Det er ikke lett å miste sine nærmeste til demensen. Men kanskje kan man få en ny, fysisk nærhet.

Jeg husker da min bestemor ble dement og bodde hjemme hos oss for en tid. Hun var blitt svært opptatt av kjønnsliv, eller sex som det heter i våre dager, helt ulikt slik hun tidligere hadde vært på dette området, og historier og fantasier boblet fram. Vi som var barn og tenåringer, hadde glede av å se våre foreldre bli vippet av pinnen av ting hun fant på å si, men min far syntes dette var pinlig. En dag hadde min bestemor sittet på venterommet til min far, som jobbet som psykiater. Ved middagsbordet hjemme etterpå konfronterte hun ham ertende med den lange rekken av kvinner som tydeligvis skulle inn og betjenes seksuelt av ham på kontoret. Jeg husker ennå den forargede og oppgitte måten han sa navnet hennes på: «Martha, slutt nå!»