For to år siden skrev jeg en tekst i Expressen om den «flinke piken», som jeg syntes ble så dårlig behandlet i den svenske offentligheten. Ordentlige jenter og kvinner (den flinke piken er et fenomen som finnes i alle aldre) ble i både bøker og avisartikler beskrevet som problematiske, på grensa til synonyme med en diagnose, «flink pike-syndromet», som trenger et botemiddel, eller «prestasjonsprinsesser» som bare må slappe av. En rekke skribenter var enige om at den flinke piken blir utbrent, er snerpete og kjedelig og burde forkaste bittskinnen og filofaxen og ha det litt gøy i stedet. I teksten fra 2015 tok jeg den flinke piken i forsvar, spesielt den flinke piken fra arbeiderklassen (som jeg selv kan identifisere meg med), som gjennom å være bare flink – å pugge og få gode skussmål, og siden kunne velge høyere utdannelse – kan ta kontroll over livet sitt. Det er lett å si at det ikke er så viktig å være flink når man befinner seg i en slags grunnleggende trygghet av økonomisk, kulturell og sosial kapital (for å snakke med Bourdieu), som kan hjelpe en fram i livet og framfor alt være sikkerhetsnett om man faller. Jeg mente at det er et svik mot arbeiderklassen å påstå at dyktighet er noe destruktivt.