Lørdag 18. februar 2017
Illustrasjon: Knut Løvås
Noen av oss har skjørere nerver:
De tynn­- hudede
Sensitiv prinsesse: Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordengs bok «Født sensitiv – våre historier» har møtt kritikk. Men å være «høysensitiv» er ikke annet enn et nytt ord for en eldgammel egenskap, mener psykiatriprofessor Ulrik Malt.Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix
Enkelte av oss sanser sterkere og føler mer enn andre. Men hvorfor misliker forskerne at så mange betrakter seg som «høysensitive»?

Kultur

Sølvi Salomonsen må ha en egen, nøye uttenkt plan når hun skal begi seg ut på et kjøpe­senter. Hun overveldes lett: Alle utstillingsvinduene, tilbudsskiltene som roper mot henne, farger og lys og musikken som strømmer ut gjennom høyttalerne kan få hjernen til å spinne. Mellom ungeskrik og travle mennesker som presser seg forbi henne, vet hun at hun fort blir sliten.

– Det blir rett og slett for mye. Hjernen min kan gå helt bananas av det, sier hun.

Salomonsen, som er kursholder og kontaktperson i den norske Foreningen for høysensitive i Akershus, har tatt konsekvensene av at hun sanser og føler dypere og mer intenst enn andre. Hun definerer seg i dag som høysensitiv. På kjøpesenter tilbringer hun maks 30 minutter av gangen. Dessuten er hun utstyrt med en ferdig planlagt liste: Hva skal hun ha? Hvilke butikker skal hun i? Slik forsøker hun bevisst å ta styringen over sin egen sansevarhet.

Fakta

Høysensitivitet:

• Høysensitive personer har et mer fintfølende nervesystem, noe som gjør dem mer mottakelige for inntrykk.

• Begrepet er utviklet av den amerikanske psykologen Elaine N. Aron, som har skrevet flere bøker om temaet.

• Fenomenet behandles av prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng i den aktuelle boka «Født sensitiv».

Omstridt begrep

Det er ingen som vil bestride at enkelte av oss har et mer fininnstilt nervesystem enn andre. Likevel er det altså omstridt, dette begrepet, «høysensitivitet», som kommer de følsomste av oss til unnsetning – de som blir slitne av å gå gjennom byen en travel lørdag, de som får behov for å legge seg på et mørkt rom etter å ha stått i en full T-banevogn, de som må bruke ørepropper på barnas skole­avslutning for å holde ut.

På internett flommer det over av interesseorganisasjoner og vitnesbyrd: Mennesker som var overbevist om at det var noe galt med dem, forteller om lettelsen de følte da de første gang leste at det fantes et begrep som beskriver hjernen og nervesystemet deres på en prikk. I prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordengs omdiskuterte bok «Født sensitiv» beskriver de det samme.

«Der og da falt veldig mye på plass for oss begge. Elaine N. Arons bok og forskningsfunn [om høysensitivitet] viste oss at vi var helt normale, vanlige mennesker, bare litt ekstra følsomme.»

Men finnes den, denne kategorien av høysensitive mennesker – som psykologen Aron hevder omfatter 15 til 20 prosent av befolkningen?

De overveldede

Før snakket man om de samme personlighetstrekkene i folkepsykologiske betegnelser som å være «tynnhudet» eller «tykkhudet», sier Sissel Gran.

Hun mener betegnelsen «høysensitiv» først og fremst går inn i denne folkepsykologiske tradisjonen.

– Jeg tror «tynnhudet» sammenfaller ganske godt med «høysensitiv». Det er jo et mer moderne og tidsriktig uttrykk enn tynnhudet. Og det har kanskje en mer verdig klang – å være tynnhudet ligger kanskje for tett opp mot «hårsår», som vi kalte det før, og da kunne man mistenkes for å være selvhøytidelig og sutrete.

Likevel er det en vid kategori som tegnes opp med termen «høysensitiv», og Gran tror det er sannsynlig at det finnes overlappende dimensjoner.

