Klassekampen.no
Lørdag 1. juli 2017
Bøljemusikk: På Mandaljazz hoppet publikum i bassenget for å lytte til saksofonist Torben Snekkestad. Foto: Kim Klev
Å flyte på en høyst bokstavelig lydbølge.
Under overflaten

… en svømmehall i Mandal med hodet under vannet, lyttende til saksofonelle undertoner.

Etter det man kanskje kan kalle et middels langt liv, så langt, har man etter hvert vært innom en del kommunale svømmehaller, og en god del jazzkonserter. Men torsdag var aller første gang denne skribent fikk anledning til å oppleve begge deler, på en og samme tid.

Mandaljazz, som går inn i sin siste dag denne lørdagen, fremstår som en festival med uvanlig solid lokal forankring, noe så relativt sjeldent i den smått forvokste norske festivalfloraen som en festival med fokus på å gi noe tilbake til det lokale musikklivet.

Senere samme torsdagskveld bevitner jeg afrobeatkeyboardisten Dele Sosimi som høyst levende formidler av verdensmusikkarv, i spissen for et ensemble med unge og synlig begeistrede sørlandsmusikere i kast med den (i hvert fall denne kvelden) fortsatt vitale musikken til den avdøde nigerianske afrobeatmesteren Fela Kuti (som nigerianskbritiske Sosimi trådde sine musikalske barnesko i bandet til som sekstenåring for snart førti år siden).

Jeg kjenner igjen ansiktene og kroppene (!) til noen av disse unge entusiastene, fra dem som fløyt rundt meg i bassenget noen timer tidligere, på åpningen av festivalen, i Mandal Svømmehall.

«Bading og jazz er begge deler spirituelle øvelser,» innleder festivalens representant (tilsluttes!), før saksofonist Torben Snekkestad instruerer oss om å «tenke oss at vi ligger i mors fostervann» (som de sier her på Sørlandet: «Ja vel.»), og klatrer opp til sin lille rigg oppe på stupetårnet.

En arbeidsstasjon som foruten saksofonen rommer en spesiallaget «reed trumpet» og en laptop med preparerte «lydteksturer», tilpasset de unike akustiske forholdene under vann. Men hva er egentlig undervannsmusikk? Det finnes jo en rekke musikalske klisjeer knyttet til det undersjøiske i musikken. Fra eksilnordmannen Sven Libaeks atmosfæriske «biblioteksmusikk» (senere kjent fra filmen «Livet under vann med Steve Zissou»), til de boblende synthbassene i Parliaments «Motor Booty Affair», eller i den britiske grimemusikken.

Tolket på sørlandsk for et par år siden av Kristiansandsgruppen Vågsbygd Handy, på albumet «Undervannsmusikk»;

Piraja-ting/flyter forbi/Undervannsmusikk/dypere enn de/Fanget i en flytende by

Helt ærlig: Mye av konsentrasjonen går dessverre med til å unngå å flyte inn i de delvis avkledde kroppene som flyter rundt meg i bassenget, et basseng med overraskende sterke strømmer. Etter hvert slår tanken meg, og jeg vet ikke om det egentlig er slik, men det er en interessant og besnærende tanke: Kanskje bidrar lydbølgene fra undervannshøyttaleren også til strømmen, kanskje flyter vi av sted i musikkens vold, på en høyst bokstavelig lydbølge.

Snekkestad forteller meg etter konserten at høyttaler er lånt fra en synkronsvømmerforening, og dessverre mangler fylde i bassregisteret. Disse synkronsvømmerne trenger jo kun å høre rytmene, beaten, for å treffe på sine møysommelig koreograferte bevegelser.

Og jeg minnes turer i svømmehallen de årene jeg bodde på Romsås i oppveksten, hvor det lokale badet uvanlig nok var (og kanskje fortsatt er?) utstyrt med fast høyttaleranlegg. Som ble benyttet til det jeg tror var Mr. Music eller tilsvarende samlekassetter, og jeg husker hvordan nettopp de separerte diskantfrekvensene gjorde meg oppmerksom på helt andre rytmer i mine barndoms popslagere, en tidlig bevissthet på kompleksitet selv i masseprodusert industrimusikk.

Dette lydmessige handikappet gir også noe interessante, utilsiktede bivirkninger til opplevelsen av Torben Snekkestads mer abstrakte lydlandskap. Siden de dypere frekvensene kun kommer frem i høyttalere plassert over vannet, gir det en høyst uvanlig sonisk romfølelse, hvor selve tonene til Snekkestad i de mer melodiske partiene (plassert i dypere register) kun høres som en gjenklang fra overflaten, mens lydbildet under vann bringer frem usedvanlig separerte undertoner, og lyden av selve pusten. Med den innledende «instruksen» i bakhodet er det nesten som å være i min mors liv, under en litt ekstra eksperimentell solo saksofonkonsert på Club 7 vinteren 1974. Noe som, min alder og min mor betraktet, faktisk ikke er en helt utenkelig situasjon.

Apropos utenkelige situasjoner: Når det hele er over går vi i samlet flokk opp av vannet, ut av konsertlokalet, og kler oss nakne sammen. Et høyst uvanlig etterspill.

Eller … med tanke på fordums festivalsomre, er det vel ikke første gangen det har inntruffet, kremt. Men det er første gang denne skribenten har gjort dét sammen med tretti jazzinteresserte mannfolk. Sa brura.

kultur@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. august 2017 kl. 16.19