Lørdag 25. mars 2017
Uro: Johannes Anyuru beskriver voksende hat mot minoriteter. Foto: Monica Fagereng Larsen
De andres frykt
Oss og dem: Johannes Anyuru ser islamofobien og terrorfrykten fra innvandrernes ståsted.

Anmeldelse

Utrygghet og vold har rykket nærmere de siste årene. Til tross for at vestlige lands bombefly stadig er på vingene over fremmed jord, er krig noe vi tenker at tilhører verden langt borte et sted, men terrorhandlinger på europeisk jord har gjort storskalavolden til noe vi forholder oss til – med frykt. Så vi forsøker å forstå: Hva er det som driver militante ekstremister? Den siste tiden har vi sett flere interessante bokutgivelser som søker årsakene til at enkelte søker seg mot radikal, militant islam; de mest omtalte har vært Åsne Seierstads «To søstre» og Demian Vitanzas «Dette livet eller det neste». Felles for disse er at mye av diskusjonen om dem har handlet om fortellergrepene de benytter: Den første fordi Seierstad bruker en typisk skjønnlitterær, allvitende forteller i en sakprosautgivelse; den andre fordi Vitanza ved hjelp av reelle intervjuer gjør en høyst virkelig Syria-farer til jeg-forteller i en roman.

Formeksperimenter og tøying av sjangergrensene mellom sakprosa og skjønnlitteratur er interessante utgangspunkter for diskusjoner om litteraturens ulike muligheter og funksjoner, men fortsatt kan det rene oppspinn – altså helt normal fiksjonslitteratur – skape vel så stor forståelse for den virkeligheten vi lever i. Og like viktig som form og sjanger er hvilken del av problemkomplekset man begynner å grave i. Der Seierstad og Vitanza utforsker disse ekstreme unntakene som skremmer oss så voldsomt, forsøker svenske Johannes Anyuru i sin nye roman, «De kommer att drunkna i sina mödrars tårar», å beskrive minoritetenes daglige opplevelse av å leve i et samfunn der de føler det vokser et hat mot dem. Selv om han skriver om terror, er han ikke egentlig interessert i jihadistene, og han avfeier deres spektakulære og internettkringkastede kamp: «Vreden är bara teater, ett försök att skapa mening.»

Fakta

Roman

Johannes Anyuru

De kommer att drunkna

i sina mödrars tårar

Norstedts 2017, 300 sider

I spørsmålet om innvandrere, islam og terrorfrykt er skillelinjene mellom oss og dem ikke til å unngå, og fortelleren i Anyurus roman gjør en talende avklaring. Han er, i likhet med Anyuru selv, en veletablert forfatter og småbarnsfar, men også mørkhudet muslim født i Sverige, og når han tenker på hvem som er svensk, avgjøres det av om «svenskarna skulle kalla dem för svenskar». Det er selvsagt et meningsløst sirkelargument – men vi forstår like fullt hva han mener. Han kan aldri hvile i sin nasjonale identitet fordi majoritetsbefolkningen alltid vil sette spørsmålstegn ved den; hans svenskhet blir alltid definert av andre. Her er vi ved en banal, men viktig innsikt i Anyurus roman: For de andre er det selvsagt vi som er de andre; det er oss de frykter. Hvordan arter deres frykt seg?

I Anyurus roman finner terroren sted i vår nærhet. Tre unge jihadister angriper lanseringen av et satirisk tegneseriealbum i en bokhandel i Göteborg, under omstendigheter som leder tankene mot både Lars Vilks og Charlie Hebdo. Den ene terroristen, en ung jente som skal filme henrettelsen av tegneren, får en visjon om at hun er sendt fra framtiden for å stanse angrepet; hun avbryter det og lar seg arrestere. Jeg-fortelleren begynner så å besøke henne på en psykiatrisk institusjon, og hun forteller at i det Framtids-Sverige hun mener hun kommer fra, blir videoen fra terrorangrepet brukt for å legitimere diskriminering, internering og brutal forfølgelse av muslimer.

