Onsdag 2. august 2017
På kjempers skuldre: Vebjørn Sand har fått kritikk for å kopiere andres motiver i utstillingen «Guernica, et vendepunkt». Men hele kunsthistorien er bygget på at kunstnere har latt seg inspirere av hverandre, skriver han i denne teksten.Foto: Lise Åserud, NTB scanpix
Når jeg bruker historiske bilder som forelegg i min kunst, er det for å nærme meg fortidens puls, skriver Vebjørn Sand.
Hvordan male krigsbilder

I år er det 80 år siden Guernica-massakren. Den dagen Guernica ble utslettet, ble verden for alltid et nytt sted å bo. Den dagen kom en ny krig og et traume inn i menneskeheten. Traumet har siden hengt over oss som en universell frykt for den totale utslettelse fra luften. Det begynte med Guernica og fortsatte med Frampol, Warszawa, Rotterdam og Stalingrad, sa° senere Hamburg og Dresden – til Hiroshima og Aleppo.

I tekstene som henger på veggen på min utstilling «Guernica, et vendepunkt» redegjør jeg for hvordan jeg har gått fram som «historiemaler» når jeg har jobbet med andre verdenskrig og nå sist den spanske borgerkrigen. Her kommer et sammendrag av research-arbeidet mitt samt en redegjørelse for arbeidsmetoden jeg bruker.

Stadig kommer det ut tv-serier, filmer, bøker musikk og så videre om andre verdenskrig, men billedkunstnerne har så å si ikke rørt dette feltet og i liten grad den spanske borgerkrigen som på mange måter henger dypt sammen med den største katastrofen i menneskehetens historie; Borgerkrigen avsluttes i 1939, samme året som Tyskland angriper Polen.

Et av modernismens hovedverk og Picassos mest berømte maleri har blitt selve symbolet pa° krig og terror – men bildet har blitt mer berømt enn skjebnebyen det skildrer. Picassos maleri har nok for ettertiden også° overskygget hva fenomenet Guernica i sin tid skapte av frykt i hele den vestlige verden – og dermed også hvilke fordeler hendelsen var med pa° a° gi Hitler i hans maktpolitiske spill i årene før utbruddet av andre verdenskrig.

Fakta

«Guernica, et vendepunkt»

• Billedkunstner Vebjørn Sand har hatt utstillingen «Guernica, et vendepunkt» på galleri Fineart i Oslo. I etterkant har han fått kritikk for å ha malt etter fotografier.

• Klassekampen skrev i går om at Sand har havnet i en konflikt med eierne av bilderettighetene for et bilde tatt av Henri Cartier-Bresson, som Sand har brukt som forelegg.

• Tidligere i sommer gikk Erik Walther Svendsen ut mot Sand i et debattinnlegg, der han kritiserer ham for manglende kreditering.

• I dette innlegget svarer Vebjørn Sand på kritikken, og forteller om hvordan han har gått fram i arbeidet med utstillingen.

Om forfatteren:

• Vebjørn Sand er billedkunstner.

Terrorbombingen av Guernica ble førstesidestoff over hele verden. I 2015 kom boka «Gernika 1937, The Market Day Massacre», skrevet av professor Xabier Irujo ved Senter for Baskiske Studier ved Universitetet i Nevada. Irujos bok er et nytt standardverk, som viser nye sider ved fenomenet Guernica og hvilken storpolitisk og diplomatisk hodepine angrepet førte til i Europa og USA.

Stormaktene var rystet over at Luftwaffe hadde potensial til a° jevne en hel by med jorden, og at det var en europeisk by som ble bombet. Men ingen blandet seg direkte inn i den spanske borgerkrigen, jevnfør den vestlige ikke-intervensjonspolitikken. Man visste at både Mussolini og Hitler nærmest i hemmelighet hjalp Franco, men det var noe man helst snakket lavt om, for a° unngå° at krigen i Spania skulle utvikle seg til en større konflikt.

Hitlers terror-demonstrasjon var effektiv, og da hans tropper i 1938 gikk inn i Sudetland og Østerrike, sto resten av Europa ettergivende og sa° pa°. Münchenavtalen ble vedtatt 30 september samme år.