– En person man ville tenkt var tykkhudet, er kanskje ikke så tykkhudet i utgangspunktet. Kanskje er man sårbar og dermed i behov av å stenge verden litt ute.

At bøker om høysensitivitet blir folkelesning i vår tid, midt i informasjonssamfunnets støyende overflod, tror Gran slett ikke er tilfeldig.

– Jeg tror helt klart at samfunnsutviklingen er med på å «sortere ut» de mer hudløse blant oss og at den dermed bidrar til å synliggjøre slike personlighetstrekk. Vi er overlesset av informasjonsstøy, og mange sliter mer med det enn andre. De overveldes, blir syke eller numne, og mange havner i en tilstand av kronisk stress – sustained arousal – konstant beredskap. Jeg er ganske sikker på at kronisk tretthet, utmattelse og ME kan linkes opp mot dette, selv om vi langt fra har forklaringen på hele den gåten.

Ødeleggende råd

Som mange av dem som betrakter seg som høysensitive, har Sølvi Salomonsen hatt utbytte av å lese seg opp på Elaine N. Arons bøker om temaet.

Den amerikanske psykologen er den som innførte begrepet om høysensitivitet, og sammen med mannen sin, som er psykologiprofessor, har hun også utarbeidet en test man kan bruke for å avgjøre om man har høysensitive trekk.

Den høysensitive er mer sensitiv, følsom, var og mottakelig for ulike typer inntrykk, hevder Aron. I flere bøker har hun tatt for seg temaet: Det høysensitive mennesket har et mer fintfølende nervesystem, sterkere mottakelighet for sanseinntrykk, stemninger og stimuli enn hos de fleste andre mennesker. Aron hevder at det å være høysensitiv er et medfødt og genetisk bestemt personlighetstrekk. Det er like utbredt blant begge kjønn og blant alle folkegrupper og kulturer.

At Arons bøker om emnet presenteres som vitenskap, er dypt problematisk, mener Roger Hagen, førsteamanuensis ved Institutt for psykologi ved NTNU.

– Det er sjelden jeg reagerer særlig kritisk på ting, men akkurat dette er jeg til gjengjeld veldig kritisk til, sier Hagen.

– Hva er problemet?

– Vitenskapeliggjøringen av et uvitenskapelig begrep er dypt problematisk. Undersøker du disse studiene til Aron som det stadig vises til, ser du at de er gjort på en gruppe på 40 personer. Det kan ikke brukes til noen ting. Aron har aldri fått publisert dette i vitenskapelige publikasjoner.

– Men når så mange kjenner seg igjen i dette, og finner hjelp i begrepet, betyr ikke det at hun er på sporet av noe?

– At det finnes personlighetstrekk som også dreier seg om det sensitive, har vi visst så lenge vi har kunnet lese og skrive. Problemet er at man får en veldig kategorisk forståelse av seg selv med denne betegnelsen. Å fortelle seg selv at man har behov for ekstra tilrettelegging, at man må trekke seg tilbake i gitte situasjoner og tenke at det er visse ting man ikke får til, kan virke mer hemmende og ødeleggende enn positivt.

Begrepet høysensitivitet er egentlig ikke annet enn gammel vin i en ny flaske, mener overlege og psykiatriprofessor Ulrik Fredrik Malt.

Personlighetstrekkene har vært skrevet om og kjent for menneskeheten i mange tusen år, sier Malt, og i psykologi- og psykiatrifagets personlighetstester fanges de hovedsakelig opp under dimensjonen «nevrotisisme».

– De som skårer høyt på disse høysensitivitetstestene, vil alltid skåre høyt på nevrotisisme. Mange kunstnere vil for eksempel skåre høyt på dette, sier Malt.

– Så du går god for begrepet?

