Lørdag 22. april 2017
Krevende prosess: Mattias Tesfaye endret sitt syn på den innvandringspolitiske debatten. Foto: Thomas Schou
Ordentlige folk
Integrering: Å følge 1990-tallets innvandringsdebatter er som å se en ulykke i slow motion, skriver Mattias Tesfaye.

Anmeldelse

Da arbeidsinnvandrer nummer én million ankom Köln sommeren 1964, ble han mottatt av et militærkorps og representanter for myndighetene. De overrakte ham en ny moped, så han kunne kjøre rett til sin nye arbeidsgiver. Tyskland, men også Norge, Sverige og Danmark åpnet grensene for gjestearbeidere. Etter få år var det slutt; landene lukket grensene. Da Stortinget vedtok innvandringsstopp i 1975, hadde Danmark hatt et tilsvarende stopp i fem år.

Likevel vedble folk med å komme, mange via familiegjenforening. Overalt skulle det by på store problemer, for samfunnene og for de politiske partiene – kanskje særlig de sosialdemokratiske. Dette er bakgrunnen for Mattias Tesfayes siste bok, en svært grundig gjennomgang av det danske sosialdemokratiets diskusjoner om innvandrings- og integreringspolitikk de siste fem tiårene.

Tesfaye er murer, forfatter og nyvalgt folketingsrepresentant for Socialdemokratiet. Kretsen han er valgt fra – Albertslund utenfor København – er en av kommunene som har tatt imot flest innvandrere de siste årene. Ordførerne fra kommunene vest for hovedstaden har stått for tre ulike «ordføreropprør», der de forsøkte å mobilisere for områdesatsinger, en mer aktiv integreringspolitikk og å dra partiets innvandringspolitikk i mer restriktiv retning. Boka er en støtteerklæring til disse. Men først og fremst er det en skildring av den interne kampen i sosialdemokratiet, som av noen er blitt kalt en strid mellom humanisme og sosialisme, av andre en strid mellom idealisme og realisme.

Fakta

Sakprosa

Mattias Tesfaye

Velkommen Mustafa

50 års socialdemokratisk udlændingepolitik

Dansk Gyldendal 2017, 386 sider

Tesfaye har intervjuet hovedpersonene fra de siste tiårenes stridigheter. I noen av bokas sterkeste passasjer får sosialdemokrater se tilbake og reflektere over egne standpunkter.

Tesfaye, som selv har bakgrunn fra ytre venstre, beskriver sin egen reise i den innvandringspolitiske debatten. Som ung oppfattet han innvandringsspørsmålet som en kamp mot rasisme. «Men allerede dengang mærkede jeg en nagende tvivl», skriver han. Standpunktet gikk liksom ikke helt overens med virkeligheten han hadde rundt seg.

Til et kurdisk bryllup med flere hundrede gæster røg vi os totalt skæve bag selskabslokalerne sammen med den 18-årige brudgom og hans grådkvalte danske kæreste. Siden har de aldrig snakket sammen igen. Jeg levede altså ikke afsondret fra indvandringens problemer. Alligevel skulle der gå flere år, før jeg selv afsluttede den samme politiske rejse, som de fleste af mine nuværende partifæller også har tilbagelagt.

Reisen handler om den krevende prosessen med å erkjenne at det finnes en grense for hvor mye innvandring et område kan klare – om man vil sikre integrering. De som forsto det først, var gjerne de som bodde i områdene innvandrerne flyttet til. Det er fortvilende å lese om hvordan de ble mistenkeliggjort, kalt rasister og oversett. De jobbet tett på menneskene det gjaldt, og forsøkte å formidle hva som var i ferd med å skje, gjennom grundig, nøktern og klar tale, og med forslag til konstruktive løsninger. Paradoksalt nok var det kanskje den klare talen som gjorde det vanskelig å bli hørt.

Da Socialdemokratiet etter hvert tok ballen, var de avhengige av støtte fra partier til venstre for seg. Det gjorde det vanskelig å få flertall for innstramminger, og bidro til at man la lokk på viktige, men vanskelige debatter. På den måten gikk det ikke bare galt i mange boligområder, det gikk også veldig dårlig med sosialdemokratene. Mellom 1991 og 2001 gikk de fra en oppslutning på 55 til 21 prosent blant faglærte arbeidere. I 2014 var Dansk Folkeparti blitt det største partiet blant de klassiske LO-medlemmene.

En analyse av Folketingsvalget i 2005 viste at 67 prosent av Enhedslistens og 65 prosent av Radikale Venstres velgere hadde artium; hos velgerne til Dansk Folkeparti og Sosialdemokratene var tallet henholdsvis 10 og 21 prosent. Med lengre utdanning fulgte også andre bostedsadresser og postnumre. Var det påståtte skillet mellom sosialisme og humanisme snarere et skille mellom praksis og teori?

En av dem som med rette får mye plass i boka, Vibeke Storm Rasmussen, ble som lokalpolitiker i Albertslund tidlig klar over integreringsutfordringen. Hun beskrev konflikten godt:

Der er stor forskel på, om man arbejder med de ting, man lever med tæt inde på hverdagen, eller om det hele er en stor gang teori. Det er svære ting at formidle til andre mennesker.

Rasmussen var medforfatter til en rapport med presise problembeskrivelser og konkrete løsningsforslag. Den ble begravd i en skuff. «Vi var ordentlige mennesker, der havde forsøgt at finde nogle løsninger på nogle problemer,» sier hun. At hun føler behov for å understreke at de var «ordentlige mennesker,» sier noe om debatten.

Tesfaye leverer overbevisende argumentasjon for at hovednøkkelen til integrering er språket – og da i mer enn én forstand. «Jeg er dum på dansk», sa Tesfayes egen far da sønnen kritiserte ham for å snakke etiopisk med vennene.

Men hva med danskene selv – snakker de samme språk? Tesfaye synes lokalpolitikerne han har møtt minnet om tidligere kollegaer i byggebransjen. De formulerer seg annerledes enn sånn man lærer inne på Folketinget på Christiansborg, skriver han, noe «arrogante mennesker» vil forklare med manglende intelligens. Men om du lytter vil du oppdage en dyp, varm og menneskelig innsikt i de verdiene som holder samfunnet sammen, skriver Tesfaye, og avslutter: «Det er muligt, at min far blev dummere, når han snakkede dansk. Men min påstand vil være, at Christiansborg blev dummere, da de i samme periode stoppede med at forstå dansk».

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 15. desember 2018
Livsvilje: I blandingen av liv og verk trer Anne Karin Elstad fram i Hilde Hagerups biografi.
Lørdag 8. desember 2018
Debatt: Hvorfor venstresida bør begynne å argumentere, og det litt brennkvikt.
Lørdag 1. desember 2018
Inkludering: I «Brev til Noreg» er Mona Ibrahim Ahmed krystallklar i sitt ønske om at Norge skal stille krav.
Lørdag 24. november 2018
Til kjernen: Gunnhild Øyehaugs metalitterære Bergens-drama i «Presens Maskin» er en hyllest til fantasien.
Lørdag 17. november 2018
Å vite: Michelets bok er en undersøkelse formulert som en dom.
Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.