Klassekampen.no
Lørdag 20. mai 2017
Singers sanger: Aksel Braanen Sterri innrømmer å ha blitt «forelsket i» den australske filosofen Peter Singer. Foto: Tom Henning Bratlie
Retten til selektiv abort er en god idé. Aksel Braanen Sterris måte å forsvare den på er mindre vellykket.
Dødskysset

Aksel Braanen Sterris uttalelser om Downs syndrom har vakt storm. Nazianklagene hagler, og Norsk forbund for utviklingshemmede politianmeldte ham for hatytringer. Jeg har ikke villet kritisere ham så lenge han trues med straff for å ytre seg, men nå som anmeldelsen er henlagt, kan jeg ta bladet fra munnen: Jeg er tilhenger av retten til selektiv abort, men mener at Sterri ødelegger for saken.

Sterris kritikere reagerte særlig på denne uttalelsen til Minerva: «De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det» (2. april). Bjørnar Laabak (Frp) anklaget ham for å omfavne tanken om «livsuverdig liv», som lå til grunn for Nazi-Tysklands massedrap på funksjonshemmede mennesker, mens Eivor Oftestad og Kristin Aavitsland spurte: «Aksel: ville du slått på gassen?» (21. april).

Anklagene ble tonet ned av Lars Petter Grue (Morgenbladet 5. mai) og Bernt Oftestad, som i Klassekampens serie om transhumanisme knyttet Sterri til den mildere formen for eugenikk som ledende arbeiderpartifolk gikk inn for i mellomkrigstiden. Det er nok et visst grunnlag for det, for i et intervju i samme serie går Sterri og Ole Martin Moen inn for transhumanismen (11. mai).

Fakta:

Peter Singer:

• I denne teksten prøver Jens Saugstad å forstå Aksel Braanen Sterris forsvar for selektiv abort i lys av filosofen Peter Singer.

• Singer er en av vår tids viktigste og mest kontroversielle moralfilosofer. Han har blant annet argumentert for at selektiv abort og spedbarnsdrap i mange tilfeller kan forsvares.

• Saugestad tar utgangspunktet i et intervju i Minerva 2. april og debatten som fulgte. I intervjuet sa Sterri blant annet at embryoer som har dårlige forutsetninger for å leve gode liv, bør kunne velges bort.

Forfatteren:

• Jens Saugstad er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Oftestad påstod dessuten: «Den norske abortloven reflekterer eugenikkens tenkesett» (13. mai). Det er ikke nytt. Kristin Clemet og motstandere av selektiv abort i Høyre har i årevis omtalt Abortlovens § 2c som «den eugeniske indikasjon». Denne lovbestemmelsen gir kvinner rett til å avbryte et svangerskap etter utgangen av tolvte uke når «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Men én ting er å hevde at abortloven har et historisk bakteppe i eugenikken, noe ganske annet å vise at selektiv abort i dagens liberale demokrati er uttrykk for denne forkvaklede ideologien. Hva Sterri måtte mene om abort, er heller ikke noe argument for denne kritikken.

For å forstå Sterris syn, kan vi ta utgangspunkt i at han i et annet intervju innrømmer å ha blitt «forelsket i» den australske filosofen Peter Singer (Vårt Land 20. august 2016). Singer avviser tanken om menneskeverdet og menneskets iboende verdi og Kants tanke om mennesket som et formål i seg selv som «tørrprat». I stedet går Singer inn for en moralteori som forklarer hva det vil si å gjøre urett mot noen ved hjelp av bevissthetstilstander, ønsker og interesser.

Hvis jeg sparker til en mus, sier han, handler jeg i strid med dens interesse i smertefrihet og gjør den urett. Å sparke en stein, derimot, kan ikke gjøre steinen urett siden steiner ikke kan føle. Drap er en større urett enn pining, og det forklarer Singer med at drap er i strid med en annen type ønsker og interesser. Her bygger han på den amerikanske filosofen Michael Tooley, som mener at bare selvbevisste vesener har rett til liv.