Romanen låner altså trekk fra den dystopiske sci-fi-sjangeren, men vi kan også lese jentas framtidserfaringer som en psykotisk vrangforestilling og dermed holde dem innenfor realismens rammer. Det viktige er uansett hva jentas fortelling er et litterært uttrykk for, nemlig en dyptstikkende frykt for hva livet i framtidens Sverige vil bringe for borgere som ikke blir ansett som svenske.

Dette er en frykt vi kan gjenkjenne, om enn i mindre monumental form, fra Jonas Hassen Khemiris «Jag ringer mina bröder», og i Anyurus roman finner jentas profetier gjenklang i bekymringene hos den ellers sindige fortelleren, som vurderer å emigrere. Han forsøker imidlertid også å utfordre årsaksforklaringen og skyldfordelingen i jentas fortelling: «‘Om det du berätter stämmer’, sa jag, ‘beror hatet mot oss enbart på vad vi gör eller inte gör, inte på de som hatar oss. Du frikänner dem, eftersom du säger att deras hat föddes av attacken.’»

Han finner seg ikke i at muslimene står eneansvarlige for hatet mot dem, og hans pessimisme er grunnfestet i samfunnsklimaet i vår egen nåtid. Man kunne innvende at bekymringen hans virker overdrevet, men det er ikke poenget: Kjernen i romanen er at denne bekymringen finnes. Også de andre er redde.

«De kommer att drunkna i sina mödrars tårar» er en bemerkelsesverdig god roman i det at Anyurus formuleringskraft og billedskapende evne gjør den outrerte framtidsfabelen til et levende uttrykk for forestillingslivet til mennesker med helt andre livsvilkår enn majoriteten. Med dette demonstrerer Anyuru den rendyrkede fiksjonens kraft til å favne og gi troverdig form til en ulmende og mer allmenn livsfølelse enn det mange dokumentarisk begrensede enkelthistorier greier. Det som kanskje i størst grad skiller den fra andre bøker med beslektet tematikk er likevel at den er så lojal mot de andres perspektiv. Det er befriende å lese en bok om terror og islamisme som ikke gjør majoritetens oppblåste fryktobjekter til hovedsak.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 16. mars 2019
Anerkjennelse: Dette er nødvendig lesning for alle som ønsker at likestilling, seksuell frigjøring og arbeiderkamp skal gå hånd i hånd.
Lørdag 9. mars 2019
Dikt: Kaja Schjerven Mollerins bok om «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» levendegjør den verdenen verket vokste ut av.
Lørdag 2. mars 2019
Bård Torgersen skriver ikke virkelighets­litteratur. Men for en som har vokst opp noen brosteinkast unna der bokas handling foregår, og som selv har rusla rundt i army boots med raggsokker, fått juling av både høyreekstremister og politifolk, tilbrakt...
Lørdag 16. februar 2019
I desember 2017, kort tid etter at metoo hadde blitt et begrep og bølger av sjokk og vantro (hos noen), lettelse og sinne (hos andre), hadde rullet fra Hollywood og utover i verden, skjedde noe så sjeldent som at en novelle gikk
Lørdag 9. februar 2019
18. desember 1940 meddelte en samlet Høyesterett at de trakk seg, med virkning fra siste arbeidsdag før rettsferien, 21. desember. Flere av dommerne kom senere til å bli aktive deltakere i motstandskampen, men beslutningen deres om å fratre kom...
Lørdag 2. februar 2019
Lydighet: Laura Djupviks roman handler om mer enn å miste tro og tilhørighet.
Lørdag 26. januar 2019
Samhold: James Bloodworths bok er et vitnesbyrd fra det britiske klassesamfunnet og viser hvordan det går når politikken svikter.
Lørdag 19. januar 2019
Dramatisk: Virkeligheten er hard i Sara Stridsbergs «Kjærlighetens Antarktis», men det finnes også fliker av håp.
Lørdag 12. januar 2019
En kunst: Samtalene i «Lyset i støvsøylen» gir et rørende og presist bilde av hele mennesket Håkon Bleken.
Lørdag 5. januar 2019
Hysteri: I svenske Johanna Frids første roman er smerta og sjalusien bunadskledd og blid.