Pa° taket av karmelittklosteret i Guernica satt nonner med kikkerter og speidet etter fly. De var de første til a° alarmere med kirkeklokker da en flygende armada bestående av 27 bombefly og 32 jagere kom inn over byen og slapp opp mot 41.000 kilo med brannbomber og høyeksplosive bomber om ettermiddagen den 26 april 1937.

I løpet av tre og en halv time ble byen utslettet i et luftangrep verden ikke hadde sett maken til. Mennesker som hadde klart a° unngå° flammehavet og bygninger som kollapset, løp ut i gatene og pa° åpne plasser. Der var de et lett bytte for Messerschmitt og Heinkel-jagerflyene, som med sine maskingevær meiet ned alt levende, før nye formasjoner av bombefly kom inn over byen.

Etter massakren sto mindre enn én prosent av bygningene igjen, og Wolfram Freiherr von Richthofen, som ledet angrepet, kunne notere i sin dagbok at operasjonen hadde vært en fullstendig teknisk suksess. Det offisielle tallet pa° drepte er satt til 1654, men mange mennesker ble for alltid begravet under ruinene, og det totale antallet er derfor høyst sannsynlig betydelig høyere.

Byer hadde blitt bombet tidligere under krigen i Spania, og historien for øvrig. Men bombingen av Guernica er spesiell, fordi det var første gang en by var blitt totalt utslettet ved et flyangrep – og i tillegg var det et rent krigseksperiment, utført pa° en forsvarsløs sivilbefolkning.

Som USAs ambassadør til Spania, historikeren Claude Bowers, uttrykte det: Det unge Luftwaffe, med elitestyrken Condor-legionen, brukte den spanske borgerkrigen som treningsarena, og forberedte seg slik til en større krig. Dette var i realiteten en internasjonal krig; en prolog til Den andre verdenskrig.

For å nærme meg denne helt spesielle hendelsen i Europas historie dro jeg flere ganger til Baskerland og Guernica og gjennom freds og dokumentasjonssenteret der fikk jeg en unik tilgang til kilder. Både historikeren Xabier Irujo og tidsvitnet Luis Iriondo har vært vesentlige, i tillegg til en mengde bøker og fotografiene som finnes om angrepet på Guernica og den spanske borgerkrigen generelt.

Jeg fant raskt ut at Guernica var langt mer enn Picassos maleri, som mer fremstår som et bilde på krig og terror isolert sett.

Så mye materiale fant jeg at det ble en serie på 38 store malerier som viser nye og ukjente sider ved Guernica fenomenet – etter stødig veiledning først og fremst fra professor Xabier Irujo. Jeg bygger ofte opp mine komposisjoner med egne modeller og har i begge krigsseriene brukt til sammen nærmere 30 mennesker som har posert slik at jeg har kunnet gjenskape de forskjellige scenene. Jeg har også brukt skissematerialet jeg har gjort på maleturene til området rundt Guernica, mens andre ganger blir jeg inspirert av unike bilder fra tiden.

Et av de mest ikoniske bildene fra den spanske borgerkrigen er tatt av den legendariske krigsfotografen Robert Capa. Det viser en kvinne som sammen med sitt barn løper over en gate og i fortvilelse stirrer opp mot himmelen. I bildet samler det nye med den spanske borgerkrigen seg: frykten for total utslettelse fra luften. Vi ser ikke flyene de frykter, men frykten i øyne deres – og da spesielt barnets frykt. Jeg ga dette ikoniske fotografiet farger, malestoff og penselstrøk for på den måten å tolke det i et annet medium, og samtidig hylle Capa. Tittelen på bildet ble: Sitat Capa.

