slipper å sløse bort tid på en ekstra variant av språket. Offisielle publikasjoner og andre trykksaker vil ikke lenger trenge to utgaver. Andrespråkselever vil omsider skjønne mer. Til og med språket selv vil dra nytte av situasjonen, ettersom frinorsk vil være rikere enn både nynorsk og bokmål: Ordene som fantes i begge formene kan fortsatt brukes, men nå vil de ha stilistiske konnotasjoner, som «nasjonalistisk», «dansk», «landlig», «gammeldags», «snobbete» – en sterk litterær ressurs. Og forfattere som ønsker å skrive dialoger eller hele verk på dialekt heller enn på standard norsk, vil ha full frihet til å gjøre det.

Riktignok er det én gruppe som vil tape på dette. I dagens Norge finnes det en liten bransje med velmenende språkaktivister, nynorsk-bokmål-oversettere og andre hardtarbeidende individer som tjener på å ha to standarder. Denne sektoren vil forsvinne. Sånn er det nytteløse arbeidets skjebne.

For alle andre er utsiktene svært forlokkende. Og selv om det enkelt kan realiseres, tviler jeg på at det noen gang vil skje. Etter så mange år med Språkrådets velmente formynderi mangler nordmenn motet som kreves for å oppnå språklig frihet. Men jeg håper dere overrasker meg.

gdorren@xs4all.nl

Artikkelen er oppdatert: 13. september 2017 kl. 10.17