Tanken er at det som forklarer at drap er en urett, er at drapet hindrer offeret i å realisere sine langsiktige ønsker. Det er tilfredsstillelsen av slike ønsker som gir livet verdi for den enkelte, og retten til liv må derfor forstås slik at den skal beskytte den interessen i fortsatt eksistens som knytter seg til denne verdien. Men for å kunne ha et ønske om noe i en ikke-umiddelbar fremtid, må man være seg bevisst å være det samme jeg som det jeg som vil få ønsket tilfredsstilt. Jeg ville ikke kunne ønske å reise til Paris om to måneder uten å forstå at det er jeg som da vil befinne meg i Paris. Tooley mener derfor at bare et vesen som er bevisst seg selv som et identisk jeg som eksisterer over tid, kan ha rett til liv. Et slikt selvbevisst vesen kaller han en person.

Siden spedbarn ikke har selvbevissthet, er ingen spedbarn personer med rett til liv. Ved å sette kravet til å ha rett til liv så høyt, mener Tooley og Singer å ha gjendrevet den tyngste innvendingen mot å avlive nyfødte, funksjonshemmede spedbarn hvis foreldrene ber om det. Dette er i grove trekk deres begrunnelse for å legalisere en rett til spedbarnsdrap på funksjonshemmede.

Sterri avviker marginalt fra deres syn ved å hevde « at fosteret bare er uten interesser i å leve inntil det får bevissthet en gang mellom uke 20 og uke 28.» Men disse interessene i liv er så mye svakere enn selvbevisste veseners interesse i liv, at det ikke endrer særlig mye.

Sterri har hentet sin lille modifikasjon av Singer fra Jeff McMahan, professor i filosofi ved Oxford. McMahan ber oss forestille oss at en kvinne uten venner og familie dør under fødselen av et frisk spedbarn. På sykehuset ligger det også tre fem år gamle barn, som vil dø uten transplantasjon av spedbarnets organer. Siden fem-åringene har selvbevissthet, har de en mye sterkere interesse i å leve enn spedbarnet, og fem-åringenes interesse i å leve vil også veie tyngre enn andres interesse i å adoptere spedbarnet. Da ville det være moralsk tillatt – det kunne endog være moralsk påkrevd – å drepe spedbarnet for å redde de tre fem-åringene, konkluderer McMahan.

Av samme grunn mener Sterri at spedbarnsdrap på et multihandikappet barn kan være det moralsk rette: «Og siden barnet bare har en svært svak interesse i å vokse opp, fordi deres tilknytning til sitt framtidige jeg fortsatt er så svak, virker det uunngåelig, i en slik situasjon, å lande på Singers konklusjon: Det finnes tilfeller der spedbarnets rett til liv må trumfes av hensynet til foreldrene» (Dagbladet 2. april 2016).

Sterri har dessverre godtatt et personbegrep som avviker fra det som ligger til grunn for vår kultur. Ifølge det klassiske personbegrepet er spedbarn personer med menneskeverd og rett til liv, og dette synet kan ikke bortforklares som overtro som skyldes kristendommens innflytelse, slik Tooley og Singer gjør.

Aristoteles definerte mennesket som et rasjonelt dyr. Den samme tanken ligger til grunn for den klassiske definisjonen av en person som den individuelle substans av rasjonell natur, som dominerte kirke, lovgivning og filosofi i århundrer. Vi gjenfinner den for eksempel hos Kant, som hevder at rasjonell natur eksisterer som et formål i seg selv.

I denne tradisjonen var det bred enighet om at mennesket blir en person lenge før fødselen. Man tenkte seg at fosteret utvikler seg til person i en tretrinns prosess hvor fornufts­evnen, den rasjonelle «sjelen» som Aristoteles kalte den, oppstod en stund ut i svangerskapet. Aristoteles mente at en «sjel» bare kan eksistere i en dertil egnet kropp, og det var bred enighet om at et foster må ha utviklet en gjenkjennelig menneskelig anatomi for å være en person.

