Klassekampen.no
Tirsdag 9. mai 2017
Fantasiens grenser: Jonas Gahr Støre, her på Norsk olje og gass’ årskonferanse , klarer ikke å se for seg annet enn et evigvarende oljeeventyr, skriver Arne Johan Vetlesen. Foto: Tom Henning Bratlie
Nei, Støre, vi kan ikke ha mer oljeutvinning og nå togradersmalet samtidig.
Arbeid for livet

Det var et sannhetens øyeblikk i NRKs «Debatten» 27. april da Bjørn H. Samset, forskningsleder ved Cicero, repliserte til Statoils bærekraftsdirektør Bjørn Otto Sverdrup: «Der sa du nettopp at togradersmålet ikke nås». Sverdrup hadde skrytt av hvor utmerket Statoils nye oljeprosjekter samsvarer med Parisavtalen.

Da Venstres landsmøte nylig sa nei til 24. konsesjonsrunde, sendte det sjokkbølger gjennom norsk oljenæring. Olje- og energiminister Terje Søviknes og direktør i Norsk olje og gass Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen skrudde volumet på fullt: vedtaket setter norske arbeidsplasser i fare; det truer selve velferdsstaten – ja, alt vi har kjært. Et nei til åpning av nye oljefelt er et farvel til skoler og sykehus i fremtidens Norge.

Her holdes alt som har med årsak og virkning å gjøre statisk: Ingen annen fremtid enn en som gir seg direkte av fortiden slik vi kjenner den fra 1970 og fremover, forestilles som mulig. Hvis vi fortsatt vil ha offentlig velferd, må den finansieres nøyaktig som før: fra oljen. I nevnte Debatten avkrevde Søviknes Naturvernforbundets Silje Lundberg å gjøre rede for hva hver eneste person som per i dag jobber oljerelatert, skal gjøre i stedet dersom vernesiden får gjennomslag. Søviknes’ premiss er at enten så kontinueres alle nåværende oljerelaterte jobber, eller så vil disse menneskene ikke ha noe å gjøre.

Hvis du bekjemper og benekter alternativer til det bestående lenge nok, kan belønningen bli en selvoppfyllende profeti: Velferden vil være prisgitt oljen nøyaktig så lenge som oljen ikke erstattes med annen, fornybar energi og annen yrkeskompetanse. Jo større gjennomslag Søviknes og Schjøtt-Pedersen får blant politikerne og i næringslivet, og jo sterkere inntrykk deres utpressing i form av «ingen olje, ingen velferd» gjør på dagens unge, desto lenger inn i fremtiden skyves avviklingen av en energikilde som overoppheter kloden – og på sikt river naturgrunnlaget vekk under fremtidige arbeidsplasser så vel som velferd.

I stedet for å posisjonere oss for skiftet som må komme ved å diversifisere kompetanse, arbeidsstokk og næringsvirksomhet i det ganske land, svinebinder oljelobbyen nasjonen til fortidens energiregime. Slik gjør lobbyen oss mer sårbare i klimaendringenes tid enn vi hadde trengt å være: alt satses på ett kort – oljen som øker klimaproblemet snarere enn å løse det mens det ennå er tid.

La oss ta skrittet fra oljebransjen – part i saken som dens talsmenn er – til Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre har lagt mye prestisje i kompromisset som fikk flertall på landsmøtet, nemlig ja takk til både mer oljeutvinning på norsk sokkel og Parisavtalens forpliktelser. Flertallet er dermed uenig med AUF som påpeker at det ene ødelegger for det andre. Det var dette Samset så effektivt gjorde statoildirektøren oppmerksom på.

Ap-Støre er i denne sammenheng av akkurat samme ulla som Frp-Søviknes. Begge snakker som om jobben med å legge om fra fossilt til fornybart, slik at vi ikke bruker mer av karbonbudsjettet enn togradersgrensen tillater, er noe alle andre må ta seg av. Norge, derimot, kan åpne stadig nye felt. Hvis alle som har signert Parisavtalen tenker og handler slik, får vi ikke i underkant av to graders stigning mot år 2100, men opp mot fire grader.

Jeg sier ikke at Støre er like oljekåt som Søviknes. Som Ap-leder er Støres førsteprioritet arbeidsplasser: Ap kan bare vinne valget ved å være best på å sikre hele folket arbeid. Men hvis full sysselsetting i all overskuelig fremtid innebærer fortsettelsen av et fossilt energiregime med titusenvis av arbeidsplasser der, så kommer målet om at jobbene i denne sektoren skal bestå i direkte konflikt med klimamålene. Når kloden koker er det en fattig trøst at folk er blitt holdt gående i jobbene i petroleumssektoren – den sektoren som bidrar mest til kokingen.

Derfor må Støre tenke helt nytt om arbeid. Jo flere fossilrelaterte arbeidsplasser landet har, og jo lengre vi tviholder på dem og binder oss til oljemasten, desto mer bidrar vi til krisen vi må unngå. Søviknes snur saken på hodet: Arbeidet han mener trygger vår eksistens, truer den i stedet. Arbeidsplassene må omlegges fra død- til livgivende virksomhet. Og færre bør være i et lønnsarbeid som smører veksten som overutnytter kloden. Borgerlønn vil bidra til å avverge den klimakrisen som tradisjonell sysselsettingspolitikk styrer oss inn i.

a.j.vetlesen@filosofi.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klasse­kampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 4. juli 2017 kl. 14.45