Torsdag 23. mars 2017
Antisemitten: Alf Larsen. foto: Ukjent, NTB Scanpix (1917)
Det norske antroposofimiljøet hevder at Alf Larsens jødehat ikke hadde noe med Rudolf Steiner å gjøre. Det stemmer ikke.
Om antisemittismens vesen

For noen år siden fant jeg et ukjent manuskript med tittelen «Jødeproblemet», en stor samling aforismer og korttekster, skrevet av den norske lyrikeren, essayisten og kulturkritikeren Alf Larsen (1885-1967). Han var antroposof, dypt verdikonservativ og sterkt kritisk til det meste i sin samtid. Han har blant annet fått honnør for å være tidlig ute med en kritikk av nazismen som ideologi og av Vidkun Quisling. Han var også kjent for å dyrke et sterkt polemisk språk. Om han i sin naturlyrikk var følsomt åndelig, kunne han i sine polemikker og essays være hensynsløs. Men dette manuskriptet var noe annet. Det var tekster skrevet med et brennende hat, så intenst at det var vanskelig å forstå. Men så mye forsto jeg, det var skrevet av norsk litteraturs største antisemitt.

Overraskelsen ble ikke mindre da det viste seg at manuskriptet var skrevet så sent som i 1950-årene. Det dreide seg altså ikke om en antisemitt fra mellomkrigstiden da «alle» var antisemitter, men om en forfatter som hadde forståelse for Hitlers forfølgelse av jødene, samtidig som han bagatelliserte Holocaust.

I «Jødeproblemet» finnes det meste fra den klassiske europeiske antisemittismen. (Her og i det følgende er «antisemittisme» forstått slik det nå er vanlig i forskningen; som en betegnelse på antijudaisme og en biologisk begrunnet raseteori.) Tekstene er gjennomgående bestemt av en ekstrem konspirasjonsteori som gjorde jødene ansvarlige for det meste i den moderne verden, en verden Larsen hatet. Jødene dyrket mammon, var materialister, egoister og et stammefolk som ikke kjente noen grenser. De sto bak kommunismen og kapitalismen. I tillegg var de ansvarlige for utviklingen av nazistisk ideologi. Det virker uforståelig, men for Alf Larsen var det innlysende. Som han uttrykte det: «Nazismen er jødedommens endelige triumf i verden.»

Fakta

Antisemittisme i norsk antroposofi:

• Den norske forfatteren og antroposofen Alf Larsen (1885–1967) etterlot seg antisemittiske manuskripter.

• Det antroposofiske miljøet i Norge har insistert på at dette var Larsens privatsak, som ikke hadde noe med andre norske antroposofer å gjøre.

• Jan-Erik Ebbestad Hansen mener imidlertid at Rudolf Steiners opprinnelige antroposofi og antisemittismen henger sammen.

• En lengre versjon av artikkelen sto først på trykk i siste utgave av det idéhistoriske tidsskriftet Arr.

Om forfatteren:

• Jan-Erik Ebbestad Hansen er idéhistoriker.

Ifølge Larsen arbeidet jødene bevisst for å bryte ned den kristne kulturen innenfra, for selv å overta makten. Målet var verdensherredømmet. Side opp og side ned kretser han om det samme. Uhyggelig blir det når han uttrykker forståelse for Hitlers gasskamre og hilser nye forfølgelser velkommen: «Hvis jøderne aldrig før har gjort sig fortjent til en pogrom så gjør de det nu. Der stunder grufulle tider.»

Da jeg i 2009 skrev en artikkel i Morgenbladet om manuskriptet og Larsens antisemittisme, var reaksjonene fra det antroposofiske miljøet kraftige. Styret i antroposofisk selskap insisterte på at Larsens antisemittisme ikke hadde noe med Steiners antroposofi å gjøre, og Cato Schiøtz og Kaj Skagen var svært tydelige på at antisemittismen var Larsens privatsak. Skagen mente videre at koblingen av Larsens antisemittisme til antroposofien var et resultat av en personlig agenda hos den som hadde funnet manuskriptet.

Undersøker man Steiners jødesyn og hvordan jødedommen er blitt vurdert i den antroposofiske bevegelsen, ikke minst i Norge, blir en annen fortelling tydelig.

I de senere årene har den akademiske antroposofiforskningen vært særlig opptatt av rasismen i Steiners antroposofi, antisemittismen er en mindre, men viktig del av denne rasismen. Blant antroposofer er det imidlertid vanlig å avvise påstander om at Steiner skal ha vært antisemitt. Det henvises gjerne til enkelte tekster der han tok avstand fra tidens antisemittisme. Dette er tekster som er skrevet i 1900 og 1901. Både før, i hans tysk-nasjonale fase, og senere, i hans teosofiske og antroposofiske faser er han svært tydelig på at jødedommen er en kultur som ikke har noen eksistensberettigelse, at den må forsvinne fra historien. Som det heter i en tekst fra 1888, «Men jødedommen som sådan har for lenge siden utspilt sin rolle, har ingen berettigelse lenger innefor det moderne folkeliv.» Dette er et syn han holdt fast ved livet ut. Kort tid før han døde holdt han et foredrag, «Om jødedommens vesen», der det blant annet heter: «Jødefolket kan ikke gjøre noe bedre enn helt å gå opp i den øvrige menneskeheten, blande seg med den øvrige menneskeheten, slik at jødedommen som folk helt enkelt ville opphøre.»