Singer avviser denne teorien om såkalt forsinket besjeling som gammel overtro. Han overser at «rasjonell sjel» i den aristoteliske tradisjonen betyr fornuftsevne, som vi i dag vet har sitt sete i storehjernen.

Hvis spedbarn og «formede» fostre skal være personer med menneskeverd og rett til liv, må det være fornuftsevnens blotte eksistens som gir mennesket denne høye moralske status. Da må man forklare hvordan det er mulig å begå urett mot en person uten å trekke inn i forklaringen interesser som krever bruk av fornuftsevnen.

Teologer har ment at fornuftsevnen er det som forklarer at mennesket er skapt i Guds bilde. Siden gudbilledlikheten gjør menneskelivet hellig, begår man urett ved å handle i strid med respekten for menneskelivet. Her har vi ansatsene til en forklaring, men den må sekulariseres for å bli en allmenngyldig teori.

Kants teori om moralsk selvlovgivning er den klassiske sekulariseringen av kristendommens innsikt: Moralske lover krever at vi adlyder dem uten hensyn til hva vi ellers vil. Respekt for lover innebærer alltid respekt for lovgiver, som i moralen ikke er Gud, men oss selv. Vi må derfor i alle handlinger vise respekt for alle personers selvlovgivende vilje og den rasjonelle natur som denne viljen er inkarnert i. Ifølge Kant er dette grunnlaget for menneskeverdet.

Singer er i årtier blitt møtt med samme type anklager som Sterri, og blitt beskyldt for å være nazist. Han avviser anklagene, og påpeker at han ikke deler nazistenes rasehygieniske tanke om folket som en mystisk «kropp» som må holdes sterk ved å fremme det sunne og fjerne det syke og degenererte. Hans argument forutsetter heller ikke at funksjonshemmede personer har lavere moralsk status enn andre, men at ethvert spedbarn har lavere moralsk status enn en person. Sterri har på tilsvarende vis forklart at hans påstand om at mennesker med Downs syndrom ikke kan leve fullverdige liv, ikke er en påstand om moralsk status, men om objektiv livskvalitet.

Men så enkelt er det ikke å fri seg fra anklagene. I en konsekvensetisk teori fungerer nemlig livskvalitet normativt i den moralske vurderingen av handlinger, og en handling er moralsk påkrevd – ikke bare tillatt – hvis den gir bedre konsekvenser enn alle alternativer. Innenfor rammen av Singer og Sterris teori vil det altså kunne være en plikt – individuelt eller samfunnsmessig – å avslutte livet til et funksjonshemmet spedbarn hvis det gir best konsekvenser. Sterris begrunnelse av selektiv abort åpner dermed for en praksis som går adskillig lengre enn den eugenikken som Oftestad mener at «abortloven reflekterer».

Det er allikevel et godt stykke igjen til nazistenes massedrap på voksne funksjonshemmede mennesker. I sitt innlegg i Klassekampen (26.4) bedyrer Sterri at hans syn ikke setter oss på et skråplan som fører fra fostre, over spedbarn og til en tilstand «der ingen av oss er trygge», for, hevder han: «Det er heldigvis ukontroversielt å mene at det er en vesensforskjell mellom å avslutte livet til et foster og det å avslutte livet til en person.» Her underslår han at det personbegrepet han går inn for, fører logisk til spedbarnsdrap – og i en konsekvensetisk ramme, til at det kan være en plikt. Så med Sterris filosofi ville vi ha rutsjet ned i en etisk sump med noen ubehagelige likheter med sider ved nazi-eugenikken.

Ved å knytte selektiv abort til en filosofi som bryter radikalt med vårt samfunns verdigrunnlag, har Sterri gitt motstanderne vann på mølla – og bidratt til å underminere retten til selektiv abort.

Artikkelen er oppdatert: 27. juni 2017 kl. 09.46