– Det er klart – det er noen fagmiljøer som har en tendens til å bli litt for lite vitenskapelige og litt for ideologiske i bruken av dette begrepet. Men det er riktig at rundt 20 prosent av befolkningen er mer følsomme enn andre. Det er snakk om variasjoner på en skala, fra det robuste til det mest sensitive. Det er ikke så lett å se hvor grensa går, heller. Det største problemet med håndteringen av disse trekkene i Norge, er at man gjør det til noe spesielt uvanlig, noe som krever en spesiell omsorg og hensyntaken.

– Hvordan bør du gå fram hvis du har disse trekkene?

– Eksponering er lurt. Hvis du for eksempel har lett for å reagere på synet av blod eller voldsfilmer, vil du med gradvis eksponering etter hvert klare å regulere ned reaksjonen. Det er akkurat som med sosial angst, man blir ikke kvitt den ved å unngå selskaper og kino. Det kan også være lurt å lære seg noen avspenningsteknikker. En liten andel på kanskje 5 prosent, som får psykiske problemer, vil ha størst utbytte av å gå til psykolog og eventuelt også få utskrevet legemidler.

Tilrettelegger hverdagen

Sølvi Salomonsen opplever at hjernen hennes fanger opp et til tider overveldende høyt antall detaljer. Dessuten jobber den dypt og intenst, sier hun.

– Den er litt som et flipperspill, der tankene flyr veggimellom før de legger seg til ro og lander på en beslutning.

Også i hverdagen tilrettelegger hun. Daglig setter hun av tid til hvile og meditasjon. Én dag i uka tar hun seg i tillegg rett og slett fri fra jobb.

Teknikkene hun har lært seg, gjør at hun lever mer i balanse nå.

– Tidligere kunne jeg gå rundt og surre i bobla mi i mange dager og kjenne meg helt på siden av meg selv etter at en eller annen hendelse hadde brakt meg ut av fatning. Jeg har fått mer overskudd etter at jeg innførte daglig ladetid og forstår at jeg må ta pauser og hvile.

Også litteraturkritiker Merete Røsvik Granlund fikk en aha-opplevelse da hun leste om høysensitivitet for første gang.

Da hadde hun i mange år slitt med mangel på energi og nedstemthet. Livet med jobb og tre barn ble en enorm utfordring, og da helgene kom, endte hun ofte på sofaen med hodet fullt av mørke tanker.

– Jeg er klar over at høysensitivitet er blitt et slags moteord. Noen blir også provosert når Märtha Louise sier at hun kan føle andre menneskers knesmerter – det kan ikke jeg på noen måte. For meg handler det først og fremst om at jeg trenger mer tid enn andre til å bearbeide inntrykk.

Som litteraturkritiker er høysensitivitet slett ingen dum evne å ha, mener Granlund. Og for henne har Arons begrep først og fremst hjulpet henne til å organisere livet på en måte som fungerer bedre for henne.

– Jeg vil si at jeg har det vesentlig bedre nå. Teorien om høysensitivitet viste meg sammenhenger i mitt eget liv som jeg ikke hadde vært oppmerksom på før, og har tatt bort skam, spesielt fordi jeg oppdaget at jeg hadde venner som har det på samme måte. Jeg stoler på Arons arbeid fordi det stemmer med mine erfaringer og har hjulpet meg.

Dypvannsfisk

I Norge er det én fagperson som har engasjert seg mer for de såkalt høysensitive enn noen andre. Psykolog Trond Edvard Haukedal har skrevet «Boken om høysensitivitet – veien fra sårbarhet til ressurs» og er i ferd med å etablere et nasjonalt kompetansesenter for empati, verdsettelse og sensitiv kommunikasjon.

Ifølge Haukedal finnes det to kategorier av de høysensitive – de balanserte og de ubalanserte. Der den balanserte har tatt inn over seg at han eller hun har sterke sanseinntrykk og har lært seg metoder for å balansere dette, vil den ubalanserte slite mer med selvbildet sitt og ta mer hensyn til andres forventninger enn egne behov. Som ubalansert høysensitiv er du veldig sårbar, sier Haukedal.

– Blant de ubalanserte høysensitive på klientlista mi vil du finne en del dropouts, folk som har måttet slutte på videre­gående og som har havnet i Nav-systemet i stedet. De er også mer sårbare for stoffmisbruk.