For Steiner var jødedommen etter Kristi inkarnasjon en demonisk, reaksjonær kraft i det han kalte verdensutviklingen. For ham var den en homogen, enhetlig størrelse. Jødene var en rase med bestemte vesensegenskaper som destruktiv rasjonalisme og sterk vilje til isolasjon. Det jødiske folk er bestemt av egoisme, jødene er fremmede og vil være fremmede. Et annet vesentlig poeng er at de er skyld i sin egen skjebne. Forfølgelsen de har vært utsatt for gjennom historien er et resultat av karma, en skyld de selv har pådratt seg – en forestilling som ble en gjenganger i den etterfølgende antisemittismen blant antroposofer.

Motsetningen til jødedommen så Steiner i den germanske folkeånden, det var den som var førende i utviklingen i den forstand at den hadde et privilegert forhold til Kristus og åndeliggjøring av mennesket.

En foredragsrekke Rudolf Steiner holdt i Oslo i 1910, «De enkelte folkesjelers misjon i sammenheng med den norrøne mytologi» er av vesentlig betydning for utviklingen i Norge. Et viktig poeng for ham var at jødene hadde et spesielt blod som adskillte dem fra andre raser. Her ble jødedommen fremstilt som en demonisk kraft i motsetning til den germanske folkeånden. Nå var det særlig den nordisk-germanske folkeånden som ble fremhevet som spydspissen i den kosmiske utviklingen. Steiners oppfordring til tilhørerne i Oslo var at de skulle forene seg med den norrøne guden Vidar som egentlig var en erkeengel, det skulle føre dem frem til Kristus. (I 2007 ble foredragsrekken undersøkt av tyske myndigheter som fant at den i deler oppfordret til rasehat.)

En annen foredragsrekke som må ha gjort særlig inntrykk på de norske antroposofene var «Det femte evangelium» som Steiner holdt i Oslo i 1913. Her iscenesatte han seg som den femte evangelisten og fortalte at han på grunnlag av en dyp okkult innsikt kunne fortelle hva den unge Jesus tenkte og sa. Et av poengene var å vise hvordan Jesus kom til innsikt om at jødedommen var passé, noe overflødig. Steiner kunne sitere ham i direkte tale: «Den må betraktes som noe verdiløst på vår jord.»

Satt opp mot ekstreme posisjoner som knyttet jøder og jødedom til en fastlagt biologisk «natur» uten utviklingsmuligheter og som argumenterte mot raseblanding og for utestengelse, representerte Steiner en moderat posisjon. På den annen side bidro hans stereotype, negative bestemmelser av jødedommen, den jødiske «rase» og kultur til en legitimering av antisemittismen. Siden han gjorde absolutt assimilasjon til et ideal, til løsningen på «problemet», blir hans posisjon å forstå som assimilistisk antisemittisme.

Etter Steiners død finner vi en videreutvikling og radikalisering av antisemittismen i antroposofibevegelsen. Under tydelig påvirkning av situasjonen i Tyskland på 30-tallet, betones motsetningen mellom germansk kultur og jødedom. Germanerne var i denne forestillingsverdenen bærere av et spesielt forhold til Kristus og førende i verdensutviklingen, mens jødene representerte den store motstandermakten. Særlig langt gikk italienske antroposofer.

Etter krigen ble det ikke tatt noe oppgjør med antisemittismen i bevegelsen. Den ble videreført av flere, i tillegg finner vi eksempler på holocaustfornektelse og koblinger til høyreradikale miljøer.

I norsk mellomkrigstid finner vi antisemittisme hos sentrale antroposofer som Conrad Englert, Ingeborg Møller, Helga Geelmuyden og Johannes Hohlenberg som alle dyrket den germanske folkeånden som en motsetning til jødedommen. En av de ledende norske antisemittene i mellomkrigstiden, Marta Steinsvik, var avgjørende påvirket av Rudolf Steiner. Johannes Hohlenberg, en periode Alf Larsens venn og nære medarbeider, mente blant annet at jødedommen var ansvarlig for hatet i verden og sto bak kommunismen, kapitalismen og nazismen.

Lengst gikk altså Alf Larsen. Det første uttrykket for antisemittisme i den store konspirasjonsteoretiske stilen finner vi i en tekst fra 1935, «Kristi gjenkomst», der han redegjør for Steiners kristologi. Det var for øvrig samme år Larsen mente at Den hellige ånd brøt frem i jordsfæren over Tyskland.

Et vesentlig bidrag til radikaliseringen av hans antisemittisme etter krigen var hans orientering mot gammelnazister og nazisympatisører. Dette til tross for at han tok avstand fra nazismen som ideologi. Bindeleddet var antisemittisme, forakten for demokratiet og synet på krigen som en nødvendig renselse.

Alf Larsens antisemittisme var ikke en privatsak. Den var tvert om begrunnet i Rudolf Steiners syn på jødedommen og forankret i et norsk antroposofisk miljø. Med «Jødeproblemet» var det ikke bare norsk litteraturs mest ekstreme antisemitt som trådte frem, det ble også åpnet et nytt kapittel i historien om antisemittismen i Norge.

Artikkelen er oppdatert: 10. mai 2017 kl. 14.47
Lørdag 17. november 2018
Astrid Søgnens avgang som direktør for Utdanningsetaten i Oslo kan innvarsle et skolepolitisk regimeskifte. Søgnen har gjennom et par tiår vært den fremste premissleverandør på det utdanningspolitiske feltet.