Lørdag 25. mars 2017
Visuell: Christian Kracht. Foto: Frauke Finsterwalder
Banzai! Christian Kracht byd på ideologiske eventyr med historisk koloritt.
Sol og stål

Eg hugsar ikkje kvar, men ein stad har Christian Kracht uttalt at han prøver å leggje inn minst éi historisk unøyaktig opplysing på kvar side i romanane sine. Den mistenksame stemninga som oppstår i historisk medvitne lesarar som følgje av det, gjer romanane hans lette å kjenne att, om dei føregår på ei stillehavsøy («Imperium»), i det mørke hjartet av dei sveitsiske alpane («Jeg blir her i solskinn og skygge») eller, som i «De døde», i Japan, Tyskland og USA i starten av 1930-åra, tidleg i filmen og fascismens gullalder.

Der «Imperium» bygde og vrei på historia til kokosnøtt-utopisten August Engelhardt, var «Jeg blir her i solskinn og skygge» beint fram kontrafaktisk: Lenin drog aldri heim til revolusjonen i Russland i 1917, men blei verande i Sveits og danna ein sovjetrepublikk der. I «De døde» er blandinga av fakta og fiksjon meir uavklart, men boka er til sist vanskeleg å lese som anna enn oppspinn. Kvalitetane ved den historiske koloritten er ikkje mindre av den grunn, og i Sverre Dahl si omsetjing er stil og stemning i trygge hender.

Tidleg i romanen reiser den fiktive sveitsiske filmregissøren Emil Nägeli ein svipptur til Norge for å møte Knut Hamsun, for å snakke om ei tenkt filmatisering av «Mysterier». Nägeli må vente i timevis, og dreg foruretta der ifrå, sidan Hamsun er travelt hengitt til yogaøvingane sine. Møtet er ikkje viktig for forteljinga, men eg trur det er vanskeleg å hengi seg til Krachts univers om ein ikkje set pris på å få projisert slike bilete på netthinna: den gamle diktaren – og nazisten, kjennest det relevant å leggje til her – krølla rundt seg sjølv i «yogavridninger».

Fakta

Roman

Christian Kracht

De døde

Oversatt av Sverre Dahl

Pelikanen 2017, 144 sider

Ein bør også kunne kjenne godsmaken i ord som «åndedrettsapparat» og uttrykk som «dilettantisk kinetikk». Kracht driv med språkføring, ikkje språkbruk, og er ein stilistisk driven forfattar, som skriv i eit sjølvbegeistra, ironisk toneleie. Stilen hans kan kallast dekadent, blasert og antikvert: Personar kan snakke «sotto voce ut fra et forfallent, obsidianfarget gebiss» i ein augeblink og kjenne «salmen fra sitt syngende blod i ørene» i den neste.

Men stiløvingane hans slår alltid ut i fri fabulering. Han skriv ideologiske eventyr, meskar seg med kulturelle og historiske stereotypiar. Delar av «De døde» føregår i Japan, og lesaren kan kjenne seg trygg på at det kjem til å glinse av månelys i stålet på ein tanto-kniv under gjennomføringa av eitt og anna rituelt sjølvmord – Seppuku – og at det kjem til å lyde eitt og anna Banzai!. Nägeli reiser til «solens rike» og møter filmfunksjonæren Masahiko Amakasu. På eit djupare plan handlar romanen om møtet mellom austleg og vestleg nasjonalisme – Buddha, blod og jord. Den kulturelle jordbotnen skal dyrkast med filmblod, og nasjonalismen står i modernitetens teikn: Både i Japan og Tyskland blir det nye filmmediet brukt som reiskap for å styrkje dei eldgamle kulturane, i kamp mot amerikansk kulturimperialisme. Japanarane og tyskarane drøymer om å kolonisere verda med celluloid, men draumane endar likevel opp i Hollywood. Krachts skildringar av filmmedie og -miljø er stemningsfulle. Lesaren får oppleve ei tid då ei ny kunstform, og propagandaform, utvikla seg med hastige steg. Kinoen er både «de elektriske skyggenes hager» og «krig med andre midler», og mot slutten av romanen blir det antyda at den ideologiske ladinga i mediet ikke er uttømt i den moderne Hollywood-filmens tidsalder.

Handlinga er innfløkt, og så full av sidespor og bagatellar at dei kan vere vanskelege å skilje frå hovudsporet: Mykje av krafta til Kracht ligg i det visuelle, i biletspråket. Historiske personar med tilknyting til filmmediet flagrar forbi, men særleg Charlie Chaplin og nazisten Ernst Hanfstaengel spelar viktige roller. Kracht skriv referansetungt, utan at det tyngjer lesinga, og riffar til dømes på japanske filmskaparar og forfattarar som Yasujiro Ozu og Yukio Mishima.

Særleg sistnemnde, som gjennomførte seppuku etter eit mislukka forsøk på statskupp i 1970, synest å gjennomsyre romanen på eit djupare plan: Død og erotikk pulserer med vekslande slag, og tradisjonelle og moderne estetiske verdiar er blanda saman til det høgst attkjennelege (les: Sontags ‘Fascinating Fascism’). Kracht skriv prangande, ofte enerverande. Han underheld så det held, men leiger også ut rom til ettertanke. Dei døde lever lengst – Banzai!

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. april 2017 kl. 14.12
Lørdag 18. mai 2019
Surrealisme: Sunniva Lye ­Axelsens roman om hjelpepleieren Ingrid snur mangt fornøyelig på hodet, ikke minst nordmenns ­reiselyst.
Lørdag 11. mai 2019
Kamp: Shazia Majids bok viser at med kunnskap kan smerte og skam erstattes av verdighet.
Lørdag 4. mai 2019
Anklageskrift: Hvorledes digital vold fødes og hva den kan føre til.
Lørdag 27. april 2019
Framand: Zürn skildrar dragninga mot å gje etter for galskapen.
Lørdag 13. april 2019
Bedrag: Hvis bare kvinner begynner å drepe og herje på lik linje med menn, blir alt så bra.
Lørdag 6. april 2019
Virkelighetsproduksjon: Man leser ikke «Min kamp» for spenningens skyld, men for å oppdage hverdagen, mener Poul Behrendt.
Lørdag 23. mars 2019
Mi historie: Maria Sands andre roman er et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata.
Lørdag 16. mars 2019
Anerkjennelse: Dette er nødvendig lesning for alle som ønsker at likestilling, seksuell frigjøring og arbeiderkamp skal gå hånd i hånd.
Lørdag 9. mars 2019
Dikt: Kaja Schjerven Mollerins bok om «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» levendegjør den verdenen verket vokste ut av.
Lørdag 2. mars 2019
Bård Torgersen skriver ikke virkelighets­litteratur. Men for en som har vokst opp noen brosteinkast unna der bokas handling foregår, og som selv har rusla rundt i army boots med raggsokker, fått juling av både høyreekstremister og politifolk, tilbrakt...