Høysensitivitet handler i stor grad om dybdeorientering, mener Haukedal. Han bruker et bilde av to hjerner ved siden av hverandre, som to leirklumper: Den ene er myk og våt. Den andre er hard og tørr.

– Det høres ikke så bra ut med en hard og tørr hjerne?

– Det er et bilde. I den høysensitive hjernen får alt et sterkere avtrykk og større konsekvenser. Det er noe jeg har sett etter 31 år med praksis som klinisk psykolog. Men mange av de bløte, våte hjernene møter en verden der veldig mange ikke er følelsesmessig tilgjengelige.

– Så det er et samfunns­problem, mener du, at bevisstheten om de såkalt høysensitive er for lav?

– Absolutt. Den største utfordringen vi har i dag, er at hele samfunnet har ADHD. Folk lever i tanker og ideer, men ikke følelser. Samfunnet har endt med to poler – de dybdeorienterte, dypvannsfiskene, og resten, altså overflatefiskene. Problemet er at overflatefisk ikke går i dybden og ikke er opptatt av følelser. Vi dybdefisker må tilpasse oss overflatefiskene, som ikke forstår noe som helst.

– Hva tenker du om at forsk­ningen på høysensitivitet mangler vitenskapelig kred?

– I og med at jeg stikker nesa fram om dette, har jeg fått min porsjon med kritikk. Fagmiljøene er for det første større enn hva kritikerne gir inntrykk av. For det andre sier jeg: Er jorda flat, eller er den rund? Jeg har møtt tusenvis av høysensitive. Jeg får lange brev og hilsener og mailer fra folk som kjenner seg igjen. Er det forskning? Kanskje ikke, men alle disse erfaringene tilsier at vi har rett.

astrid.hygen.meyer@klassekampen.no

Mandag 16. september 2019
Forfatter Bjørn Sortland er bekymret for norske barns mentale kondis. – Å lese i et kvarter er blitt «helt Himalaya», sier han.
Lørdag 14. september 2019
Petter Stordalens 190.000 Instagram-følgere har flere ganger sett ham posere med bøker fra Straw­berry-forlagene. Dette kan være ulovlig reklame, ifølge Forbruker­tilsynet.
Fredag 13. september 2019
Dagens Næringsliv og Morgenbladet kutter til sammen 38 millioner kroner for å bli mer digitale. – Vil gå utover kvaliteten, sier medieforsker.
Torsdag 12. september 2019
Styreleder Amund Djuve har gitt Morgenbladets redaktør en klar bestilling: driftsmarginen må opp på ti prosent. Denne uka startet nedbemanningene i ukeavisa.
Onsdag 11. september 2019
NTNU sliter med å få opp kvinneandelen ved filosofisk institutt. – Forsterker en trend hvor menn underviser menn om menn, sier student.
Tirsdag 10. september 2019
NRK Dagsrevyen har intervjuet ­dobbelt så mange rikspolitikere som lokalpolitikere ­under valgkampen. – Problematisk og uheldig, sier ­Venstre-ordfører Alfred Bjørlo.
Mandag 9. september 2019
NTNU-forsker ­forsvarer filosofibok med lav kvinne­andel. – Skal man fortelle en filosofihistorie til studentene, må den være sann, sier første­amanuensis Øyvind Eikrem.
Lørdag 7. september 2019
Flere forlag satser på hjemmesnekret journalistikk om sine egne utgivelser. Uten tydelig merking kan dette være et brudd på markedsførings­loven, advarer advokat.
Fredag 6. september 2019
NRK benekter at valgeksperimentet på Lillestrøm ble gjort for underholdningens skyld. Men som forskning er prosjektet helt verdiløst, mener samfunns­vitere.
Torsdag 5. september 2019
En ex.phil.-bok har en kvinneandel på åtte prosent. – Dette er bare en videre­føring av rådende konsensus i filosofifaget, sier en av forfatterne.