Deler av Guernica-serien er viet krig og terror sett fra barns verden og synsvinkel. I mine research-søk på nettet leter jeg i vrimmelen av bilder som finnes der ute. Et bilde som jeg opplevde stammet fra den spanske borgerkrigen viser en liten gutt med et røkelseskar. Jeg fant ingen henvisning til verken fotograf eller bildebyrå, men valgte å bruke hovedmotivet på fotografiet. Så la jeg til nye partier og fjernet andre partier på bildet. Jeg ga også dette foto-utgangspunktet (som naturlig nok var i sort-hvitt) en særegen, markant og symbolsk sett makaber koloritt. Hestedrosjen byttet jeg ut med en åpen kjerre der man kan forestille seg at det ligger en haug med lik, siden jeg har tilføyet noen åtselfugler som kretser over hele scenen, og den uskyldige sårbare gutten ga jeg en blodrød kappe inspirert av jenta i rød kåpe fra filmen Schindlers liste. Jeg arbeider på denne måten – «halvt dokumentarisk» for slik å gi min tolkning og nærme meg tidsatmosfæren og miljøene denne katastrofen utspant seg i.

Appropriasjon er et faguttrykk innenfor kunsthistoriefaget, og i Store Norske Leksikon står det: «Appropriasjon viser til en kunstnerisk praksis eller teknikk som går ut på å bruke eller sitere et allerede eksisterende materiale, det være seg et fotografi, et objekt, kjente malerier eller filmklipp. Materialet blir ofte endret, manipulert og bearbeidet ved hjelp av moderne reproduksjonsteknologi.»

Begrepet appropriasjon knyttes til postmodernismen, og da spesielt en gruppe kunstnere i New York på 1970- og 80-tallet kalt «The Pictures Generation», bestående av blant andre Sherrie Levine, Cindy Sherman, Richard Prince og Robert Longo. Ifølge fagansvarlig for termer og begreper i bildende kunst ved Universitetet i Oslo, Erik Mørstad, er det sentrale i arbeidene deres gjenbruk og reproduksjon av kulturelle artefakter, og en undersøkelse av hvordan bilder former vår forståelse av verden.

I tilfeller der jeg baserer en malerisk tolkning på et fotografi, som i tilfellet med bildet tatt av Robert Capa, er det naturligvis tradisjon å oppgi navn på kilden. I lignende tilfeller der illustratører, avistegnere og malere bruker kjente bilder/malerier for å understreke eller illustrere et poeng (en metode som ofte blir brukt av avistegnere når de tar for seg politikk) er det vanlig å skrive at bildet er tegnet eller malt fritt etter den og den.

I tilfeller der opphavet til fotografiet er ukjent, bruker jeg å skrive at maleriene er inspirert av fotografier fra tiden, slik som jeg har gjort i tilfellet med «Gutt med røkelseskar». Med dette maleriet er det første gang at jeg i etterkant av en utstillingsåpning har blitt gjort oppmerksom på fotografen bak fotoet som har inspirert meg og som jeg har gitt «malerisk drakt». Det er derfor nå en glede for meg å informere om at fotografen er mesteren: Henri Cartier Bresson.

Få malere i vår tid «går inn i krigen» i Spania og den andre verdenskrig som historiemaler slik jeg har gjort. Mitt mål er nettopp å komme pulsen til 30- og 40-tallet så nær som mulig og da er fotografier naturligvis en fantastisk kilde. Når jeg bruker fotografier fra fortiden, så er de oftest kun et utgangspunkt til å dikte videre på med egne modeller, uniformer og effekter jeg har på atelieret mitt.

Kunstnere har siden antikken og også før den tid kontinuerlig latt seg inspirere av bilder fra andre kunstnere og de foregående epokene; det er det som forstås som bildetradisjon.

Uten en slik kontinuerlig dialog med andres bilder ville ikke kunsthistorien vært mulig.

Jeg er nå i gang med å male andre verdenskrig med fokus på Norge som krigsskueplass, og er nå interessert i så mye fotomateriale og kilder som mulig. Jeg har blant annet kontakt med Holocaust-senteret på Bygdøy for å få tilgang til kilder og materiale, og også for å få hjelp med faktasjekk til dette omfattende arbeidet som jeg skal ha ferdig til 2020. Det året markerer at det er 80 år siden angrepet på Norge og 75 år siden freden kom.