Stortingsvalget i 1945 viste at den norske befolkningen var radikalisert etter fem år med krig. Ti prosent flere av velgerne var blitt sosialister, og Arbeiderpartiet og NKP fikk til sammen 53 prosent av stemmene. Økningen skyldtes i sin helhet kommunistene, som gikk ut av krigen som partisanenes parti og endte med elleve representanter på Stortinget. Krigen hadde på mange måter hevet befolkningens sosiale forventninger. Én ting er at dette skjedde på sosialistisk side, men også forskyvningene mellom de borgerlige partiene var uttrykk for det samme. Både Høyre, Bondepartiet og Venstre gikk tilbake, mens seierherren var Kristelig Folkeparti. Før krigen var partiet en bergensk-hordalandsk lokalvariant av Venstre, men ble nå et parti med oppslutning på hele Vestlandet og det indre Østlandet. Der trakk partiet rundt hver tiende velger og endte med et landsgjennomsnitt på 7,9 prosent. Bakgrunnen for veksten var kirka og troens popularitet gjennom krigen, men vel så viktig, som historikeren Hans Fredrik Dahl påpekte i tidsskriftet Kontrast for mange tiår siden, var at den generelle misnøyen med de borgerlige partiene gjorde KrF til oppsamleren av radikaliserte borgerlige velgere, litt på samme måte som radikaliserte velgere i arbeiderklassen gikk til NKP.